Ikke akkurat Ivan Denisovitsj

06.22 Never change a winning team.

06.38 Good morning, sunshine!

06.51 Om jeg hadde hatt en hage, skulle jeg hatt et sånt teppe av blå blomster på plenen om våren. Og ser dere magnoliatreet? Jeg tror vi må i Botanisk hage til helga.

06.54 Du verden, jeg slipper å løpe!

07.08 Fordelen med at det er så kaldt, er at påskeliljene varer i evigheter.

07.10 God morgen, Georg!

… og Bob, jeg kommer til å savne Bob når de tar ham ut av nye-publikasjoner-monteren.

07.18 Kaffekaffekaffekaffe!

07.19 «Vi leser ikke tabloider her, gjør vi vel?»

07.22 Skrivebord i kjent stil. Skuddsikkert postit-system.

07.25 Godt det finnes en fasit.

10.15 Så sannelig, smartboardet virket i dag! På bare fjerde forsøk!

12.20 Den tradisjonelle lunsjdesserten. I dag tror jeg jeg så Frederikkes hemmelighetsfulle dessertkokk, hun kom bærende med et digert brett med semulepudding og sjokolademousse, og så interessert på og smilte lunt da hun så hva jeg valgte.

16.35 Straks hjemme, med entusiastisk syklist.

16.37 King Kong kidnapper Barbie. Hva hadde Lørenparken vært uten?

16.50 Leselekse, nok en nostalgitripp fra mors side. De fant armbåndet denne gangen også.

16.55 Bacon liker vi. Penne all’ arrabiata.

18.30 Velfortjent sofatid.

Borteseier

– Du mamma! Japanerne har virkelig skjønt det, de!

Når man reiser med barn, er det jo ikke alt man er like sikker på at de vil like, og da blir man desto mer fornøyd når man treffer likevel. F.eks. var vi nokså usikre på Miyako Odori, de årlige danseforestillingene som geishaene i Kyoto setter opp i april, men sannelig, score!

Det japanerne hadde fått så framifrå til denne gangen, var Ooedo Onsen Monogatari, en karakteristisk japansk cocktail av tradisjonelt, fake og sirkus. Det er et tradisjonelt japansk badeanlegg, og ja, alle må gå i yukata, og ja, man bader naken i strengt kjønnsdelte bad, og nei, man slipper ikke inn med tatovering. («Jeg har hatt tatovering, mamma, men den er borte nå!») Men anlegget er kombinert med en innendørs modell av en gate fra det gamle Tokyo, sånn middels naturtro, og den var full av restauranter og spill for unga og butikker med suvenirer og dingeldangel. Anlegget ligger på Odaiba, en kunstig øy i Tokyo-bukta, full av underlig futuristisk arkitektur and then some (en gigantisk skulptur av en mangafigur som ser ut som en transformer, og selvsagt en mellomstor frihetsgudinne!).

Det viste seg å fungere helt perfekt. Begge både likte og oppførte seg eksemplarisk i badeavdelingen, og prøvde både varmt og kaldt, salt-, kalk- og boblebad, og utendørs stamp! Men aller mest tror jeg nok de elsket å tasse rundt barbeint i yukata i gateanlegget innendørs og spille snodige spill (åtteåringen aksepterte til og med at hun ikke vant noe), spise is, se merkelige filmer med en soyabønne og en peanøtt i hovedrollene og kjøpe pommes frites fra automat (en skjellsettende kulturell opplevelse). De hadde forresten truseautomat også.

Utendørs fotbad var det også. Og fiskefotterapi, som vi selvfølgelig måtte prøve. Reaksjonene rangerte fra henrykt (seksåringen, som likte å være populær blant menneskeetende fisker), fornøyd (husbonden), noe skeptisk (jeg, som fikk iglevibber, men holdt ut) og lettere fobisk (åtteåringen, som tenkte på pirajaer).

Og det var fantastisk å sitte ute i fotbadanlegget når det mørknet og alle papirlyktene i trærne kom på. (Dette viste seg å være en hipp ting å gjøre en fredagskveld i Tokyo. Japanere, altså.) Og det var sånn grøssende metropolisflott å ta monorailen tilbake inn til Ginza og se på et hav av neon.

Før du dør

Før du dør, synes jeg du skulle gjøre deg lommekjent i Kyoto. Ikke nødvendigvis i hele byen, men i hvert fall i sentrum og Gion og tempelstrøket i Higashiyama, sånn at du har retningene inne og kan velge små sidegater uten å gå deg bort. Og så burde du dra til Kyoto under kirsebærblomstringen. Og om du har tatt med deg mann og unger, kan du sette dem på bussen tilbake til hotellet i kveldinga og snirkle deg tilbake til fots.

Ta en sving ned Ponto-cho, smal og brolagt og full av tusen små restauranter med røde lykter tent utenfor.

Krysse elva og kikke på alle som sitter på bredden og nyter nysprungne kirsebærblomster og lysegrønne piletrær i skjønn forening.

Svinge inn i Gion og gaa langs Shimbashi, hvor hengende kirsebærtrær er i full blomst over kanalen. Ta noen bilder hvor du later som om du er alene, og noen av gjengen av gale medfotografer. Fint er det uansett.

Skrå gjennom resten av Gion, veksle mellom hovedgater fulle av folk og stille smågater. Røde lykter og gamle, avvisende tehus.

Gå gjennom gatene i tempelstrøket etter at alle turistene har dratt hjem. Se månen komme opp bak Yasaka-pagoden.

Det synes jeg du skal.

Ryokan

– Did children sleep well? Was it their first night on tatami?

Neida, for vi seilte under flagget «Ingen natt uten futon», og hadde utelukkende bestilt oss innkvartering i japansk stil. Men Ryokan Fujioto i Tsumago i Kiso-dalen er nok det mest autentiske japanske vertshuset vi har bodd på noen gang.* Det betyr at rommet vårt hadde tatamigulv og nydelige malte skyvedører ut mot korridoren. Alle delte to bad med nydelige sypressbadekar med skåldhett vann (seksåringen orket akkurat å dyppe føttene til anklene), og alle hadde halvpensjon og spiste frokost og middag i tatami-spisesalen med utsikt mot den fine innerhagen, som vi så ned på fra rommet vårt. (Det er ikke dumt å drikke grønn te og telle karper ved hotellvinduet.)

Innerhagen

Det var karper i ytterhagen også.

Og hvilken mat! Sju-åtte-retters vidundermiddager på fantastiske lokale råvarer. Ørretsashimi. Carpaccio og shabu-shabu av bortskjemt japansk storfe. Vidunderlige lokale soppslag stekt i smør og chili. Småørret som var surret så lenge i soya, sake og sukker at den var myk tvers igjennom, så den kunne spises i sin helhet, hode, bein, alt! Grønnsakstempura, komplett med et nydelig lite tempuratre! Og for de vågale, vepselarver kokt i honning, soya og sake. (Det var godt! Lover!)

Tempuratre!

Vepselarver!

Jeg skal ikke si at ungene likte alt, men gastronautforeldrene var lykkelige, og ungene fikk i hvert fall  smake en hel del nytt. Vi kan f.eks. konstatere at begge liker fritert lotusrot, og at åtteåringen liker rått oksekjøtt dyppet i soya. I hvert fall hvis det altså er snakk om en massert, ølpimpende japansk okse.

– Du er sannelig din mors datter, du!
– Ja, hvem sin datter skulle jeg ellers vært?

Seksåringen forlangte derimot eggerøre i stedet, den lille byttingen.

* Men ikke så autentisk at ingen snakker engelsk og alle de andre gjestene er strenge japanere som ugleser de bråkete og oppsetsige ungene våre.

Totoro!

Dette bildet er strengt tatt ikke fra Mitaka, men fra Kyoto. Men de venter på kattebussen!

Har jeg noen gang vært på noe finere museum enn Ghibli-museet? Jeg er jammen ikke sikker. Det ligger i et nydelig eventyrhus med et tre voksende i midten, med de vakreste glassmalerier av kattebussen, Totoro og Kiki og med sottroll tittende ut overalt. Det har en aldeles vakker og ultrapedagogisk utstilling som forklarer og demonstrerer tegnefilmteknikk glassklart og morsomt. En kinosal hvor de viser stadig nye kortfilmer - vi så en om en liten hundevalp som gikk seg bort, som var så fin at både mor og seksåring gråt en skvett, og som dessuten åpenbart var håndfarget med fargeblyant! Det har både en myk kattebuss som barn kan herje med (selv den til tider livstrette snart-niåringen smeltet totalt der inne) og en modell i nær full størrelse som de misunnelige voksne fikk sitte inni. Og ikke minst har det fantastiske tegnefilmtegnerstudioer fulle av bøker og snurrepiperier og oppslagsverker og millioner av skisser og prøvetegninger fra alle filmene.

Og kafé der man får mat servert på sottrollservise, og Totoro-kakao!

Og en aldeles storartet museumsbutikk der vi kanskje gikk bittelitt amok.

Totoro på Yamanote-linja.

Hvem kan vel reise fra Jiji i buret?

De hadde kirsebærtrær i full blomst i parken ved siden av også (med forbehold om plomme). Det er bare å dra!

Liten by, stor by

Tokyo er en gigantisk by, nesten for stor til å ha med unger til. Det er merkelig hvor lett det er å glemme hvor lange transportetappene blir, og selv om det aldri så mye er astronautmanga utenpå togene (inkludert hund!), blir unger lei av Yamanote-linja i rushtida. Fort. Men vi bodde i Yanaka, et lite og håndterlig strøk, med små gater, snurrige små butikker (barn med feriepenger amok både i kattenipsbutikken og 100-yen-butikken) og ørsmå spisetsteder, typisk med fire bord, lave små dokkestoler og lett forfjamset betjening som mannen snakket rudimentær japansk med. (Og han rakk sjelden å stave seg gjennom stort mer enn de første fire linjene i menyen, så derfor bestilte vi oftest noe derfra.)

For å vise ungene at dette ikke var hele sannheten om byen, dro vi til Shinjuku, skyskraper- og neonland. Vi lyktes i hvert fall bra med å demonstrere at Shinjuku stasjon er gigantisk. :svimmel: Og at kvartalene er endeløse. Men skyskrapere er gøy, både ovenfra og nedenfra.

En annen stor-og-liten, ny-og-gammel-opplevelse, og noe av det fineste jeg vet i Tokyo, var Hama Rikyu, shogunens  300 år gamle andejakthage. Veldig fotogen, og fin for hopping.

Plommeblomster.

Om man ikke lærer turistfotografering i Japan, vet jeg ikke hvor man skal lære det.

Hopp!

Det er fint med eldgammel hage med striglede plener, nennsomt friserte furutrær og nydelige damanlegg mot skyskraperne i bakgrunnen.

For ikke å snakke om en hel eng av raps eller lignende!

Og så kan man krysse inn i Ginza og få storbybakoversveis i neonhavet.