Glamo(u)r

Åsne synes nok jeg pynter meg altfor lite, og pleier å overøse meg med ros når jeg har på meg klær med broderier, glitrende detaljer eller generelt med vide skjørt eller i andre farger enn svart. Det var derfor ikke så overraskende at hun forlangte at jeg måtte ha på meg tiara mens jeg satt modell for dette fine portrettet. Hjertesmykket har den unge kunstneren lagt til for egen regning.

Budbaluba

Fredag hang det en mystisk lapp fra et budfirma på oppgangsdøra vår. De hadde prøvd å levere en pakke til en viss Hanna M. Jaha, tenkte jeg, og lot den henge. Dagen etter hang lappen der fremdeles, og jeg begynte å lure på om de kanskje kunne mene meg. Jeg heter jo nesten Hanna M., og budet kunne da like gjerne ha droppet mitt etternavn som noen andres. Ikke at jeg akkurat ventet noen pakke, jo forresten, noen bøker fra Amazon, men de skulle da komme med vanlig post? Jeg tok med meg lappen opp.

I dag hadde jeg en interessant telefonsamtale.

– Ja, hallo, dette er (budfirma hvis navn skal være unevnt)! Du, vi har prøvd og prøvd å levere en pakke til deg! Fra Amazon!
– Jasså, du!
– Ja, det har vært noen hos deg fem ganger, og du er aldri hjemme!
– Kan det ha vært en av deres menn som hengte en lapp med påskriften Hanna M. på døra mi på fredag?
– Ja, de var der tolv og to og elleve i dag, og du var ikke hjemme!
– Kanskje det hadde vært lurt å skrive etternavnet mitt på den lappen?
– Og så var vi der sånn i ettida, men du var ikke hjemme!
– Kanskje fordi jeg har en jobb? Og kanskje fordi dere ikke ringte meg og sa fra først?
– Men hva skal vi gjøre da? Du er jo aldri hjemme!

I morgen skal de visst levere pakka på jobben. Hvis de skjønte adressen innimellom all krisemaksimeringen. Det er sikkert en rasjonell grunn til at de synes det er best å ta intet mindre enn fem bomturer i arbeidstida på hverdager før de går til det dramatiske skritt å ringe til kunden, for det synes å være felles politikk. Noe lignende skjedde meg med et annet budfirma i høst; da jeg endelig oppnådde kontakt med dem, syntes de i grunnen at de hadde strevd så mye med alle disse bomturene midt på blanke formiddagen at jeg i rettferdighetens navn burde komme til Kjeller og hente pakka egenhendig.

Det ble ikke noe av, nei.

Dagdriverforeningen

Mange av mine grunnleggende allmennkunnskaper stammer fra Donald. I hvert fall var det der man hørte om mange ting for første gang. Donald kunne også bidra med et sterkt og anvendelig basisordforråd. Dagdriver var et slikt ord – fetter Anton var nemlig medlem av Dagdriverforeningen, og gikk i all hovedsak rundt og fikk tida til å gå (mens han plukket opp hundrelapper fra gata og egentlig bare var opptatt av seg selv, som deLillos sier det).

Jeg tror det ligger grunnleggende livsvisdom her. Vi trenger Dagdriverforeningen. I hvert fall gjør jeg det. Så i dag har jeg benyttet meg av deltidsmedlemsskapet mitt, og brukt dagen på følgende ting: 1) soving, 2) lang frokost, 3) mer soving, 4) deportering av mann og barn til lekeplassen mens jeg selv loffet rundt, dusjet langsomt og koste meg med lite oppbyggelig litteratur i to timer, og 5) sein lunsj. Jeg planlegger ingen skogstur i ettermiddag heller, for å si det sånn.

Figurativ

Runa (2;8) tok plutselig en figurativ retning i dag. Dette er visstnok hennes vakre mor. Legg merke til de lange, slanke beina.

Årstidsjunkie, eller lokal oppvarming

Jeg elsker norske årstider. Samtidig er jeg en utålmodig sjel, og liker derfor sommertemperaturer i april, høstløv seint i august og store snøfall i oktober. Så snart vi passerer nyttårsaften, blir det svært lite romantisk med snø, uansett hvor lyrisk jeg har vært i sakens anledning bare en måned tidligere.

Da er det fint å bo like ved et vaskeri som ikke bare har verdens luneste sørvendte solvegg, men som også slipper ut varm damp akkurat der. Så dagens bilde er tatt i dag. Jeg kjente meg varm langt ned i tærne da jeg fikk se de unnselige gule bustehodene.* Her er ytterligere bevismateriale.

* Og tenkte ikke et øyeblikk på global oppvarming, er jeg redd.

Sannhetens øyeblikk

– Hvor er det blitt av den sjokoladen som var oppi den boksen, pappa?
– Den er spist opp, det er ikke mer igjen.
– SPISER DERE GODTERI MIDT PÅ NATTA?!

Eh. Ja.