Avbefaling og anbefaling

Avbefalingen først. Vi har vært på Folkemuseet i dag, og tok ikke med niste. Men det bør man nok gjøre om man ikke er så begeistret for kald, gjørmeaktig kaffe, kalde, døgngamle vafler og plastpakkede baguetter fra i forgårs (gjemt på lageret, ikke utstilt!) samt apatisk og snegleaktig betjening hvis hyppigste replikker var "Jeg vet ikke?" og "Vi har kanskje på lageret?". Jeg trodde jeg hadde sett det meste av grusomme captive audience-spisesteder, men dette tok jammen kaka.

– Hei, er det noen brett igjen?
– Vet ikke. De er vel litt overalt. Det er jo ingen som gidder å rydde etter seg her.

Så anbefalingen: Dra til Kraków og sett deg på den fantastiske sjokoladebutikken Wedels nydelige utekafé på hovedtorget. Hva du skal bestille? Det er ikke lett, for de har side opp og side ned med sjokoladedrikker og kaffedrikker, sjokoladeiskomposisjoner og andre iskomposisjoner, sjokoladedesserter og andre desserter, sjokoladekaker og andre kaker. Og selvsagt konfekt i løs vekt fra disken! Kanskje Wedels trippelsjokolademousse, hvit, lys og mørk lagvis i lekker, firkantet glasskål? Kanskje sibirsk sjokolademelk med en kule bringebærsorbet i? Hvis det er vinter, kan du jo sitte i det røde fløyelsmøblementet innendørs og prøve en av de femten variantene av varm sjokolade? Men da får du jo ikke sittet ute og kikket på nokså uautoriserte akrobater, sigøynermusikere, Bach-skrev-det-for-orgel-men-hvorfor-ikke-fire-trekkspill-gjengen, svalene på himmelen, trompeteren oppe i kirketårnet hver time, og i det hele tatt kreti og pleti som har funnet veien til hjertet av den beste av alle sentraleuropeiske byer.

Sovekupeens apologet

Det er vanskelig å skrive om sovekupeer uten å tenke på Mykle og Lasso rundt fru Luna. «Han skal føle det som om han skumpende fraktes i en trang kiste, med lokket på.» Men jeg er glad i nattog, særlig gamle nattog i tidligere østblokkland. Vi tok nylig nattoget fra Kraków til Praha, og jeg ble litt overrumplet over hvor romantisk og eventyrlig jeg fortsatt synes det er.

Jeg liker lukten av kullfyring. Jeg er svak for advarsler mot å lene seg ut av togvinduet på polsk, tsjekkisk og russisk. Tynnvasket statlig jernbanesengetøy. Det pleier å være forbausende gode puter, og på dette toget var det til og med en snedig liten madrasskile i hodeenden, så hodet skulle komme godt opp. Togets vekslende «garong-garong»-rytmer, den behagelige vuggingen. Denne gangen hadde vi tomannskupé – uhørt luksus! – men egentlig liker jeg den lille spenningen i magen når du venter på å finne ut hvem som er kupékameratene dine denne gangen. Grensepasseringene har også et element av eventyr ved seg, hvem vet hva for en skummel grensevakt som kan komme til å stemple passet ditt. (Denne var visst fornøyd med å konstatere at vi hadde pass – nesten litt skuffende.) Og halvslumrende nattesøvn avbrutt av plutselige lysglimt fra steder vi bare kjører gjennom. Stasjoner hvor mystiske, halvforståtte budskap blir ropt opp over høyttaleranlegget.

Jeg liker til og med toalettene, hvor man tråkker på en pedal, og kan titte ned på skinnene under gjennom luka i bunnen av doskåla. Det sørger da i hvert fall for skikkelig ventilasjon. Garong-garong. Garong-garong. Så går man tilbake og kikker på skrå på en eldre tsjekkisk dame som sitter på ett av de korridorklappsetene som Mykle hatet så inderlig. Hun er reisekledt og høytidelig, med kofferten sin ved siden av seg, og er ganske riktig linjalrak i ryggen. «Du kan bare sitte rett opp og ned, som til avstraffelse, og en vannrettgående list skjærer deg i ryggen.» Klokka er omkring fire om natta. Jeg lurer på om hun skal sitte sånn hele resten av veien til Praha – tre timer.

Frk. Snusfornuft

«Mamma, du skal alltid bare tulle! Når jeg blir voksen, skal det ikke bli noe tull. Og så skal jeg rydde når det trengs.»

Bildene vi ikke tok

Noe av hemmeligheten bak vellykkede ferier med små barn er uten tvil evnen til lynrask fortrengning. (I tillegg til grundig planlegging og flyplass-zen.) Derfor er det også en del bilder vi klokelig lar være å ta, sånn at albumet fra foregående turer alltid ser idyllisk ut. Her er noen bilder vi ikke tok fra vår nylig tilbakelagte og nøye planlagte ferie i Sør-Dalmatia, Kroatia.



Vi tok ingen bilder av hva som skjer når en voldsom og destruktiv lillesøster går løs på storesøsters møysommelig bygde sandslott.



Kameraet var heller ikke framme mens toåringen og fireåringen gradvis perfeksjonerte baksetekranglingens tradisjonsrike kunst.



Overraskende nok ble det heller ingen bilder av unge med panikkangst på strand med ubehagelig steinbunn, og den påfølgende og resultatløse jakten på badesko i str. 26.


Dette bildet ble tatt et kvarters tid før det viste seg at begge unger blir sjøsyke på mellomstore ferjer i hakkete sjø (spesielt om det står en illeluktende søppelbil på dekket under). Vi visste om Åsne, men Runa kom som en overraskelse. Det ble altså ingen bilder av frenetisk spypose- og tørkepapiraktivitet.


Ikke ble det noe bilde av en oppgitt og opphetet familie rundt en leiebil med flatt batteri rett rundt lunsjtider heller. Og heller ikke av den enorme, halvt flatklemte kakerlakken* vi fant under Runas reiseseng i den lekre hybelleiligheten vi bodde i den natta i Dubrovnik, den som hadde denne utsikten fra terrassen utenfor:


Vi hadde en flott tur. Det kan dere vel se?

*Ikke for det. Vi liker i grunnen kakerlakker. Ingen øst-ferie uten. Og så tenker man på Peter Normann Waages anekdote om den engelske studenten som ble utvist fra Sovjetunionen fordi han hadde skrevet «Kakerlakker i alle land – foren eder!» i vinduskarmen sin på studenthjemmet. Med døde kakerlakker, selvsagt. Man må jo fatte en viss godhet for dem etter den historien.