My own leftovers (David Mitchell: Slade House)

How the twentieth century hurtled away.

Slade House er en nifs liten spinnoff til The Bone Clocks (og Jacob de Zoet),  og forutsetter hele det universet. Den er erkemitchellsk i form og utføring (fem episoder med ni års mellomrom mellom hver, fem vidt forskjellige hovedpersoner, nydelig og virtuost separate), men er vel først og fremst skrevet som en liten lek med spøkelseshussjangeren, og ganske sikkert også som en opptakt til mer fra samme univers. Det er ikke noe galt med det – den er spennende og deilig kortfattet og kan absolutt anbefales om man allerede vet alt om horologer. 

Ætling og halvblind (Siri Pettersen: Evna)

Det var så lenge siden. Den gangen hun var råta og de blinde var monstre.

Siri Pettersen er en strålende universbygger. Odinsbarn ga oss det tradisjonsbundne ættesamfunnet i Ymslanda, fullt av norrøne resonnanser, og Evna gir oss de blindes kalde, rigide kastesystem, drevet av absurd stolthet og usårlighet.  Og etter hvert som Hirka lærer seg å forstå dette, ser vi Umpiri langsomt bli forvandlet fra monstre til (riktignok ofte urimelige og vrange) folk. Veldig effektfullt! Men det ender i Ymslanda, og på en svært tilfredsstillende måte, storslått i beste fantasystil, men helt i tråd med det som alltid har vært kjernen i Hirka og Rimes sterke og uimotståelige fellesskap.

Også denne gangen irriterer jeg meg litt over stilen, men den fungerer mye bedre her enn i Råta, og jeg kan ikke tro annet enn at jeg kommer til å lese det neste Pettersen skriver også.

Døgnflue (Siri Pettersen: Råta)

Du er ætling, jeg er Dreyri. Dere kaller oss likfødte. Vi kaller dere kyr. Sånn har det vært lenger enn noen av oss kan erindre. 

Den er ikke like bra som Odinsbarn. Det er nok delvis fordi fremmedblikket på vår verden er gjort så mye bedre av så mange andre – Pettersen kommer aldri lenger enn til nokså grunn satire og unyansert fordømmelse, for hun er langt mer opptatt av å avsløre plottet sitt millimeter for millimeter – men også fordi Hirkas menneskekompanjonger ikke er særlig utviklede og ikke noen vi investerer særlig mye i. (Og liksomsagastilen blir enda litt mer irriterende i et moderne miljø.) Det er ætlingene og de blinde vi bryr oss om, ville og stridbare og larger-than-life som de er. Og nok en gang er det et glimrende plott, og boka er veldig spennende, og Hirka er fortsatt en strålende heltinne. Jeg sitter allerede hodestups i Evna, for å si det sånn.

No mean city (Dorothy L. Sayers: Gaudy Night)

In the glamour of one Gaudy night, one could realise that one was a citizen of no mean city. It might be an old and an old-fashioned city, with inconvenient buildings and narrow streets where the passers-by squabbled foolishly about the right of way; but her foundations were set upon the holy hills and her spires touched heaven.

Jeg skulle jo ikke lese Gaudy Night i det hele tatt, men da jeg kom til Oxford på konferanse nå i desember, ble det fysisk umulig å la være. For hele byen synger av sitater og resonanser derfra, og det er rett og slett verdens beste sted å lese den. Og så bodde jeg på college, og ikke hvilket som helst, men Lady Margaret Hall, det aller første kvinnecolleget, og fikk spise frokost under blikkene til bare kvinnelige dekaner og professorer i kappe, med den rette vrien på hettene «so that it sat poised and balanced – one black shoulder and one crimson». (Så får det være at det ikke var Sayers’ eget Somerville.)

… the portraits of dead Wardens, gazing down from the slowly mellowing oak of the Hall.

Nesten alle collegene får meg til å smile, for nesten overalt har jo Harriet og Peter gått og sitert Shakespeare til hverandre. Jones of Jesus! Peake of Brasenose! Pomfret of Queens! Christ Church hvor St. George erstattet Harriets marengser og lignet så usannsynlig på onkelen sin! Og Magdalen, da. En gang er jeg bare nødt til å dra dit første mai for å høre dem synge fra tårnet. 

Magdalen, yellow and slender, the tall lily of towers.

Og så vandret jeg tilfeldig inn i kapellet på All Souls, og plutselig var jeg i Nine Tailors i stedet, for det vidunderlige engletakets skyld.

Incredibly aloof, flinging back the light in a dusky shimmer of bright hair and gilded outspread wings, soared the ranked angels, cherubim and seraphim …

Og jeg innrømmer gladelig at jeg også denne gangen måtte følge Harriet og Peters fotspor fra Bach-konserten på Balliol til New College Lane på slutten av boka.

Harriet’s way lay through the Broad Street gate.

Cat Street was crossed and the shadows of New College walls had swallowed them up before she spoke.

Akademisk sett tror jeg ikke Peter kan ha fridd under Bridge of Sighs, som jeg ser mange påstår. Da er man jo vitterlig ikke svelget opp av noen skygger ennå.

Bridge of Sighs

Nei, de må ha passert porten til New College, og endt opp her:

They passed beneath the arch of the bridge and out into the pale light once more.

- Placetne, magistra?

- Placet.

Halelaus (Siri Pettersen: Odinsbarn)

«Er råta det eneste du velger å tro på, Hirka?»

Huhei, strålende norsk fantasy! Her er det meste bra, jeg liker både univers og persongalleri, og plottet er veldig bra og spennende som fy. Men aller mest er det hovedpersonen Hirka, flammende, trassig, hissig og ustoppelig som hun er, som gjør boka, flottere heltinne skal man lete lenge etter, eller en bedre håndtering av annerledeshet og utenforskap. Litt enerverende er jo den korthogde liksomsagastilen til Siri Pettersen, men jeg tilgir henne. Og har alt begynt på Råta.

En daimon til jul (Philip Pullman: Northern Lights)

It was such a strange tormenting feeling when your dæmon was pulling at the link between you; part physical pain deep in the chest, part intense sadness and love. And she knew it was the same for him. Everyone tested it when they were growing up: seeing how far they could pull apart, coming back with intense relief.

Tolvåringen min er kresen på bøker, og lar seg ikke uten videre anbefale ting. Det er desto morsommere når hun virkelig får smaken for noe jeg liker, og uimotståelig å slenge seg på og lese parallelt med henne. Og sånn gikk det til at jeg leste Northern Lights igjen. Jeg hadde glemt hvor godt jeg likte den, hvor spennende og velkonstruert den er, og hvor godt jeg liker den ville, piratiske Lyra («And this child seems to me to have more free will than anyone I ever met.») og Iorek Byrnison. Men tolvåringen har helt rett, det aller beste er den uimotståelige ideen om at hvert menneske har en daimon, en sjelevenn i form av et dyr som de aldri kan skilles fra (uten grusomme konsekvenser! lille Tony Makarios med tørrfisken!), og som alltid er der og forstår dine innerste tanker. Hun vil ha en til jul, sier hun, og det er jo en utrolig forlokkende tanke. Desto flottere er det at det er nettopp den tanken som driver hele plottet.