Kommentar unødvendig

     ‘Big fishy gone!’ said Wentworth.
     ‘No, it’s a mammal—’ Tiffany’s mouth said, before she could stop it.
     The pictsies were still staring at her.
     ‘It’s just that he ought to get it right,’ she mumbled, ashamed of herself. ‘It’s a mistake lots of people make.’
     You’re going to turn into somebody like Miss Tick, said her Second Thoughts. Do you really want that?
     ‘Yes,’ said a voice, and Tiffany realized that it was hers again. The anger rose up, joyfully. ‘Yes! I’m me, I am careful and logical and I look up things I don’t understand! When I hear people use the wrong words I get edgy! I am good with cheese. I read books fast! I think! And I always have a piece of string! That’s the kind of person I am!’
     She stopped. Even Wentworth was staring at her now. He blinked.
     ‘Big water cow gone . . .’ he suggested, meekly.

Terry Pratchett, The Wee Free Men

Space-Age Santa

Merkelige greier, men det er visst snart jul igjen. Og når man først skal lage julegate, synes jeg dette var en fin måte å gjøre det på.

Rudolf hadde også romhjelm, men jeg fikk ikke tatt bilde av ham.

Pannekaker

Jeg var nylig oppe i en diskusjon om hva «comfort food» var for noe. For meg kommer pannekaker høyt opp på lista. De er varme, myke og litt sprø i kantene. De smaker mildt av salt, egg, smør og melk. Bringebærsyltetøy med skarp, klar syre, svakt knasende sukker. Det er en av de tingene jeg har kunnet lage nesten så lenge jeg kan huske. I mange år var det opp til meg å steke opp faretruende høye stabler av de gyllenbrune deilighetene (for tre barn er mange barn når det gjelder pannekaker) om det nå var det jeg ville ha til middag. Mammas pannekaker satte seg alltid fast og ble rå eller svidde, men jeg, pannekakerøra og jernpanna hadde en hemmelig forståelse. (Det er visst vanlig å kalle den «smør».)

For noen av pengene jeg fikk til elleveårsdagen min, kjøpte jeg meg til og med en egen, bitteliten stekepanne som jeg skulle steke pannekaker i, for jeg hadde visjoner om hvor flott det ville være med bittesmå, lekre og papirtynne pannekaker. Men det ble aldri det samme som med den eldgamle, svarte  Jøtul-jernpanna som jeg mistenker at kommer fra besteforeldregenerasjonen. Det blir aldri det samme. Derfor er det jo bra at jeg sikret meg den panna da jeg flyttet hjemmefra, så ungene mine kan få skikkelige pannekaker.

Ekte humanister bruker ikke kopikort

I et par uker nå har det hengt en plakat i korridoren på jobben, med den fengende overskriften «Humanister kan kommunikasjon!» Første gangen jeg så den, brøt jeg ut i dyp skoggerlatter, og jeg fniser fortsatt hver gang jeg ser den. Av en eller annen grunn synes denne hyllemarkøren fra Sophus Bugges hus å gi et riktigere inntrykk av oss humanister.



Men det jeg egentlig skulle skrive om, var biblioteker. Er dere klar over hvor latterlig slepphendt det norske biblioteksystemet er? Jeg mener, folk får ta med seg bøkene hjem! Sånn er det ikke i Russland (og andre land som ligner). Nei, du. Der må du fylle ut et skjema, levere det i en luke, og dagen etter får du allernådigst utlevert et eksemplar. Som du kan studere på lesesalen. Og skal du lese mer, må du fylle ut et skjema til og komme tilbake en annen dag.

Det er lov å kopiere bøkene, men da må du gå til en dame i en liten bod som tar (russiske) ågerpriser for det. Det som vanligvis skjedde før i tida, var derfor at russiske biblioteker var fulle av loslitte akademikere som sirlig skrev av bøkene for hånd. Side opp og side ned.

Og det er nå jeg kommer til det egentlige poenget, nemlig at digitalkameraet har revolusjonert russisk akademia og satt en hel yrkesgruppe (kopidamene) ut av arbeid. For nå er det farvel til kulepennen. Nå sitter i stedet horder av loslitte russiske akademikere på lesesalene og avfotograferer biblioteksbøker. Side opp og side ned.

I dag brukte jeg mobilkameraet mitt til dette formålet. (Jeg hadde glemt kopikortet mitt.) Vi leker ikke humaniora her, tenkte jeg tilfreds.

Kjøtteterens lykkelige dag

Jeg må gå mer til slakteren.

– Har dere lammecarré?
– Ja, vent lige nu, så skal jeg hente nogle lam.

Og der kom han sannelig trekkende med fire lam på krok i en løpeskinne i taket. Og tar et lam og skjærer ut carreen til meg på flekken. De burde jo ta billettpenger. I stedet gir de meg lammecarréen, et knippe av husets pølser og en hekto av den deiligste parmaskinka jeg har smakt i år (og det er et år som inkluderer både Sardinia og Napoli) til mindre enn vår lokale Meny tar for samme mengde vakuumpakket lammecarré. Fryd.