Jeg begynte på Cloud Atlas med betydelig skepsis etter å ha sett den overlessede og new-age-pregede traileren til filmatiseringen, men ble fort overvunnet av en sjeldent nydelig strukturert bok (som dessuten ler av sin egen newageyness: «One or two things will have to go: the insinuation that Luisa Rey is this Robert Frobisher chap reincarnated, for example. Far too hippie-druggy-new age.»). Seks historier stablet inni hverandre, som Frobishers Cloud Atlas Sextet, «each solo is interrupted by its successor». Seks vidt forskjellige narrativer – skipslogg, brevroman, politisk thriller, burlesk samtidssatire, Brave New World og The Road. Frapperende forskjellige førstepersonsfortellere i de historiene som har det: den naive Ewing, den amoralske Frobisher, den vittige, beske og lite elskelige Cavendish, den følelsesblottede Sonmi, den kjempende og sørgmodige Zachry. Man skulle tro at en sånn fortolkningshungrende struktur ville kunne virke irriterende (særlig på en erklært allegorihater som meg), men det gjør den ikke, det var rett og slett a damn good read. Aller finest er nok den postapokalyptiske historien, som lar oss fortsette å tro at menneskeheten har kraft til å beholde litt Civ’lize, selv i den mørkeste timen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar