Boffo (Terry Pratchett: Wintersmith)

A witch didn’t do things because they seemed a good idea at the time! That was practically cackling!

Wintersmith er ikke like velbalansert som forgjengeren, men så lenge den holder beina på jorda og handler om heksenes pragmatiske tilnærming til alskens problemer (hvordan sette seg i respekt? hvordan få Annagramma til å bli en anstendig heks?), er den storartet. De mytologiske bitene blir litt for fluffy for meg, men jeg har jo Rob Anybody å trøste meg med. («There’s no’ a lot o’ laughs in a underworld. This one used tae be called Limbo, ye ken, cuz the door was verrae low.»)

Wrong choices (Lois Lowry: The Giver)

The life where nothing was ever unexpected. Or inconvenient. Or unusual. The life without colour, pain or past.

Noen ganger kan barne- og ungdomsbøker treffe mye bedre enn voksenbøker. Dette er en sånn. Den er kort. Den er så enkel som den må være når alt er sett gjennom Jonas’ realistisk tolvårige synsvinkel. Og jeg synes den er temmelig genial i måten den underliggjør alle de mest fundamentale trekkene ved å være menneske etter som Jonas gradvis forstår at hans behagelige, normale verden faktisk har kvittet seg med de aller fleste av dem. Farger. Smerte. Minner. Kjærlighet. Det er godt gjort å presentere en såpass velutbygd dystopisk framtidsverden så kompakt og enkelt og sviende.

Fabelskrekk (Patrick DeWitt: Undermajordomo Minor)

“In love, you say?” “Just so.” “And what is that like? I’ve often wondered about it.” Lucy said, “It is a glory and a torment.” “Really? Would you not recommend it, then?” “I would recommend it highly. Just to say it’s not for the faint of heart.”

Å nei, en fabel! Ingen tredimensjonale personer. Lange, absurde dialoger (jeg må riktignok innrømme at de noen ganger er ganske morsomme). Irriterende liksom-arkaisk språk. Og en særdeles blodfattig kjærlighetshistorie, om den nå enn får den veike og løgnaktige Lucy til å stramme seg litt opp. Minn meg om at jeg ikke er en sånn som leser fabler.

Gåter (Patricia A. McKillip: Harpist in the Wind)

Our lives were one constant, twisted riddle-game.

Dette fungerer virkelig bare når Raederle er med. (Jeg elsker når hun og Morgon krangler.) Når Morgon blir overlatt til seg selv, derimot, blir han til formløs, mystisk overmenneskelig kraft som slåss mot andre tilsvarende vage, mystiske og overmenneskelige krefter i et vagt, mystisk formløst rom. (Dere ser hvor jeg vil med dette.) Det engasjerer meg lite, for å si det forsiktig. Og det er jo synd, for plottet er ganske fikst, og jeg liker persongalleriet godt. Men de uendelige kampene tar knekken på meg.

A certain disregard for appearances (Patricia A. McKillip: Heir of Sea and Fire)

I would be mute, beautiful, changeless as the earth of An for you. I would be your memory, without age, always innocent, always waiting in the King’s white house at Anuin—I would do that for you and for no other man in the realm. But it would be a lie, and I will do anything but lie to you—I swear that.

I første bind er Raederle en fjern drømmeprinsesse som Morgon har blitt lovet. I andre bind er det forfriskende nok hun som er hovedpersonen, og ikke bare det, hun er en høyst levende, varmblodig og menneskelig hovedperson som ikke tar noe som helst for å trosse konvensjoner, hindringer, krig og hav for å finne ut hva som har skjedd. Og med stort sett bare kvinnelige, eselsta og våpenkyndige følgesvenner. Som Morgon kjemper hun imot egen skjebne og krefter, men hele veien er hun mye bedre forankret i verden, og dermed også langt morsommere å lese om. Og dessuten er det halsbrekkende spennende. 

En landsens gutt (Patricia A. McKillip: The Riddle-Master of Hed)

I can’t use a harp to fix Snog Nutt’s roof.

Drømmende, langsom, nokså humørløs og veldig mytebyggende fantasy, det er jo ikke egentlig min smak. Spesielt siden jeg nok synes verdens- og mytesystemet blir liggende for mye i mystisk tåke, og det flyter over av navn man bare vagt husker å ha hørt før. Derimot likte jeg godt den svært motvillige Morgon av Hed, som ytterst nødig plukker opp sverd og harpe og går for å gjøre det han er skjebnebestemt til. Og så slutter den med en cliffhanger så fæl at jeg bare måtte fortsette med neste bind, tross alt.