Komotriafobi

Altså frisørfobi.* Jeg tror jeg lider av et grensetilfelle.

Jeg har fint hår. Virkelig, det er på topp-tre-lista over ting ved utseendet mitt jeg er fornøyd med, sammen med øynene og kragebeina mine. Det er tjukt, blankt, har litt fall og en pen brunfarge. Jeg får komplimenter for det. Likevel, når jeg er hos frisøren, får jeg alltid kjeft. Håret mitt er nemlig ubeskrivelig tørt, og jeg bruker Helt Feil Sjampo. Dessuten foretrekker jeg en uhørt kjedelig frisyre – en av strategiene mine for å takle komotriafobien, er å alltid klippe håret rett av i hel lengde, stort sett rett under øret, med midtskill og uten lugg. Frisørene pleier derfor å bruke en del tid på å prøve å overbevise meg om at jeg ikke bare bør klippe håret kraftig opp, men også kjøpe et stort arsenal hårprodukter, ellers er jeg redningsløst fortapt. Dette blir jeg ganske gretten av, det er mulig at "Denne må jo du kjøpe, du som er så STYGG"-salgsteknikken virker på noen andre, men den virker ikke på meg. Ikke!

Jeg var hos frisøren i forrige uke, og bestemte meg for å gå offensivt ut. Ikke før havnet jeg i stolen, før jeg begynte å legge ut, riktignok ikke om selve komotriafobien, men om at jeg var verdens lateste når det kom til håret mitt, jeg ville bare ha det klipt rett av uten noen fiksfakserier, for det var sannelig ikke godt å si når jeg kom på å slenge innom frisøren neste gang. Det lyktes over all forventning. Damen ble til og med positivt overrasket over at jeg i det hele tatt brukte balsam, og begrenset salgsframstøtene til et halvhjertet "Ja, du har sjampo og balsam, da, eller?" da jeg sto ved kassa og skulle betale.

Neste uke skal jeg kanskje finne ut hva kjørelærer heter på gresk.

* For ordens skyld, komotria betyr kvinnelig frisør (på nygresk), men jeg synes de mannlige kan være vel så skumle.

Først to, så fire!

Man skulle tro vi syntes det var for få festdager i mai, sånn som vi klumper bursdagene sammen. I dag var det Åsnes tur – i skrivende stund er hun akkurat fire år og en halv time. Jeg vil gjerne få gratulere min egensindige lille filosof én gang til.

Vi har dessuten debutert som barneselskapsarrangører i dag. Det gikk veldig bra, det er godt for oss amatører å starte med et hyggelig lite barneselskap med bare bursdagsbarnets tre aller beste venner (samt hennes særdeles entusiastiske søster). Legg merke til den nyervervede heksehatten, og så Totoro-kaka, da!!

Reiseanekdotenes innerste vesen

En venninne skal til Australia om noen uker, blant annet skal hun innom Alice Springs. I den forbindelse leser hun en reiseskildring om en dame som rir gjennom Australia på villkameler. Inntrykket av Alice Springs fra den boka var visst heller nedslående, og min venninne begynte å angre så smått på akkurat den flybilletten. Etter litt nærmere spørring og graving kom vi vel fram til at det kanskje ikke var fullt så ille i Alice Springs om man slapp å være fullstendig blakk, arbeide til livets opphold i en luguber bar og samtidig forsøke å kjøpe og dressere villkameler. (Historien minnet meg sterkt om en dokumentar jeg en gang så om en fyr som skulle ri Mongolia på tvers, men hvis kameler og hester stadig døde for ham. Jo lenger programmet varte, jo dypere deprimert ble mannen. På slutten var det så vidt jeg husker, nesten bare edder, galle og bannskap å høre.)

Denne samtalen fikk meg til å tenke over hva de beste reiseanekdotene er lagd av. Og svaret er enkelt. De er selvsagt lagd av motgang og elendighet (forhåpentlig med en happy end). En av de historiene jeg forteller oftest fra det året vi studerte i Russland, illustrerer poenget nydelig.

Vi skulle ta toget fra Beijing til Irkutsk (via Mandsjuria), og fant vår vogn og kupé, og skulle til å lesse inn ryggsekkene. Da kom togvertinnen og sa at vi måtte bytte kupé, pga. en lang og intrikat historie om noen kinesere som måtte holde til vegg i vegg med hverandre. Det var nå greit for oss, vi tok den andre kupeen, og hadde en fredelig tre døgns togtur med romanlesing, vindustitting og ekspedisjoner til restaurantvogna. Vi la dog merke til at det ofte sto en kineser utenfor kupédøra vår og hang, men tenkte ikke så mye på det. Vi passerte den russiske grensa, og store deler av toget ble grundig gjennomsøkt for illegale immigranter og smuglergods, men det var selvsagt ingen som brydde seg med å ransake kupeen til de eiegodt utseende utlendingene.

Vi nærmet oss omsider Irkutsk, og ca. 20 minutter før ankomst skjedde altså noe av det mest bisarre jeg har vært med på i hele mitt liv. Kineseren som hadde hengt så mye utenfor kupeen vår, strener plutselig rett inn i den. Han låser døra etter seg. Han tar fram en nøkkel-sak, setter en fot på hver av underkøyene, og åpner en takluke.

Og ut deiser minst tjue nye, plastinnpakkede skinnjakker.

Vi sitter med haka bokstavelig talt på knærne. Ingen av oss har åndsnærværelse nok til å si eller gjøre noe som helst. Mannen samler kjapt opp skinnjakkene, og forsvinner ut av kupeen. Vi ser ikke noe mer til ham, men når vi får summet oss, er vi ganske glade for at vi faktisk er tilbake i Irkutsk, og ikke sitter i fengsel i Zabajkalsk.

En typisk reiseanekdote, om stor elendighet som man bare så vidt unnslapp. Men forteller jeg denne historien for å avskrekke andre fra å ta toget gjennom Mandsjuria? Å nei, da. Jeg forteller den som et eksempel på hvor gøy det var.

Sterke menn

Vi driver altså temmelig intens reiseplanlegging om dagen, og ikke minst har vi brukt mye tid og tankevirksomhet på ferjeforbindelsen mellom Dubrovnik og Mljet, som ser ut til å være mildest talt uforutsigbar sommeren 2007, med høylytte protestaksjoner og petisjoner i øst og vest. Nå ser det imidlertid ut til at familieferien blir reddet gjennom inngripen fra høyeste hold – når selveste statsministeren beordrer ferjeselskapet til å opprettholde ferjeforbindelsen, da må det vel gå veien? Hva skal man med makt om man ikke skal bruke den, liksom?

To er et fint tall

For temmelig nøyaktig to år og femti minutter siden skrev jeg dette på et nettforum:

Nei, nå får jeg dra på føden. Dette er VONDT. (Hvorfor skal de ALLTID, uten unntak, prøve å overtale deg til å ikke komme? «Det høres ikke ut som om du har hatt riene lenge,» sa dama. Neeeeida, bare 39 timer siden de startet ...)

Det må da være et godt tegn at jeg ville kvalt dama med telefonledningen hvis hun hadde vært her?

NÅ drar jeg!

Og for temmelig nøyaktig to år siden hadde vi Runa her hos oss. Runa er en tøffing. Vi har tro på Runa.

Skarve 10 %

Men de henger da i det minste ganske pent sammen. Og jeg jobber med saken, det blir fint når Canada og Kroatia kommer med. (Herfra.)

Den unge (teoretiske!) grammatiker

Jeg er gressenke om dagen, og siden mine samtalepartnere i stor grad er to og fire år gamle, får bloggen i dag et klart gullkornpreg.

– Du mamma? Husker du den familien som bare het ord?
– Het ord? Jeg tror ikke jeg skjønner hvem du mener?
– Jo, de het Hvem og Hva og Hvordan og sånn.
– Aha, ja, de som bodde i et hus ved Jordan?
– Ja! Du mamma, i den familien kunne Noen vært med!

Noen som i "Noen eier skoen", altså. Hvordan det blir med Ingen, som eier ringen, vites ikke. Grammatikermora ble i hvert fall rørt til tårer.

Moderne kjønnsroller (effekt på fireåring)

– Mamma, kanskje pappa kommer hjem i dag?
– Nei, pappa kommer ikke hjem før i morgen kveld. Vi tre skal kose oss alene, vi. Gleder du deg til pappa kommer hjem?
– Ja, for pappa er nok litt bedre til å passe på oss enn du er.
– Å, synes du det? (Fnys.) Hvorfor det, da?
– Ja, for han er jo mann, og du er bare dame.

Jeg har heldigvis en venninne som sier at denne dialogen må sees i lys av at mannen min trolig ligger over 97,5-percentilen på helsestasjonens skjema for mannlig omsorgsevne.

Reisemasochistene

Noen bestiller en chartertur, og ferdig med det. Turen er kanskje til og med til Kroatia.

Andre har mer kompliserte liv. De diskuterer først i en måneds tid Hellas’ og Kroatias respektive meritter. De ser på hundrevis av leiligheter på x antall øyer i begge land. De bestemmer seg for Kroatia, nei Hellas, nei Kroatia, nei Hellas. Nei, ærlig talt, vi har vært i Hellas tre ganger på rad nå, de kan ha så perfekte sandstrender de vil, nå drar vi til Kroatia. Det er februar.

De begynner å studere kroatiske øyer. De er litt besatt av øyer og ferjer. De forkaster alle steder med for store hoteller. De studerer inngående forskjellige beskrivelser av Kroatias ikke-så-store utvalg av barnevennlige, men ikke altfor overfylte sandstrender. De kommer fram til øyene Mljet og Vis (etter å ha forkastet tre-fire reiseruter som involverer Hvar og Korčula og Elafiti-øyene). De bruker nesten alle kveldene i mars på dette. Det er ikke videre enkelt å komme seg fra Mljet til Vis og vice versa, men med en sinnrik kombinasjon av ferjer, buss og en overnatting i Dubrovnik, skal det la seg gjøre. De bestiller fly til Dubrovnik og fra Split, og en leilighet i en uke på Mljet. Spesielt billig blir det ikke.

De studerer kart over den ørlille landsbyen Milna på Vis i minste detalj, og finner ut at det nok er mulig å bestille bosted med veldig uheldig beliggenhet. (Se opp for Ženka!) De ligger i langvarig korrespondanse med flere utleiere av varierende seriøsitet. De finner en leilighet som nok vil passe (den er dog ennå ikke ferdigbygd!). Det blir slett ikke billig. Mye av påsken går med til dette.

De finner ut at ferjerutene til Mljet er forandret, så båten de tenker å ta dit fra Dubrovnik første kveld, ikke går lenger. De går rundt med nyver i panna og grubler over bussforbindelsene mellom Dubrovnik og Pelješac-halvøya, og ferjeforbindelsen videre til Mljet. Nå når det er blitt mai, diskuterer de fremdeles plan B, C og D.

Reisemasochistene har et hardt liv. Men de ville ikke hatt det annerledes.