A natural language corpus! (Robin Sloan: Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore)

Etter å ha lest Ondaatje er det jo svært tydelig at Mr. Penumbra ikke just er noe mesterverk – Sloan er ingen stilist, og personene er temmelig flate. Men man må jo likevel bli sjarmert av en bok som ikke bare inneholder en halv sides kjærlighetserklæring til Ruby (mitt programmeringsspråk!), men som har et plott hvor ikke bare gamle bøker, men også typografi, OCR og elektroniske tekstkorpora er helt essensielle. Dessuten viser (røver)historien seg å være en god del fiksere enn man skulle trodd.

Resten av livet (Michael Ondaatje: The Cat’s Table)

This journey was to be an innocent story within the small parameter of my youth, I once told someone. With just three or four children at its centre, on a voyage whose clear map and sure destination would suggest nothing to fear or unravel. For years I barely remembered it.

The Cat’s Table er enda en lek med selvbiografien – hovedpersonen heter Michael og blir forfatter som voksen, og bakgrunnen fra Sri Lanka er Ondaatjes egen, men samtidig understreker han sterkt i etterordet at dette er fiksjon, “[a]lthough the novel sometimes uses the colouring and locations of memoir and autobiography”. Og som i Summertime bryr jeg meg ikke egentlig så mye om hvilke biter som er selvbiografiske, samtidig som det selvbiografiske gir en helt egen intensitet til boka.

Det er en bok om tre gutter i tolvårsalderen som reiser med dampbåt hele veien fra Sri Lanka til England uten noe særlig voksenoppsyn, og i den grad den virkelig er det, er det nydelig gjort, den er skrevet i tolvåringens synshøyde, slik som Cassius malerier fra reisen siden er malt fra en tolvåringsvinkel. Men samtidig er den ikke noe så enkelt som det i det hele tatt, den tar lange avveier inn i både fortid og framtid både for Michael selv og for mange av de andre passasjerene. Og kanskje handler den om at noen følelser, noen bånd, varer hele livet. Selv uten kontakt. Og noen historier tar mange tiår å pusle sammen. Og de personene som nevnes minst, kan fort være de viktigste.

Boka er full av dramaer og mysterier som ville vært fullverdige romaner på egen hånd, og det er noe svært sjarmerende ved at den nekter å velge bare ett.

Duell (Erin Morgenstern: The Night Circus)

They think it simple to pit any two people against each other. It is never simple. The other person becomes how you define your life, how you define yourself. They become as necessary as breathing.

To barn blir satt opp mot hverandre i en kappestrid de aldri får vite omfanget av selv, og som de er bundet til til den ene vinner. Og arenaen deres blir Le Cirque des Rêves, et magisk nattsirkus som skapes og drives av kappestriden selv. Boka er nydelig og intenst sanselig skrevet (den er ikke bare visuell, men full av lukter, teksturer og lyder), men samtidig økonomisk, og den diskuterer klokt nok frihet, fangenskap, kjærlighet og ansvar.

Jeg mistenker at man enten faller for den eller ikke. Jeg falt.

Loop (Ransom Riggs: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children)

Nå passet det bra med en ekte røverhistorie. Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children er rett og slett en drivende velskrevet, neglebitende spennende og tidvis riktig overraskende ungdomsroman, med både magiske evner, tidsreising og riktig fæle monstre. Og så er den herlig grøssende illustrert med merkelige gamle fotografier, og ikke bare illustrert, for det er disse bildene som har inspirert fortellingen.

Spol tilbake (Julian Barnes: The Sense of an Ending)

The Sense of an Ending er kort og slående og bør nesten ikke skrives om. Men la meg si at den er som Santorini, et stort hull med en smal kraterkant rundt. Historien blir fortalt av en person som ikke vet hva historien er, og som har smidd om sitt eget lille fragment av den til noe som han selv vanskelig kan tilgi seg selv for når han til slutt finner ut av det, og vi finner ut av det, og historien flommer inn i krateret og gjør at alt vi har lest så langt må refortolkes. Det er elegant gjort, og den stadige meditasjonen om hukommelse og sannhet er veldig fin.

Crazy evilness (Jack Womack: Random Acts of Senseless Violence)

Random Acts of Senseless Violence er en dyster og ubehagelig bok på mange plan. Dystopien er skremmende nær og realistisk – boka foregår i et New York i ferd med å bryte sammen under opptøyer og lovløshet, og hey, det er ikke lenge siden man satt på Michelin-restaurant i London under gateopptøyer, eller sto som betuttet velbeslått turist i Athen og så på hoiende demonstranter. Det mangler ikke så mange omdreininger før dette er et helt reelt scenario. Og hovedpersonene er sånne som jeg – intellektuell middelklasse, sivilisasjonens fløteskummere. De første som blir overflødige når samfunnet knaker i sammenføyningene, og som er altfor seine til å forstå at de ikke lenger kan leve sånn som de har vært vant til, men plutselig må krysse grensa mellom oss og dem. Og de er helt ute av stand til å beskytte barna sine.

Den dagbokskrivende tolvårige hovedpersonen er av et annet kaliber enn resten av familien sin, der de alltid sier «It’s not for long, darling», er hun realistisk og ser lenge før noen av de andre at det ikke er noen vei tilbake, og i hvert fall en stund er hun den som klarer seg best. Dagboka føres i et tidsrom på under et år, men forandringene hun gjennomgår i denne perioden er enorme, og språket hennes endrer seg virtuost med henne.