This paroxysm of guesswork (Michael Chabon: The Final Solution)

A delicate, inexorable lattice of inferences began to assemble themselves, like a crystal, in the old man’s mind, shivering, catching the light in glints and surmises. It was the deepest pleasure life could afford, this deductive crystallization, this paroxysm of guesswork, and one that he had lived without for a terribly long time.

Jeg hadde stor glede av å lese denne uten å vite hva cruxet var første gang, men jeg tror jeg frydet meg enda mer over å lese den nå for andre gang, for sporene er så elegant og nennsomt lagt ut, og så integrert i den fine, kjærlige og overbevisende beskrivelsen av den gamle mannen. («But the cords that held him together were so few and threadbare that he feared to loosen them.») Dessuten må papegøyen Bruno være den beste fuglen i noen bok noen gang, og den abrupte slutten, den endelige løsningen, er så inderlig hjerteskjærende. 

Valhall, plutselig (Douglas Adams: The Long, Dark Tea-Time of the Soul)

I don’t go to mythical places with strange men.

Den er definitivt ikke like smart og elegant konstruert som forgjengeren, og den sliter avgjort enda mer med løpske ville påfunn, og det tar altfor lang tid før hovedpoenget dukker opp, men det er et morsomt hovedpoeng, og det hadde slett ikke falt meg inn at dette var en slags mellomting mellom American Gods og Marvel-versjonen av Valhall, men det var det. Og jeg må si at Tor er ganske elskelig i alt sitt trumpete raseri, og at Odins hang til søvn og rent lintøy («He had also slept through the whole of 1986 and hadn’t missed it.») virker som en forståelig strategi i møtet med det moderne mennesket. Og selvfølgelig er det veldig mye å le av her, ikke minst Dirk Gently selv. Strategien med å følge etter noen som ser ut som om de vet hvor de skal i stedet for å se på et kart, f.eks. «There is a school of thought which says that you should consult a map on these occasions, but to such people I merely say, ‘Ha! What if you have no map to consult? What if you have a map but it’s of the Dordogne?'»

Paella

En øyeblikkelig klassiker. Til to nokså grådige personer:

1 løk i skiver
1 grovkuttet paprika
2 ss olivenolje
100 g chorizo i biter
225 g arborioris (eller ordentlig spansk paellaris)
en raus klype safran
1,5 dl hvitvin
4,5 dl kyllingkraft (brukte fond på flaske)
400 g rå, skrelte scampi
saften av en halv sitron
en neve hakket persille

Jeg svettet løken og paprikaen myk i olivenolje i en jerngryte på middels varme, lot chorizobitene steke med et par minutter, hadde i risen og rørte den godt inn i blandingen, slo over vin og kraft blandet med safran, satte på lokk og lot koke på middels varme i et kvarter. Rørte inn scampien og lot dem koke med til de ble pent rosa, blandet inn persille og klemte over en halv sitron.

Gjerder (Magnus Mills: The Restraint of Beasts)

You remind me of herds of wildebeest constantly roaming round in search of water.

Jeg mener generelt at de aller fleste jobber best mot en begrensning, og denne boka er et studium i begrensning. Persongalleriet begrenser seg stort sett til tre: jeg-personen, nyinnsatt gjerdebyggerformann, og de to (i seg selv utrolig begrensede) gjerdebyggerne Tam og Richie. I bakgrunnen spøker den halvgale gjerdebesatte sjefen deres og den mystiske, halvdemoniske John Hall. Og handlingen består stort sett i gjerdebygging og turer til puben. Jepp, de slår ned påler og strammer vaiere. Og så låner de penger av hverandre og kjøper øl. Store deler av boka bor dessuten trioen i en bitteliten, miserabel campingvogn (sterkt preget av Tam og Richies lave boevne) et sted i ødemarken med lang vei til nærmeste pub. De respektive livsprosjektene til personene er også enten ikke-eksisterende eller totalt monomane. Sjefen Donald vil utelukkende bygge perfekte, snorrette gjerder, og går gladelig over både lik og arbeidsmiljølover for å få det gjort. John Hall og brødrene vil ha lokal dominans og levere skolemiddagene. Og Tam og Richie lever en ølbasert syklisk tilværelse: De må komme gjennom dagen for å få øl om kvelden, og de må komme gjennom uka for å kunne Gå Ut Skikkelig (med nyvasket hår!) i helga. De vil teoretisk gjerne også møte damer, men gjør aldri noen framstøt. Og til sist har vi hovedpersonen, som i hvert fall teoretisk ser ut til å ha både utdannelse og ambisjoner utover pålehamring. Men han er i grunnen like ufølsom og ureflektert som Tam og Richie, og blir likere og likere dem etter som boka skrider fram.

Den er til dels ustyrtelig morsom, med fantastisk dialog. Samtidig er den nifs og Kafka-aktig ubehagelig, har en fiks og syklisk komposisjon, og slutter på en abrupt og illevarslende måte.

Sweet Analytics, 'tis thou hast ravish'd me! (Christopher Marlowe: Doctor Faustus)

Jeg har en bitteliten elisabetansk dramaperiode her. Kit Marlowe koser seg voldsomt med å beskrive både Faustus' kunnskapsgrådighet («Philosophy is odious and obscure;  / Both law and physic are for petty wits; / Divinity is basest of the three, / Unpleasant, harsh, contemptible, and vile: / 'Tis magic, magic, that hath ravish'd me.») og fruktene av handelen med djevelen (det ble fort stille om kvalene da han fikk den skjønne Helena – «Was this the face that launch'd a thousand ships, / And burnt the topless towers of Ilium / — Sweet Helen, make me immortal with a kiss.»). Så angrer da heller ikke Faustus særlig mye før i aller siste øyeblikk, og fortapelsen er et faktum.

The whole solution to your problem (Douglas Adams: Dirk Gently's Holistic Detective Agency)

By means of an ingenious series of strategically deployed denials of the most exciting and exotic things, he was able to create the myth that he was a psychic, mystic, telepathic, fey, clairvoyant, psychosassic vampire bat.

I likhet med andre ting Douglas Adams har skrevet, er vel ikke dette just et komposisjonens mesterverk, dertil er vendingene i historielinja for brå og ville. Men den henger faktisk ganske listig sammen, og persongalleriet er av en annen verden. Spesielt Dirk Gently (Svlad Cjelli!) selv, selvfølgelig, men den komplett ujordiske programmereren Richard og kjæresten Susans reaksjoner på ham er også minneverdige.  (“But I’m sure,” she added, “that there’s some kind of gray area between being pressurized and being completely forgotten about that I’d quite like to explore. Give me a hug.”) For ikke å snakke om Reg alias professor Chronotis. (His professorship was an obscure one, to say the least, and since he dispensed with his lecturing duties by the simple and time-honored technique of presenting all his potential students with an exhaustive list of books that he knew for a fact had been out of print for thirty years, then flying into a tantrum if they failed to find them, no one had ever discovered the precise nature of his academic discipline.)

Romeo’s a dishclout to him (William Shakespeare: Romeo and Juliet)

Det er neppe for Romeos personlighet vi fortsatt leser dette, han som skifter fra teatralsk sukking over Rosaline til teatralsk (men dødelig) sukking over Julie på et øyeblikk. («Rosaline, that thou didst love so dear, / So soon forsaken? Young men’s love then lies / Not truly in their hearts, but in their eyes.») Men talene, talene! «But soft! What light through yonder window breaks? / It is the East, and Juliet is the sun!» Og så får man lyst til å lese og se en hel sveit med refererende ting. Busman’s Honeymoon («By yonder blessed moon I swear»!), Shakespeare in Love.  Mmm.

I dødsskyggens dal (Donna Tartt: The Secret History)

I suppose at one time in my life I might have had any number of stories, but now there is no other. This is the only story I will ever be able to tell.

Jeg plukket opp Secret History igjen fordi jeg hadde en fornemmelse av at den måtte være veldig forskjellig fra The Goldfinch. Og den er jo det, The Goldfinch er en barokk og overflommende coming-of-age-historie, og tross alt ganske optimistisk i all sin elendighet,  mens Secret History kanskje aller mest er en slags psykologisk thriller, nerveslitende og mørk (og i den grad den er coming-of-age, dreier det seg om en kraftig innsnevring av alle mulighetene som lå i hovedpersonen). Jeg hadde glemt riktig hvor ille det gikk, hvordan den ender i bitter desillusjon over det meste hovedpersonen beundret og strebet etter til å begynne. 

Men likevel, Richard Papen og Theo Decker er jo helt slående like! Begge er omskiftelige førstepersonsfortellere som bare unntaksvis slipper informasjon om seg selv, men alle disse strøopplysningene tyder på samme type dragning mot virkelighetsflukt (også i form av heftig selvmedisinering), destruktive tendenser og stadige løgner og utelatelser. Men mens Theo alltid har en motvekt mot den mørke siden, alltid er elsket, havner Richard hos Julian Morrow (not the benign old sage, the indulgent and protective good-parent of my dreams, but ambiguous, a moral neutral, whose beguiling trappings concealed a being watchful, capricious, and heartless) og den kalde, forskrudde Henry Winter (som føler lite og organiserer bakkanaler for å unnslippe å tenke også). Det er ikke vanskelig å forestille seg at Theo også kunne lagt livet sitt i hendene på disse to.

Og så må man jo nevne hvor morsomme begge bøkene er, selv i de svarteste stunder, og det akademiske miljøet ved Hampden er jo ubetalelig. «Dr. Blind (pronounced “Blend”) was about ninety years old and had taught, for the past fifty years, a course called “Invariant Subspaces” which was noted for its monotony and virtually absolute unintelligibility»! Og den gresselige bibelgresklæreren de får til slutt!