torsdag 27. februar 2014
Polarisert (Helene Wecker: The Golem and the Djinni)
Jeg kan jo starte med å si at jeg (selv om jeg har tenkt å være ganske kritisk her) på mange måter likte denne boka godt, den er både engasjerende og sjarmerende på mange vis. Men det er noe med selve grunnkonseptet som får piggene mine opp (det er kanskje allegorihateren som er ute og rir igjen): De to hovedpersonene er begge i utgangspunktet umenneskelige fabelvesener – en golem og en djinn – som så blir plassert i en ekstrem posisjon hvor de blir tvunget til å bli mer menneskelige. Og siden de to er rake motsetninger – golemen evig selvutslettende og tjenende, djinnen evig egoistisk og impulsiv – er selvsagt ekstremposisjonene motsatte også: Golemen mister sin herre rett etter oppvåkningen. Djinnen, derimot, er slavebundet og tvunget til å beholde menneskelig form. Og på hver sin måte må de klare å leve med denne påtvungne menneskeligheten, golemen må undertrykke lydhørheten for andres behov, mens djinnen må utvikle i hvert fall litt av den. Og slik (Doctor Who-aktig!) kan Wecker bruke tid på å utforske menneskelighetens natur i det polariserte laboratoriet sitt. Det blir bare litt for polarisert og litt for grunt og enkelt for meg, en (på mange måter utmerket!) røverhistorie med litt for svulstige pretensjoner. Og den store avsløringen mot slutten gjorde meg ikke vennligere innstilt.
lørdag 22. februar 2014
Vendepunkt (Alice Munro: Runaway)
I forordet til min utgave av Runaway skriver Jonathan Franzen at Alice Munro egentlig alltid skriver historier om jenter fra Ontario-regionen som opplever vendepunkt i livet. Og det er nok helt sant. Men samtidig (som Franzen også påpeker) er det helt forbløffende hvor rike og forskjellige disse historiene er. Jeg er spesielt imponert over hvor mye stoff og backstory som åpenbart ligger i disse novellene – ofte følger vi karakterene gjennom et helt liv, fordi det først er den eldre versjonen av hovedpersonen som kan vurdere ordentlig hva som egentlig skjedde en sommerdag for femti år siden. Dette er historier som de færreste ville hatt selvbeherskelse til å skrive som noveller, de kunne enkelt vært romansujetter. Men konsentrasjonen (som konsentrasjon ofte gjør) gir fantastisk rike og ofte opprivende historier. Det hun skriver om mødre og døtre bør være nok til å ryste og skremme alle som har en mor og/eller en datter, for eksempel.
lørdag 15. februar 2014
A pretty cool guy (Elmore Leonard: Out of Sight)
Etter å ha tilbrakt noen uker med Raylan Givens' onelinere (og skyter) i Justified måtte jeg bare lese noe Elmore Leonard. Stikk i strid med mine vanlige prinsipper fant jeg ut at jeg slett ikke kunne lese noen av Raylan Givens-bøkene, fordi det da ville spoile serien. (Hvem er jeg, og hva har jeg gjort med Hanne?) I stedet gikk jeg for Out of Sight, som jeg til alt overmål ikke har sett filmatiseringen av.
Det var lurt. Den er full av den typen korthogd, sviende vittig dialog (og våpenentusiasme) vi har vent oss til, og i tillegg har den en ganske original kjærlighetshistorie som sentrum, både inderlig og heftig. Og selv om man helt frivillig har kastet bort mesteparten av livet sitt, kan man likevel komme ut som en slags ridder.
mandag 10. februar 2014
Kaleidoskopisk noir (Thomas Pynchon: Bleeding Edge)
Jeg hadde ikke lest noe Pynchon før, og jeg ble definitivt overrasket, først og fremst over den jordnære og vittige hovedpersonen og over det umiddelbart hjemmekoselige detektiv-noir-preget. Men det blir ganske snart klart at Pynchon ikke har tenkt å tilby oss noen nett løsning, snarere gir boka flommer av subplott og et vell av barokke bipersoner som det er varierende mulig å huske, lag på lag med konspirasjonsteorier og dødelige trusler, og stadige, skjebnetunge frampek mot 11. september. Og på slutten av boka er de fleste av trådene løse. Hæ, tidsreisende agenter? Jeg likte den (aller mest når den er morsom) og jeg likte den ikke.
søndag 2. februar 2014
Sesam sesam
Det er helt uforståelig at vi ikke har kommet oss på Izakaya før nå. Vi har jo visst om det lenge, en sakebar bygd på et kompromissløst nerdete fundament, som i tillegg har god og rimelig japansk pubmat? Hallo! Men i går gikk vi, og vi ble ikke det minste skuffet. Bare plakaten på veggen over bordet (karatetyrefekting? what's not to like!) vant oss umiddelbart over, og vi var hjertens fornøyd med alt vi ble servert – morsomme japanskfunderte cocktails, deilige gyoza, aldeles nydelig sobasalat med vidunderlig sesamdressing (og ellers bare ruccola og tomater – dette må man da få til hjemme?), strimlet kylling i en annen deilig sesambasert saus, kjempegode koreanske grønnsakspannekaker og mildest talt veldig japansk is med svart sesam. Og sake. Og alt for 900 kr for to som bestilte absolutt alt de hadde lyst på. Det ække dårlig. Vi må gå dit på sakesmaking en dag!
På kino i 2014
1. februar: The Wolf of Wall Street
Dette er Leonardo DiCaprios film, han er helt magnetisk fryktelig som den fullkomment amoralske og ryggesløse Jordan Belfort, som bruker sin usedvanlige karisma og lederegenskaper til å bygge et imperium av møkk. Hvor alt er grådighet og svik og tyveri. Dette er kullsvart komedie, og filmen har noen scener som er noe av det morsomste jeg har sett (DiCaprio som nesten fullstendig paralysert av dop kravler seg bort til bilen sin for å kjøre hjem, f.eks.). Og det gjør inntrykk å se en rise-and-fall-historie som er så blottet for moralsk vendepunkt: selv om Belfort mister alt og havner i fengsel til slutt, forandrer han seg ikke en hårsbredd. Han bare starter på nytt. Grøss.
4. februar: 12 Years a Slave
Overraskende stillfarende og elegisk, jeg hadde ventet at den skulle være enda mer brutal. Men brutal er den jo, en inngående utforskning av hva som skjer hvis du mister alle rettighetene dine og alle de naturlige talentene dine blir snudd til ulemper og byrder og må skjules og undertrykkes for at du skal kunne overleve. Og du har ingen anledning til å være heroisk, knapt nok verdig. Og like mye ser filmen på hvilken effekt slaveriet har på eierne – det er ikke sikkert at den som ser på seg selv som human og vidsynt er stort bedre enn den åpenlyst monstrøse og psykotiske (fantastisk spilt av Michael Fassbender).
21. februar: Her
Merkelig, fin og sjarmerende film fra en åpenbart nær framtid hvor det er mer eller mindre kosher å forelske seg i operativsystemet sitt (nei, ikke sånn som enkelte elsker Linux, men et personlig, intelligent og dynamisk OS med Scarlett Johansons fine, småhese stemme!). Og sånn går det med Theodore (å, det er fint at Joaquin Phoenix ikke mente det der med å slutte som skuespiller!), som åpenbart egentlig burde funnet mer ut av forholdet til ekskona, som han alt i alt ser ut til å ha hatt et sjeldent fint forhold til, men som han ikke greier å kommunisere med (og så er jobben hans attpåtil å skrive andre folks personlige brev, noe han er mesterlig god til). Jeg liker at dette går galt ikke fordi det blir for enkelt å ha et forhold til en kroppsløs virtuell intelligens, men fordi det blir for komplisert når Samantha har rast gjennom katalogen av menneskelige følelser. Og for en aldeles vakker film, fantastiske bylandskap! Og så morsom som den er, i plutselige støt. De dataspillene! Nettsex med død katt!
22. februar: The Lego Movie
Det er mye som er morsomt her (kanskje særlig Star Wars-referansene!), og detaljnivået er fantastisk – bare så synd at det absolutt må gå i sånt halsbrekkende tempo at man ikke rekker å få med seg halvparten. (Animert action virker alltid søvndyssende på meg.) Jeg har også en meget sterk mistanke om at man burde sett den med originallydsporet. Og her var det da vitterlig intet poeng overhodet med 3D?
5. april: Doktor Proktors prompepulver
Litt slapp filmatisering, særlig lider den under at Bulles barokke personlighet og avsindige ekshibisjonisme ikke kommer så godt fram. Men den har en del overdådig morsomme scener, Atle Antonsen som snakker nordlending er jo alltid bra, og Kristoffer Joner er en aldeles vidunderlig doktor Proktor. Virrete og vanvittig og med en sann kjærlighet til alle inspirerte ideer.
9. april: The Grand Budapest Hotel
Den siste Wes Anderson-filmen er (ikke uventet) en barokk og ekstremt stilig affære, med et avsindig persongalleri og kanskje den villeste og morsomste fengselsfluktscenen jeg har sett (det går fint å kjøre slede (stjålet fra en helgenstatue) ned ovarennet i en hoppbakke, jeg bare nevner det). Og bak alt det overdådige tøyset handler den vel aller mest om sivilisasjon og anstendighet, selv i ulvetider. Og ikke minst om de historiene om tap og forfall som filmen eksplisitt omgår. Veldig morsomt å se denne sammen med tiåringen, som lo minst like mye som jeg, f.eks. av det velsmurte nettverket av concierger og lobbygutter over hele Sentral-Europa.
13. april: Vinden stiger
Hayao Miyazakis antatte avskjedsfilm. Langsom, drømmende og elegisk beretning om ingeniøren som tegnet Zero-flyet, og dermed også om rivningene mellom nytt og gammelt i mellomkrigstidas Japan. Forferdelig trist film om en svært sympatisk drømmer og oppfinner som drømmer om noe som nødvendigvis må bringe død og elendighet (ingen av de vakre flyene hans kommer tilbake), og ekkoer av det samme finner vi i kjærlighetshistorien som er det andre fokuset i historien. Og det er (som vanlig) en utrolig vakker film, med fantastiske panoramaer, bevegelser i rismarker og jordskjelvrammet bakke. Og hovedpersonene som leker seg stadig med vind og tyngdekraft, akkurat som flyene. Det er ellers tydelig at Miyazaki er nær besatt av alle slags mekaniske farkoster – filmen er fylt til bristepunktet med de nydeligste og mest detaljerte tog, trikker og selvsagt fly. Ikke en barnefilm i noen normal forstand, men det gikk bra å ha med åtte- og tiåringen likevel.
27. september: Boyhood
Det er ganske sjelden jeg går helt uforbeholdent begeistret ut av en kinosal, men det gjorde jeg nå. For Richard Linklaters i utgangspunktet fullstendig vanvittige filmprosjekt, der han har filmet de samme skuespillerne i tolv år, hovedpersonen fra han var seks, har klart å bli den nydeligste oppvekstfilmen jeg har sett. At hovedpersonene blir eldre i riktig takt, at alle klær og rekvisitter er naturlig tidsriktige, gjør at den føles organisk, de tre timene i kinosalen føles som tolv år (men det er ikke for lenge). De må selvfølgelig ha hatt flaks med castingen av Ellar Coltrane som Mason, men det må jo også ligge fantastisk instruksjon bak den gjennomført flotte rolleprestasjonen som tar oss fra den lille, drømmende gutten til den tilbakelente, sindig-egenrådig-utforskende unge mannen han er på slutten. (Og at han ender opp med å være bemerkelsesverdig lik Ethan Hawke på slutten, kunne i hvert fall ingen forutsett!) Det er ingen dramatisk film, snarere viser den Mason og familien i en rekke situasjoner, ofte der ting kunne gått riktig skeis, men hvor ting hver gang retter seg opp igjen. Det er en nydelig, stillferdig skildring av relasjonene mellom feilbarlige, men essensielt fine foreldre og de tilsvarende barna deres. Om tiden og kjærligheten. At den er filmet i nesten nøyaktig det tidsrommet jeg selv har hatt barn, gjør nok at den griper enda hakket sterkere.
6. desember: Interstellar
En veldig lang og sjeldent innholdsrik film. Det er utvilsomt noen svakheter her, men jeg synes de er ganske lette å tilgi. For det første er det jo Matthew McConaughey. Vi liker Matthew. For det andre er filmen overraskende emosjonell, dette er jo Christopher Nolan, og jeg forventet ikke dette: en film som i sin helhet dreier rundt og drives av det inderlige far-datter-forholdet mellom Cooper og Murph. Og selv om det kanskje sklir over i det vel sentimentale iblant, bærer det for det meste gjennom hele filmen. For det tredje, verdensrommet! Svarte hull! Og så står filmen seg så inderlig på å ha brukt så mye tid på å etablere hva Coop forlater på jorda, når den spiller relativitetskortet og nødvendige avgjørelser begynner å koste veldig dyrt – i tid. Og den stiller en mengde spørsmål om menneskets overlevelsesinstinkt og offervilje. Ikke alle svarene er like lystelige, men alt i alt er det en optimistisk film, tross det dystopiske premisset. Og kanskje bør ikke menneskeheten reddes om det ikke er personlig. (Og for øvrig syntes jeg robotene var morsomme.)
22. desember: The Hobbit: The Battle of the Five Armies
Når en har sett de to første hobbitfilmene, og da i særdeleshet nr. 2, er det ingen grunn til å forvente at film nr. 3 skal være pietetsfullt tekstnær, eller på noen måte smakfull og behersket. Det er den da heller ikke. Den er nå litt morsom læll, da, og siden jeg er en sånn som sovner under slagscener, må det da bety noe at jeg ikke kjedet meg et øyeblikk gjennom to og en halv time nesten rendyrket slagscene. Og Martin Freeman er den fødte Bilbo. Og Richard Armitages Thorin Oakenshield ble herlig dragesyk. Og mye av komikken er ganske morsom. Og det var ikke bare ungene som syntes det var litt festlig med skamløse mengder LOTR-reunion og brei Aragorn-hinting. Og jeg kunne til og med leve med alve- og dvergekjærleiken. Men må den være så himla stygg? Peter Jackson, du klarte jo å filme i studio før uten at det så ut som en BBC-produksjon fra 1980? Og 3D-en skjærer i øynene. (Kanskje noen kan redigere dette sammen til én anstendig film en vakker dag?)
Dette er Leonardo DiCaprios film, han er helt magnetisk fryktelig som den fullkomment amoralske og ryggesløse Jordan Belfort, som bruker sin usedvanlige karisma og lederegenskaper til å bygge et imperium av møkk. Hvor alt er grådighet og svik og tyveri. Dette er kullsvart komedie, og filmen har noen scener som er noe av det morsomste jeg har sett (DiCaprio som nesten fullstendig paralysert av dop kravler seg bort til bilen sin for å kjøre hjem, f.eks.). Og det gjør inntrykk å se en rise-and-fall-historie som er så blottet for moralsk vendepunkt: selv om Belfort mister alt og havner i fengsel til slutt, forandrer han seg ikke en hårsbredd. Han bare starter på nytt. Grøss.
4. februar: 12 Years a Slave
Overraskende stillfarende og elegisk, jeg hadde ventet at den skulle være enda mer brutal. Men brutal er den jo, en inngående utforskning av hva som skjer hvis du mister alle rettighetene dine og alle de naturlige talentene dine blir snudd til ulemper og byrder og må skjules og undertrykkes for at du skal kunne overleve. Og du har ingen anledning til å være heroisk, knapt nok verdig. Og like mye ser filmen på hvilken effekt slaveriet har på eierne – det er ikke sikkert at den som ser på seg selv som human og vidsynt er stort bedre enn den åpenlyst monstrøse og psykotiske (fantastisk spilt av Michael Fassbender).
21. februar: Her
Merkelig, fin og sjarmerende film fra en åpenbart nær framtid hvor det er mer eller mindre kosher å forelske seg i operativsystemet sitt (nei, ikke sånn som enkelte elsker Linux, men et personlig, intelligent og dynamisk OS med Scarlett Johansons fine, småhese stemme!). Og sånn går det med Theodore (å, det er fint at Joaquin Phoenix ikke mente det der med å slutte som skuespiller!), som åpenbart egentlig burde funnet mer ut av forholdet til ekskona, som han alt i alt ser ut til å ha hatt et sjeldent fint forhold til, men som han ikke greier å kommunisere med (og så er jobben hans attpåtil å skrive andre folks personlige brev, noe han er mesterlig god til). Jeg liker at dette går galt ikke fordi det blir for enkelt å ha et forhold til en kroppsløs virtuell intelligens, men fordi det blir for komplisert når Samantha har rast gjennom katalogen av menneskelige følelser. Og for en aldeles vakker film, fantastiske bylandskap! Og så morsom som den er, i plutselige støt. De dataspillene! Nettsex med død katt!
22. februar: The Lego Movie
Det er mye som er morsomt her (kanskje særlig Star Wars-referansene!), og detaljnivået er fantastisk – bare så synd at det absolutt må gå i sånt halsbrekkende tempo at man ikke rekker å få med seg halvparten. (Animert action virker alltid søvndyssende på meg.) Jeg har også en meget sterk mistanke om at man burde sett den med originallydsporet. Og her var det da vitterlig intet poeng overhodet med 3D?
5. april: Doktor Proktors prompepulver
Litt slapp filmatisering, særlig lider den under at Bulles barokke personlighet og avsindige ekshibisjonisme ikke kommer så godt fram. Men den har en del overdådig morsomme scener, Atle Antonsen som snakker nordlending er jo alltid bra, og Kristoffer Joner er en aldeles vidunderlig doktor Proktor. Virrete og vanvittig og med en sann kjærlighet til alle inspirerte ideer.
9. april: The Grand Budapest Hotel
Den siste Wes Anderson-filmen er (ikke uventet) en barokk og ekstremt stilig affære, med et avsindig persongalleri og kanskje den villeste og morsomste fengselsfluktscenen jeg har sett (det går fint å kjøre slede (stjålet fra en helgenstatue) ned ovarennet i en hoppbakke, jeg bare nevner det). Og bak alt det overdådige tøyset handler den vel aller mest om sivilisasjon og anstendighet, selv i ulvetider. Og ikke minst om de historiene om tap og forfall som filmen eksplisitt omgår. Veldig morsomt å se denne sammen med tiåringen, som lo minst like mye som jeg, f.eks. av det velsmurte nettverket av concierger og lobbygutter over hele Sentral-Europa.
13. april: Vinden stiger
Hayao Miyazakis antatte avskjedsfilm. Langsom, drømmende og elegisk beretning om ingeniøren som tegnet Zero-flyet, og dermed også om rivningene mellom nytt og gammelt i mellomkrigstidas Japan. Forferdelig trist film om en svært sympatisk drømmer og oppfinner som drømmer om noe som nødvendigvis må bringe død og elendighet (ingen av de vakre flyene hans kommer tilbake), og ekkoer av det samme finner vi i kjærlighetshistorien som er det andre fokuset i historien. Og det er (som vanlig) en utrolig vakker film, med fantastiske panoramaer, bevegelser i rismarker og jordskjelvrammet bakke. Og hovedpersonene som leker seg stadig med vind og tyngdekraft, akkurat som flyene. Det er ellers tydelig at Miyazaki er nær besatt av alle slags mekaniske farkoster – filmen er fylt til bristepunktet med de nydeligste og mest detaljerte tog, trikker og selvsagt fly. Ikke en barnefilm i noen normal forstand, men det gikk bra å ha med åtte- og tiåringen likevel.
27. september: Boyhood
Det er ganske sjelden jeg går helt uforbeholdent begeistret ut av en kinosal, men det gjorde jeg nå. For Richard Linklaters i utgangspunktet fullstendig vanvittige filmprosjekt, der han har filmet de samme skuespillerne i tolv år, hovedpersonen fra han var seks, har klart å bli den nydeligste oppvekstfilmen jeg har sett. At hovedpersonene blir eldre i riktig takt, at alle klær og rekvisitter er naturlig tidsriktige, gjør at den føles organisk, de tre timene i kinosalen føles som tolv år (men det er ikke for lenge). De må selvfølgelig ha hatt flaks med castingen av Ellar Coltrane som Mason, men det må jo også ligge fantastisk instruksjon bak den gjennomført flotte rolleprestasjonen som tar oss fra den lille, drømmende gutten til den tilbakelente, sindig-egenrådig-utforskende unge mannen han er på slutten. (Og at han ender opp med å være bemerkelsesverdig lik Ethan Hawke på slutten, kunne i hvert fall ingen forutsett!) Det er ingen dramatisk film, snarere viser den Mason og familien i en rekke situasjoner, ofte der ting kunne gått riktig skeis, men hvor ting hver gang retter seg opp igjen. Det er en nydelig, stillferdig skildring av relasjonene mellom feilbarlige, men essensielt fine foreldre og de tilsvarende barna deres. Om tiden og kjærligheten. At den er filmet i nesten nøyaktig det tidsrommet jeg selv har hatt barn, gjør nok at den griper enda hakket sterkere.
6. desember: Interstellar
En veldig lang og sjeldent innholdsrik film. Det er utvilsomt noen svakheter her, men jeg synes de er ganske lette å tilgi. For det første er det jo Matthew McConaughey. Vi liker Matthew. For det andre er filmen overraskende emosjonell, dette er jo Christopher Nolan, og jeg forventet ikke dette: en film som i sin helhet dreier rundt og drives av det inderlige far-datter-forholdet mellom Cooper og Murph. Og selv om det kanskje sklir over i det vel sentimentale iblant, bærer det for det meste gjennom hele filmen. For det tredje, verdensrommet! Svarte hull! Og så står filmen seg så inderlig på å ha brukt så mye tid på å etablere hva Coop forlater på jorda, når den spiller relativitetskortet og nødvendige avgjørelser begynner å koste veldig dyrt – i tid. Og den stiller en mengde spørsmål om menneskets overlevelsesinstinkt og offervilje. Ikke alle svarene er like lystelige, men alt i alt er det en optimistisk film, tross det dystopiske premisset. Og kanskje bør ikke menneskeheten reddes om det ikke er personlig. (Og for øvrig syntes jeg robotene var morsomme.)
22. desember: The Hobbit: The Battle of the Five Armies
Når en har sett de to første hobbitfilmene, og da i særdeleshet nr. 2, er det ingen grunn til å forvente at film nr. 3 skal være pietetsfullt tekstnær, eller på noen måte smakfull og behersket. Det er den da heller ikke. Den er nå litt morsom læll, da, og siden jeg er en sånn som sovner under slagscener, må det da bety noe at jeg ikke kjedet meg et øyeblikk gjennom to og en halv time nesten rendyrket slagscene. Og Martin Freeman er den fødte Bilbo. Og Richard Armitages Thorin Oakenshield ble herlig dragesyk. Og mye av komikken er ganske morsom. Og det var ikke bare ungene som syntes det var litt festlig med skamløse mengder LOTR-reunion og brei Aragorn-hinting. Og jeg kunne til og med leve med alve- og dvergekjærleiken. Men må den være så himla stygg? Peter Jackson, du klarte jo å filme i studio før uten at det så ut som en BBC-produksjon fra 1980? Og 3D-en skjærer i øynene. (Kanskje noen kan redigere dette sammen til én anstendig film en vakker dag?)
Abonner på:
Innlegg (Atom)