La da denne kalk gå meg forbi (Boris Pasternak: Doktor Zjivago)

Jeg pleier å nevne Doktor Zjivago som en av yndlingsbøkene mine, så det var spennende å gjenlese den for første gang på femten år eller så. Og ikke helt uventet grep jeg den unge Hanne (nok en gang) i å være en romantiserende leser – først og fremst når det gjaldt hovedpersonen selv. For Jurij Andrejevitsj svikter så mange andre enn seg selv – særlig er det slående hvordan han ignorerer barna sine, og sviker han ikke Lara vel så mye som Tonja? (Hvorfor lot han henne reise fra seg?) For ikke å snakke om Marina – hvordan kunne du nå egentlig tillate deg det, Jurotsjka? Og jeg skal ikke engang nevne kvinnesynet.

Samtidig er Doktor Zjivago så nær en førstepersonsfortelling som en tredjepersonsfortelling med flere synsvinkler kan være. Vi får bare unntaksvis hvilken effekt doktoren har på andre og hvordan de oppfatter ham, men vi får vite mye om hans syn på seg selv, og mot seg selv er han streng (enda så arrogant han kan være i møtet med andre). Bare i glimt oppfatter vi hvilken karisma og usedvanlig følsomhet og selvstendighet han må ha hatt. Som i beskrivelsen av det brede smilet hans helt mot slutten av boka, som Gordon og Dudorov kjenner datteren hans igjen på. Så den versjonen av doktoren vi får se, er langt på vei hans selvpiskende egen. Mens diktene på slutten kanskje gir oss det sterkeste bildet av hvilken mann han også var. Og om han nå ble igjen i Varykino bare for å skrive disse diktene, var det nesten verdt det.

Og beskrivelsen av revolusjon, borgerkrig, NEP og gulag, propaganda og åndelig forkrøpling, den er mye verre enn mang en dystopi.

Og persongalleriet er enormt og til tider forvirrende. Men det er aldri noen som nevnes tilfeldig, de kommer alltid tilbake i en ny rolle. Og selv om jeg ikke har sett etter struktur mens jeg leste, er det umulig å ikke legge merke til metrikerens strenge komposisjon, symmetrien. Det begynner og slutter med Gordon og Dudorov. Første og siste scene med Zjivago og Lara foregår i samme rom. Strukturen trumfer realismen hver gang, sammentreffene skjer fordi de er riktige, ikke fordi de er sannsynlige.

Og de berusende beskrivelsene av naturen og Zjivagos mystisk-frydefulle livsfølelse. Og nevnte jeg diktene? Og den knusende sorgen i alt som skjer etter avskjeden med Lara.

Den får nok stå som en av yndlingsbøkene mine en stund til.