Besynderlige barn igjen (Ransom Riggs: Hollow City)

Første bind i Miss Peregrine-serien hadde en nydelig rytme som fulgte omdreiningene i tidsløkka på øya. Hollow City har dessverre ikke dette, snarere har den litt for mange heseblesende actionscener med tvilsom timing. Jeg synes heller ikke bildearbeidet er like vellykket som i det første bindet. Men det er fine ting her også, som Hugh og biene hans, og twisten på slutten er rik og tilfredsstillende, om enn ikke helt uventet. Og så er det nok en cliffhanger, så klart.

Bøker lest i 2014

1. Boris Pasternak: Doktor Zjivago
Jeg pleier å nevne dette som en av yndlingsbøkene mine, så det var litt spennende å gjenlese den,. Men den er fortsatt storslagen på mange måter, selv om jeg er atskillig mer kritisk til hovedpersonen enn da (HVORFOR, Jurij Andrejevitsj!?), er den skumlere enn mang en dystopi og storslagen som kjærlighetshistorie også. Og siden Pasternak er fantastisk som lyriker, er jo doktoren det også.

2. Ransom Riggs: Hollow City
Ikke like bra som den første Miss Peregrine-boka – men imponerede om enn ikke aldeles uventet twist på slutten. Og mer cliffhanger, så klart.

3. Thomas Pynchon: Bleeding Edge
Uventet og åpenbart overlagt forvirrende noir-konspirasjonsteoribonanza som er tidvis veldig vittig og noen ganger skremmende, og hvor de fleste trådene er løse på slutten. Kul heltinne.

4. Elmore Leonard: Out of Sight
Korthogd, vittig dialog, både slemme og nyanserte skurker, og en heftig og inderlig kjærlighetshistorie i sentrum.

5. Alice Munro: Runaway
Fantastiske noveller med så komplekse sujetter at de færreste ville hatt selvbeherskelse til å ikke skrive romaner av dem.

6. Helene Wecker: The Golem and the Djinni
Jeg har ikke vanskelig for å forstå hvorfor folk liker denne, men jeg fikk litt neller av Weckers i overkant polariserte hovedpersoner.

7. Donna Tartt: The Secret History
Jeg hadde glemt hvor ille det gikk, men ble slått av hvor lik Richard Papen er Theo Decker i The Goldfinch. Det er en strålende bok, intenst ubehagelig og hylende morsom som den er.

8. William Shakespeare: Romeo and Juliet
Det er ikke for Romeos personlighet vi fortsatt leser denne, men talene, talene!

9. Douglas Adams: Dirk Gently's Holistic Detective Agency
«By means of an ingenious series of strategically deployed denials of the most exciting and exotic things, he was able to create the myth that he was a psychic, mystic, telepathic, fey, clairvoyant, psychosassic vampire bat.» Say no more.

10. Christopher Marlowe: Doctor Faustus
Marlowe koser seg fælt med å beskrive både Faustus' kunnskapsgrådighet og fruktene av handelen med djevelen, og Faustus angrer da også bare bittelitt i aller siste øyeblikk. Fortapelse it is.

11. Magnus Mills: The Restraint of Beasts
En roman som handler nesten utelukkende om gjerdebygging, og som klarer å være både ustyrtelig morsom og Kafka-aktig nifs og underlig samtidig.

12. Douglas Adams: The Long, Dark Tea-Time of the Soul
Mer kaotisk og utflytende enn den forrige, men fortsatt mer enn nok å le høyt av, og jeg liker Adams’ Tor og Odin (selv om de kom nokså overraskende på).

13. Michael Chabon: The Final Solution
Enda bedre på andre gjennomlesning, for sporene er så fint og nennsomt integrert i den kjærlige beskrivelsen av den gamle mannen. Og papegøyen Bruno er fortsatt fiksjonens beste fugl.

14. Robert Galbraith: The Cuckoo’s Calling
Noe klønete start, men J.K. Rowlings nye detektivantihelt viste seg å være mer enn en velbrukt sjablong, men innvevd i et gjennomgripende gjøkungetema. Veldig spennende også.

15. China Miéville: Un Lun Dun
Unlondon er et dårligere og mer anstrengt vrengebilde av London enn Neil Gaimans London Below. Boka er i overkant moralistisk også. Men jeg liker hovedpersonen og bokas tilnærming til profetier og utvalgte redningskvinner.

16. Dorothy L. Sayers: Whose Body?
Datert på noen måter, men lord Peter Wimsey springer ut av sidene fiks ferdig i denne aller første Wimsey-boka.

17. J.M. Coetzee: The Childhood of Jesus
Snedig, irriterende, frustrerende, intens og mangetydig allegori. Men hva er bilde på hva? Og ifølge hvem?

18. William Shakespeare: Twelfth Night
Odsbodikins! There’s that girl again!

19. P.G. Wodehouse: The Mating Season
Det var jo ikke som om engelskmennene sluttet med forvekslingskomedier de første tre–fire hundre årene etter Shakespeare.

20. Terry Pratchett: Night Watch
Den tradisjonelle gjenlesingen i mai under syrinblomstringen. Denne gangen var det morsomste å sammenligne den med True Detective – selv et gjennomtraumatisert vrak kan være på det godes side om han greier å kontrollere det indre villdyret sitt.

21. Eleanor Catton: The Luminaries
Denne er helt utilgivelig lang, selv om det er mye bra i dette innfløkte gullgravermysteriet. Særlig stilskiftet mot slutten, der boka glir over til overnaturlig kjærlighetshistorie i stedet.

22. Robert Galbraith: The Silkworm
Rowling er som vanlig nokså tung på hånda, men forlagssatiren er virkelig morsom, og plottet er virkelig bra (i all sin grufullhet). Dessuten har jeg en svakhet for Cormoran Strike.

23. Fjodor Dostojevskij: Spilleren
Jeg kom plutselig på hvor mye overspente Dostojevskij-helter irriterer meg, men så kom den makeløst trassige gamblerbestemoren inn på scenen, og Aleksej Ivanovitsj raste ned i spillergalskapen, og den er jo fantastisk, naturligvis. Dostojevskij kler korthogd fokus.

24. Rob Thomas og Jennifer Graham: The Thousand-Dollar Tan Line
Veronica Mars i bokform! Det er lov å la seg friste, og den var ikke så aller verst heller. Bra plott, mørk nok, men for lite vidd og for lite Logan.

25. Eimear McBride: A Girl Is a Half-Formed Thing
Eksperimentell og opprivende oppvekstroman som kretser om vanskelig, men symbiotisk søskenkjærlighet. Magnetisk, men svært ubehagelig leseopplevelse.

26. Terry Pratchett: Thud!
Ikke den beste Vimes-boka, og altfor lang, men Vimes som øm og panikkslagen småbarnsfar er jo veldig sjarmerende.

27. Karen Joy Fowler: We Are All Completely Beside Ourselves
Enda en bok som primært dreier seg om søskenkjærlighet, med en sjeldent interessant og sjarmerende forteller. Den kunne vært grunn og spekulativ, men i stedet er den morsom og øm og veldig trist, og full av meditasjoner (med vitenskapelige referanser!) over hukommelse og personlighetsdannelse, annerledeshet og menneskelighet.

28. William Shakespeare: Richard III
Obligatorisk opplesning før London-tur for å se Martin Freeman i rollen. Det var bra å bli minnet om hvor umiddelbart aktuell grunnteksten er som satire over maktsyke, renkespill og paranoia.

29. Anne Brontë: The Tenant of Wildfell Hall
Jeg har lest begge søstrene i filler, men aldri kommet meg til Anne. Jeg likte den langt over forventning godt også, et virkelig smertefullt realististisk bilde av et ekteskap som antagelig må ha vært ganske gjengs, uten noen outrert ondskap, men i et samfunn hvor kvinner var og ble krøtter. Dessuten er Helen en meget verdig Brontë-heltinne.

30. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Lexicon
31. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Covenant
32. Sarah Rees Brennan: The Demon’s Surrender
Plutselig og uplanlagt binge-gjenlesning av disse tre. Det var like gøy som sist. Den første er fiffigst, den andre er morsomst, og den tredje gir oss de nødvendige siste bitene av portrettet av hovedpersonen.

33. Ruth Ozeki: A Tale for the Time Being
Denne minnet meg om McEwans Atonement, fordi den leker med fiksjon og sannhet og utfallsrom på lignende måter. Jeg er usikker på om jeg synes det er helt vellykket, men historien om Naoko er enestående god og hjerteskjærende og full av fantastiske personer, særlig den gamle zen-nonneoldemoren.

34. William Shakespeare: King Lear
Stadig levende og aktuell for maktsykemotivet, men enda mer for foreldre–barn-relasjonene, særlig Edgar som bærer den blindede Gloucester over heia. (Man må dog bemerke at folk er ualminnelig dårlige til kjenne hverandre igjen hos Shakespeare.) Også et skattkammer av elisabetanske invektiver («A plague upon your epileptic visage!»).

35. Sarah Rees Brennan: Unspoken
36. Sarah Rees Brennan: Untold
37. Sarah Rees Brennan: Unmade
Enda en runde med uansvarlig og søvndeprivert bingelesing av Brennan, denne gangen i anledning av at Unmade ENDELIG kom ut. Skamløst underholdende, ulidelig spennende og ustyrtelig morsomme bøker, fikst komponert og med ubeskjedne mengder kjemitung romanse. What's not to like? Dessuten handler de om kjærlighet, tillit, likeverd og respekt både mellom kjærester, venner og familiemedlemmer på en fin og nennsom måte. All mulig grunn til å gi unga disse i stedet for Twilight.

38. Dorothy Sayers: Busman’s Honeymoon
Jeg måtte lese den om igjen pga. Lear. En skamløs orgie i Harriet- og Peter-piffle.

39. David Mitchell: The Bone Clocks
Minner til tider om en ekstra komplisert story arc i Doctor Who (en skummel dame fra en annen dimensjon!), men her kan ikke de magiske kreftene redde oss fra oss selv i det lange løp. Særdeles fin livsløphistorie, skummel dystopi og en interessant serie villains blotched with virtue.

40. William Shakespeare: Hamlet
Jeg måtte tilbake til teksten etter å ha sett Det norske teatrets fine oppsetning, som nydelig setter Hamlets svarte fortvilelse opp mot Shakespeares lavkomikk.

41. Ali Smith: How to Be Both
Nydelig, intelligent bok som er nennsomt skrevet så den kan leses i to rekkefølger (som papirbok selges den i begge, i e-boka kan du velge). Og når du velger, kan det hende rekkefølgen likevel ikke er som du tror. Jeg gleder meg allerede til å lese den om igjen i motsatt rekkefølge om en stund.

42. Caitlin Moran: How to Build a Girl
Dette er langt på vei de oppvekstromanaktige partiene i How to Be a Woman bygd ut til en full roman. Den er ikke noe mesterverk, men den er tidvis hysterisk morsom, veldig sjarmerende, og til og med ganske rørende.

43. James Herriot: All Creatures Great and Small
Deilig nostalgisk gjensyn med nostalgisk klassiker. Og så Tristan Farnon, da!

44. Colm Tóibin: The Testament of Mary
Johannesevangeliet gjenfortalt av en bitter, tvilende og fragmentert jomfru Maria, som ikke setter det minste pris på den indirekte berømmelsen.

45. Ben Aaronovitch: Foxglove Summer
Peter Grant er London-gutt på sin hals, men han kler riktig godt å bli sendt på på landet og har godt av en liten ferie fra mesteparten av bipersonene og ikke minst den overgripende historielinja. Jeg lo masse.

46. M.R. Carey: The Girl with All the Gifts
Jeg leste denne helt uforberedt på hva den handlet om, og jeg tror man setter mest pris på den finurlige synsvinkelbruken og personcocktailen på den måten. Men la meg samtidig advare om at den er griseskummel.

47. David Mitchell: The Thousand Autumns of Jacob de Zoet
Skjelmsk forspill til The Bone Clocks forkledd som røverhistorie fra Japan i shoguntida. Og veldig morsomt fokus på tolker, oversettelsesproblemer og språk som maktmiddel, handicap og svøpe.

48. Terry Pratchett: Hogfather
HO. HO. HO.

49. Charles Dickens: A Christmas Carol
Jeg hadde faktisk aldri lest den før, men det var jo ikke akkurat noen overraskelser igjen å avsløre. Dickens på sitt mest sentimentale, men den er jo både morsom og skummel også.

50. Jhumpa Lahiri: The Lowland
Noe så sjelden som en knapp og økonomisk indisk slektsroman. Veldig bra er den også, forenkler aldri, er aldri sentimental.

51. Baronesse Orczy: The Scarlet Pimpernel
Selvfølgelig er dette en røverhistorie helt på randen av ukebladroman, men Percy Blakeney (og hans skandaløst underutnyttede kone) fortjener klassikerstatusen for virtuos bruk av engelsk adelsfjompmaske.

52. Lars Iyer: Wittgenstein Jr. 
Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes om denne: Cambridge-satiren er til dels hylende morsom, men jeg har vondt for å svelge den tilsynelatende oppriktige sansen Iyer har for den forstyrrede filosofiforeleserens dypt selvsentrerte og fruktesløse prosjekt og ikke minst misbruk av profetposisjonen sin.

53. Nick Hornby: Funny Girl
Hornbys siste er en svært sjarmerende lovsang til magien som ligger i kreative arbeidsfellesskap i et livlig Swinging London. Den minner kraftig om The Amazing Adventures of Kavalier and Clay, men er (på godt og vondt) 100 ganger mer lettlest.

54. Sue Townsend: The Secret Diary of Adrian Mole, Aged 13 3/4
Jeg husket den som enda morsommere, men bevares, det er fortsatt nok å le av i Adrians svimlende og ufunderte arroganse og selvsentrerthet. Spør meg igjen om 1 1/4 år.

Høytlesningsbøker med ungene:

Rick Riordan: Den siste olympier

Endelig fikk vi Percy i mål, og jeg var faktisk litt imponert over plottvisten til slutt.

Tone Almhjell: Vindeltorn 

Sjeldent fin høytlesningsopplevelse, som fikk fram alle de mest spennende og gripende sidene ved denne fine snirklete Narnia-Nangijala-arvtageren.

Eric Linklater: Det blåser på månen 

Gammel barndomsfavoritt. Den er jo temmelig absurd, men hvem kan motstå fru Gribbenille og gjøkuret hennes?

La da denne kalk gå meg forbi (Boris Pasternak: Doktor Zjivago)

Jeg pleier å nevne Doktor Zjivago som en av yndlingsbøkene mine, så det var spennende å gjenlese den for første gang på femten år eller så. Og ikke helt uventet grep jeg den unge Hanne (nok en gang) i å være en romantiserende leser – først og fremst når det gjaldt hovedpersonen selv. For Jurij Andrejevitsj svikter så mange andre enn seg selv – særlig er det slående hvordan han ignorerer barna sine, og sviker han ikke Lara vel så mye som Tonja? (Hvorfor lot han henne reise fra seg?) For ikke å snakke om Marina – hvordan kunne du nå egentlig tillate deg det, Jurotsjka? Og jeg skal ikke engang nevne kvinnesynet.

Samtidig er Doktor Zjivago så nær en førstepersonsfortelling som en tredjepersonsfortelling med flere synsvinkler kan være. Vi får bare unntaksvis hvilken effekt doktoren har på andre og hvordan de oppfatter ham, men vi får vite mye om hans syn på seg selv, og mot seg selv er han streng (enda så arrogant han kan være i møtet med andre). Bare i glimt oppfatter vi hvilken karisma og usedvanlig følsomhet og selvstendighet han må ha hatt. Som i beskrivelsen av det brede smilet hans helt mot slutten av boka, som Gordon og Dudorov kjenner datteren hans igjen på. Så den versjonen av doktoren vi får se, er langt på vei hans selvpiskende egen. Mens diktene på slutten kanskje gir oss det sterkeste bildet av hvilken mann han også var. Og om han nå ble igjen i Varykino bare for å skrive disse diktene, var det nesten verdt det.

Og beskrivelsen av revolusjon, borgerkrig, NEP og gulag, propaganda og åndelig forkrøpling, den er mye verre enn mang en dystopi.

Og persongalleriet er enormt og til tider forvirrende. Men det er aldri noen som nevnes tilfeldig, de kommer alltid tilbake i en ny rolle. Og selv om jeg ikke har sett etter struktur mens jeg leste, er det umulig å ikke legge merke til metrikerens strenge komposisjon, symmetrien. Det begynner og slutter med Gordon og Dudorov. Første og siste scene med Zjivago og Lara foregår i samme rom. Strukturen trumfer realismen hver gang, sammentreffene skjer fordi de er riktige, ikke fordi de er sannsynlige.

Og de berusende beskrivelsene av naturen og Zjivagos mystisk-frydefulle livsfølelse. Og nevnte jeg diktene? Og den knusende sorgen i alt som skjer etter avskjeden med Lara.

Den får nok stå som en av yndlingsbøkene mine en stund til.

Bøker lest i 2013

1. Jasper Fforde: The Eyre Affair
Det var helt uunngåelig å lese denne om igjen etter de store Brontë-dosene i desember 2012. Den har jo sine svakheter, men Thursday Next er verdens kuleste heltinne, mr. Rochester blunker til deg med jevne mellomrom, og Thornfield Hall-sekvensen på slutten er vidunderlig.

2. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Sake
Mer japansk matmanga. Det er et hardt liv, på den ene siden passer ikke fransk hvitvin til sjømat (brings out the fishy taste!), og på den andre siden er japansk sakeindustri håpløst korrupt og inkompetent.

3. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Rice
Japan må ikke under noen omstendigheter importere ris fra USA, naturris er bare spiselig om den er genuint økologisk, og onigiri må trilles av kvinnehender. Just sayin’.

4. Charles Dickens: Great Expectations
Great Expectations er alt Oliver Twist ikke er. Den er kort og økonomisk, den har en spill levende hovedperson full av høyst gjenkjennelig tvil og utilstrekkelighet. Joe Gargery er kanskje verdenslitteraturens elskeligste, og miss Havisham er ganske sikkert en av dens mest foruroligende. Det er en bragd at hun ikke er komisk et eneste øyeblikk.

5. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Vegetables
Arrogant gastrofantastfar og ditto sønn braker sammen i kål- og nepeduell.

6. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Ramen and gyoza
Du trenger én mann som kan lage nudler og én som kan koke suppe. 

7. David Mitchell: Cloud Atlas
Seks overveldende forskjellige historier, overveldende forskjellig fortalt, nydelig svøpt om den sentrale The Road-aktige postapokalyptiske fortellingen. Man skulle trodd at et så fortolkningshungrig opplegg kunne vært irriterende, men det er rett og slett a smacking good read. Som etterlater deg med et visst håp om at det kan bli små lommer av Civ’lize, selv i den mørkeste timen.

8. Simon Stranger: Mnem
Mnem kan på et hvilket som helst punkt zoome milevis ut eller langt inn i og bak en detalj i den ellers lineære hovedhistorien. Dette liker jeg, og den strenge strukturen som følger byplanen i det originale Nem. Samtidig blir jeg irritert av den stadige fugleperspektiv- og futurumfortellingen, og tror forfatteren ville stått seg på å engasjere seg varmere i historien. 

9. Ned Beauman: The Teleportation Accident
Genuint vittig bok med et ellevilt, barokt plott som stort sett greier å holde styr på alle trådene (tentaklene?) og et uforglemmelig skrudd persongalleri. Men innerst inne er den en ganske alvorlig bok om rotløshet og ansvar – det siste disse folka trenger, er teleportering.

10. Neil Gaiman: Fables and Reflections (Sandman)11. Neil Gaiman: Brief Lives (Sandman)
Påske-Sandman-raptus. Det er vanskelig å trekke fram høydepunkter, men den arabiske estetikken iRamadan er noe helt spesielt.

12. Hilary Mantel: Wolf Hall
Tvers igjennom et enmannsportrett av Thomas Cromwell, og et helt makeløst godt og intenst et. Han er kanskje den mest levende fiktive personen jeg har støtt på.

13. Knut Hamsun: Victoria
Som 15-åring så jeg star-crossed lovers, nå ser jeg en selvsentrert og oppslukt kunstner som bruker kjærligheten som drivstoff og som egentlig ikke ønsker å leve den ut. Victoria er ikke en person for ham, men en drøm og et ideal. Best å ikke ødelegge det.

14. Hilary Mantel: Bring up the Bodies
Mens Wolf Hall viser oss Thomas Cromwell i suveren kontroll over seg selv og menneskene rundt seg, uendelig pragmatisk, men i hvert fall antatt tro mot seg selv, viser Bring up the Bodies en Cromwell som ikke kan unngå å betale i hvert fall noe av prisen for å ha en herre som Henrik 8.

15. Terry Pratchett: Dodger
Overdådig røverhistorie om den viktorianske underverdenen (for det meste kloakksystemet), som er minst 50 % Dickens, men med en veldig pratchettsk helt

16. J.M. Coetzee: Summertime
Coetzee treffer meg visst aller mest når han er selvbiografisk, og jeg tror Summertime er den klart beste av de tre (selv om Boyhood og Youth også er fantastiske). Coetzee leverer en perfekt og kunstferdig knute av fiksjon som man nesten blir redd for å ødelegge med grove biografiske fakta. Må leses.

17. Jack Womack: Random Acts of Senseless Violence
En helt utenom det vanlige skremmende dystopi med et nært og realistisk scenario (klasseopptøyer i New York), og veldig lett gjenkjennelige hovedpersoner (ubrukelig intellektuell middelklasse) som på en overbevisende måte reagerer altfor seint. 

18. Julian Barnes: The Sense of an Ending
Elegant og fiks liten bok som får deg til å revurdere den helt når du kommer til siste side. Også veldig fin som meditasjon over hukommelse, historie, selvforståelse og sannhet.

19. Ransom Riggs: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children
Veldig velskrevet og effektiv ungdomsbok, spennende og skummel, ikke minst fordi fortellingen er basert på en serie merkelige, riktig nifse gamle fotografier. Rørende også. 

20. Erin Morgenstern: The Night Circus
En sansemettende bok (syn, lukt, tekstur) om en konkurranse som ingen av partene har valgt, på en gjennommagisk arena. Og hvilket forhold får du til en rival som definerer hele livet ditt? Jeg mistenker at den er elsk eller hat, men jeg falt veldig for den.

21. Michael Ondaatje: The Cat’s Table
Enda en selvbiografisk lek – angivelig en bok om den tolvårige Michael som tar båten fra Sri Lanka til England uten særlig voksenoppsyn, men full av avstikkere inn i både hans og medpassasjerenes fortid og framtid. Og kanskje handler den om at noen ting, noen bånd, faktisk varer livet ut, og at det kan komme ganske overraskende hvilke det er. 

22. Robin Sloan: Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore
Sloan er ikke akkurat er noen stor stilist eller karakterutforsker, men jeg ble nå likevel ganske sjarmert av denne røverhistorien hvor typografiens historie, OCR og elektroniske tekstkorpora står helt sentralt i plottet, som dessuten er en god del fiksere enn man skulle tro.

23. Terry Pratchett: Night Watch
Den purunge Vimes gjennom øynene til den eldre, erfarne Vimes, som har vært gjennom den mørke bølgedalen som kommer imellom de to.

24. Michael Chabon: Wonder Boys
En helt uvanlig sjarmerende og varm bok om en fullstendig ryggesløs middelaldrende forfatter, som aldri har tatt ansvar for livet utenfor fiksjonen, men som for tiden heller ikke mestrer den. De villeste eskapader (tuba! hundeskyting! en halv boa constrictor!) følger.

25. Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin: Mozart og Salieri
Pusjkins bittelille blankverstragedie om de to, som rommer hele den mørke kjernen i Amadeus.

26. Michael Ondaatje: Divisadero
To romaner i én – Annas egen traumatiske historie, og deretter hennes(?) biografi om dikteren Lucien Segura. Og den fiktive kunstnerbiografien har tusen reflekser av biografens erfaringer. «We live permanently in the recurrence of our own stories, whatever story we tell.»

27. Alexandre Dumas: The Three Musketeers
Jeg hadde ikke lest den, faktisk, og Ondaatje satte meg på tanken. Musketerene er bare sånn middels sjarmerende, må jeg si (særlig d’Artagnan!), men jeg har en svakhet for Athos. Og Milady må da være en av de første skikkelige femmes fatales i litteraturhistorien?

28. John le Carré: Tinker Tailor Soldier Spy
Sofistikert behandling av etterretningsfolk som har vært gjennom så mange år med tvilsomme midler og double-double cross at valget mellom partene i den kalde krigen framstår som et estetisk spørsmål

29. Neil Gaiman: The Ocean at the End of the Lane
Nok et inntrengende og overbevisende barneperspektiv, men dette er ingen barnebok. For barnet lever livet sitt uten særlige forventninger eller håp om hjelp eller trøst fra de voksne, og de voksne er ofte monstrene – sjelden av ond vilje, men ofte av det Gaiman kaller «foolish casual cruelty», av egoisme og kortsynt ønsketenkning. 

30. Tom Rachman: The Imperfectionists
Vellykket vrimleroman bygd rundt en mindre vellykket internasjonal avis, som utforsker lyter av svært forskjellig slag i livene til folk som er knyttet til avisa på forskjellige vis. 

31. Stephen Chbosky: The Perks of Being a Wallflower
Nydelig liten coming-of-age-roman, der hovedpersonen så avgjort er en fremmed i verden, samtidig som han gjør sitt beste for å delta, etter hvert kanskje til og med på egne premisser.

32. George Orwell: 1984
Nok en interessant gjenlesing etter mange år – og igjen er slående hvor romantiserende min egen tenåringslesning var, og hvor mye verre dette samfunnet var enn jeg husket. Den systematiske nedbrytingen av alle bånd mellom menneskene er det verste.

33. Marisha Pessl: Night Film
Historier om larger-than-life-folk fortalt av mer ordinære tilskuere er ikke alltid min favoritt, men boka er ekstremt spennende, til dels hårreisende nifs og har en særdeles rik og gjennomarbeidet backstory. Og kanskje klarer ikke slutten helt å innfri den halsbrekkende spenningskurven, men jeg anbefaler den likevel.

34. Sarah Rees Brennan: Untold
Skamløst underholdende, drivende spennende og uforbederlig rappmunnet bind nr. 2 i The Lynburn Legacy-trilogien. Persongalleriet blir bare bedre og bedre, og personkjemien, da gitt! Synes døtrene mine kan lese dette i stedet for Twilight når det blir tid for romantikk. 

35. Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea
For en gangs skyld en gjenlesning som var som jeg husket den fra tenåringsførstelesningen. Kanskje fordi den er så nedstrippet? Det er fint lite annet her enn Santiago, havet og kjempefisken, og samtidig er jo det hele livet hans. Og de halvhallusinatoriske havscenene er så fine.

36. Ernest Hemingway: A Farewell to Arms
Boka virker blek som skildring av krigens råskap sammenlignet med ting som har kommet seinere (gjerne fra Hemingway-disipler). Og så sliter jeg med å akseptere kjærlighetshistorien (for en irriterende heltinne!). Men slutten sitter, det skal han ha. 

37. Orson Scott Card: Ender’s Game
Aller mest minneverdig for det overbevisende, livaktige portrettet av det klarøyde seksårige strategiske geniet Ender Wiggins, og for de grusomme, kyniske valgene de voksne tar for å gjøre ham til den perfekte, men umulige kommandant.

38. Ben Aaronovitch: Rivers of London
Jeg tror aldri jeg har ledd så mye av en bok som ikke var av Terry Pratchett. En nydelig balanse mellom selvbevisst refererende tongue-in-cheek og genuint mørkt og spennende, og en svært tiltalende hovedperson med rik backstory og et kjærlig blikk på London, skitten og skramlete og levende.

39. Ben Aaronovitch: Moon Over Soho
Like sjarmerende og like spennende som sist, og Aaronovitch gjør klokt i å utdype Peter Grants familiebakgrunn, både den overveldende sierraleonske moren og den forsofne jazzmusikerfaren.

40. Ben Aaronovitch: Whispers Under Ground
Mer av alt som er sjarmerende ved persongalleriet, og dessuten store mengder fun facts om London-undergrunnen og -kloakken. Jeg ville dog gjerne sett mer til familien Grant, og dessuten syntes jeg plott og overgripende historie hang litt dårlig sammen.

41. Ben Aaronovitch: Broken Homes
Fortsatt morsomt, men det ble voldsomt mye overgripende brikkeflytting. Når det er sagt, tok slutten meg fullstendig på senga, så det er jo ikke som om jeg ikke kommer til å lese neste bind når det kommer.

42. Jonas Hassen Khemiri: Ett öga rött
Noen ganger er språket nesten alt, og Halims ordstillingsutfordrede, ubestemt-artikkel-løse svenske multietnolekt er det perfekte medium for å fange all hans ensomhet, forvirring, sorg over tapet av moren og forskjellige mer eller mindre halsløse identitetsbyggingsprosjekter. 

43. Michael Chabon: The Amazing Adventures of Kavalier & Clay
Når man opplever det aller verste, er det ikke vel så fornuftig og normalt å leve ut utbryterkongen i seg og forkaste virkeligheten, som det er å flytte ut i forstedene, bite tennene sammen og leve et normalt familieliv? Nydelig om fedre og sønner, og om magien i kreativt samarbeid, og alt i boka er farget av tegneseriene som samarbeidet dreier seg om.

44. Terry Pratchett: Raising Steam
Blir dette den siste Discworld-boka? Det er en helt respektabel en, og plottet er ganske fiffig, men samtidig føles det noe blekt og anemisk. Jeg får lese Guards! Guards! igjen for å kompensere.

45. Terry Pratchett: Guards! Guards!
Aaah, sånn skal det være, ja! Vimes, Colon, Nobby, Carrot og lady Sybil entrer scenen fiks ferdige, Vetinari er fullt utviklet, plottet er morsomt, og Pratchett skriver med den lattermilde boblende lettheten han ikke har nå lenger.

46. Terry Pratchett: Men at Arms
Det er ikke så lett å slutte med Vimes-serien når man først har begynt. I denne kommer den vidunderlige dobbeltheten i Carrot fram – han lyver aldri, nei, men hvilken strateg!

47. Donna Tartt: The Goldfinch
Det er ikke for ingenting at folk kaller den dickensiansk – både det herlig snirklete sammentreffsmettede og halsbrekkende plottet og det barokke persongalleriet gjør sammenligningen opplagt. Og så er den veldig morsom. Og veldig alvorlig. Og betagende fin om tap og sorg og savn.

48. Terry Pratchett: Feet of Clay
«‘The thought occurs, sir, that if Commander Vimes did not exist you would have had to invent him.’ ‘You know, Drumknott, I rather think I did.’»

49. Terry Pratchett: Jingo
Vetinari viser sine (selvsagt eminente) ferdigheter som utenrikspolitiker, og Nobby Nobbs utforsker forskjellige kjønnsidentiteter. Hva mer kan hjertet begjære?

50. Neil Gaiman: Nothing O’Clock
Sjarmerende og veldig gaimansk nifs liten jubileumsnovelle om den ellevte doktoren, med et tidsparadoks som kjerne.

------

Og dessuten følgende høytlesningsbøker:

1. J.R.R. Tolkien: Ringens brorskap (Ingenting er så avslørende som høytlesning, og deler av den er jo seige. Likevel er ungene fullstendig solgt, og indignerte over at Tom Bombadil ikke fikk være med i filmen.)
2. J.R.R. Tolkien: To tårn (Mye strammere enn Ringens brorskap, stor stas!)
3. J.R.R. Tolkien: Atter en konge (Det er noe eget å komme til Gråhavnene med en gråtende sjuåring. Og til min begeistring hadde ingen spoilet ungene, så de visste ikke hvordan ringen til slutt havnet i Dommedagsjuvet. )
4. Rick Riordan: Lyntyven (Stor suksess, og langt bedre enn forventet! Det høres jo ufordragelig pedagogisk ut, men det er mest morsomt. Dessuten er den heseblesende spennende. Masse plusspoeng for korrekt gammelgresk også.)
5. Georgia Byng: Molly Moons utrolige bok om hypnose (Også en hit. Ganske morsom, men kanskje i overkant moralistisk for foreldregenerasjonen.)
6. Rick Riordan: Monsterhavet (Minst like spennende som den første, fortsatt morsom, og masse bonuspoeng for alle Odyssevs-referansene.)
7. Rick Riordan: Titanens forbannelse (Litt springende og ufokusert til å begynne med, men spenningen på slutten er det ingenting å si på!)
8. Rick Riordan: Slaget om labyrinten (Mindre springende enn den forrige, og med en bra twist på slutten)