Why should I not admit it? (Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day)

And let me now posit this: ‘dignity’ has to do crucially with a butler’s ability not to abandon the professional being he inhabits. Lesser butlers will abandon their professional being for the private one at the least provocation.

Dette er en av de bøkene som tåler å bli lest om og om igjen. Det er ikke vanskelig å se slektskapet med The Buried Giant; det er en bok som i all hovedsak dreier seg om fordreide og upålitelige minner. Men her er det ikke dragepust som gjør det, men Stevens forkrøplende selvforståelse og iherdige vilje til å leve opp til idealet om den perfekte butler: en som setter den profesjonelle personaen høyt over den private. Slik blir tragedien hans dobbel: På den ene siden gir han sin lojalitet og sitt uomtvistelige talent til en mann som ikke er verdt det. («He chose a certain path in life, it proved to be a misguided one, but there, he chose it, he can say that at least. As for myself, I cannot even claim that. You see, I trusted. I trusted in his lordship’s wisdom. All those years I served him, I trusted I was doing something worthwhile. I can’t even say I made my own mistakes.») På den andre siden står det profesjonelle skallet hans i veien for de åpenbart både sterke og gjensidige følelsene hans for miss Kenton. Men de skinner hjerteskjærende gjennom butlerens triumfberetninger likevel. («On that particular occasion, had I not recognized Miss Kenton’s footsteps on the boards as she came towards me, I would have been able to identify her only from her outline.»)

«Indeed – why should I not admit it? – at that moment, my heart was breaking.» Og leserens også. Noen ganger må man gråte litt på T-banen.

These hangman’s hands (William Shakespeare: Macbeth)

Nose of Turk and Tartar’s lips, / Finger of birth-strangled babe  / Ditch-deliver’d by a drab,  / Make the gruel thick and slab.

Jeg ser alltid for meg Shakespeare som en som ikke kunne dy seg for å putte inn comic relief (i tillegg til at det var en sjangerkonvensjon, selvfølgelig), men Macbeth er nesten helt svart – det eneste som kommer i nærheten, er heksenes trollbryggsanger (og det var jo sant å si for deres skyld at jeg tok denne turen til Skottland – «Eye of newt and toe of frog!»). Men utover det er det en ren studie i paranoia og skyldfølelsens kvaler («Yet who would have thought the old man to have had so much blood in him?»), og ender i bitterhet og aske.

Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow 
Creeps in this petty pace from day to day 
To the last syllable of recorded time; 
And all our yesterdays have lighted fools 
The way to dusty death. Out, out, brief candle! 
Life’s but a walking shadow, a poor player 
That struts and frets his hour upon the stage 
And then is heard no more. It is a tale 
Told by an idiot, full of sound and fury, 
Signifying nothing.

Natural causes (Terry Pratchett: Wyrd Sisters)

On nights such as this, witches are abroad. Well, not actually abroad. They don’t like the food and you can’t trust the water and the shamans always hog the deckchairs.

Hjertelig gjensyn med Pratchetts hekseserie, med Granny Weatherwax i full blomst. («You always lost against Granny Weatherwax, the only interest was in seeing exactly how.») Siden boka i tillegg er en løselig Macbeth-parodi, er den også yrende full av Shakespeare-vitser, inkludert mannen selv i dvergen Hwels skikkelse, som stadig er utsatt for haglstormer av motstridende inspirasjon. Og den beskriver teateret med samme sjarm og varme og godmodighet som Shakespeare in Love (det er sikkert egentlig omvendt). («Tomjon left the stage to thunderous applause at the concluding act of The Troll of Ankh. A hundred people would go home tonight wondering whether trolls were really as bad as they had hitherto thought although, of course, this wouldn’t actually stop them disliking them in any way whatsoever.»)

Mer enn pølser og bensin (Heidi Linde: Nu, jävlar!)

Hvordan orker alle andre dette?

En roman som foregår i og på mange måter besynger Kongsvinger, må jo nødvendigvis handle mye om hverdagslighet – om folk som ikke liker å reise, om å være høygravid med barn nummer tre og lure på hvorfor, om bananbuggduftende barndomsminner fra åttitallet. Men som tittelen også antyder, er det også en bok om vendepunkter, og jo lengre man leser, jo dypere og mer berørende blir den. Ikke sånn å forstå at de forskjellige personene i myldrestrukturen nødvendigvis kommer til å leve noe mindre hverdagslige liv etterpå, men det er håp om at de vil være mer seg sjøl. Særlig ønsker jeg arme Kevin lykke på veien, han som virkelig ser mening i å være på plass med pølser, boller og bensin akkurat når folk trenger det.

Diplomati blant varulver (Terry Pratchett: The Fifth Elephant)

Well, he thought, so this is diplomacy. It’s like lying, only to a better class of people.

Jeg ble helt uventet lei meg da Terry Pratchett døde – det var jo ingen overraskelse, og det var jo bra at han slapp å leve så altfor lenge med Alzheimers, som det jo var helt urimelig at akkurat han skulle få. Og de siste bøkene har jo ikke vært det samme. Men jeg fikk tårer i øynene, og et uimotståelig ønske om å sitere Death. («‘Are you Death?’ IT’S THE SCYTHE, ISN’T IT? PEOPLE ALWAYS NOTICE THE SCYTHE.»). Og dessuten et nærmest fysisk behov for å lese minst en av bøkene om igjen snarest. 

I The Fifth Elephant får vi gleden av å se Vimes i rollen som dypt ubekvem diplomat blant varulver, dverger og vampyrer i Uberwald («Nasty place, Uberwald. I heard where it’s a misery wrapped in a enema.»), med assistanse fra Sybil, som bruker både velkjente («That woman could sweep. Things stayed swept after she’d gone past.») og helt ukjente ressurser (ekspertkunnskap om dvergoperaer), og dessuten, uforlignelig, fra Detritus («Tact and diplomacy will be called for.’ ‘You have come to der right troll for dat, sir,’ said Detritus. ‘You did push that man through that wall last week, Detritus.’ ‘It was done with tact, sir. Quite a fin wall.’»).