Når fristene blir korte (og Skipper'n må trå til)

Jeg er litt lei av korte frister. De ligger foran meg tett i tett i hele mai og halve juni. Selvsagt var en hel del av dem lange en gang, men det er merkelig hvor fort slikt går over.

Trekkspillmafiaen

Jeg vet jeg ikke er den første til å undre meg over dem. De står på gatehjørner over hele byen. De er bevæpnet med trekkspill. Om man hører nøye etter, oppdager man at de kan noen få velkjente melodier, men at de ikke vet eller bryr seg om takt og rytme og at den andre siden av trekkspillet skal brukes til et passende akkompagnement. Det er vanskelig å forstå motivene deres – vil de skremme pengene ut av folk, eller vil de at folk skal betale dem for å slutte? Eller er de utenomjordiske og spiller i kode?

Dagens medlem av trekkspillmafiaen sto ved Blindern T-banestasjon. Han spilte, av alle ting, Fugledansen. Med et hakkende, aggressivt, mollstemt, monotont og skjærende disharmonisk komp. Det låt mildest talt illevarslende.

Underliggjøring i hverdagen

En av Tolstojs yndlingsteknikker var det formalistene kalte «underliggjøring», остранение. Han mente at skremmende mye av menneskenes handlinger og tanker var automatiserte og ubevisste, og at vi derfor snubler mesteparten av livet rundt i halvsøvne. Underliggjøringsteknikken gikk ut på å beskrive slike automatiserte og selvsagte handlinger og tankemønstre i naivistisk detalj, for å vekke oss fra søvngjengeriet. I lys av dette gir jeg dere følgende ekteskapelige dialog.

– Nå skjønner jeg hvorfor det har vært så god plass på soverommet vårt de siste dagene. Du har flyttet ut den hersens oljeradiatoren, har du ikke? Så fint!
– Tolstoj ville drept deg for dette.

Det var meg Tolstoj ville drept. Jeg burde kanskje skifte navn på bloggen. Nå står det en diger skuffeseksjon på soverommet. Jeg regner med at den ikke vil forsvinne på samme magiske vis.

Snart-fireåringenes vidunderlige verden

"Jeg trenger en geléfantasi til magen min!"

Gulrotkake

Dette er en veldig god gulrotkake. Ingrediensene ser heller prektige ut (særlig om jeg legger til at det er best med økologiske gulrøtter), men kaka smaker syndig og luksuriøst. Jeg mistenker at hemmeligheten ligger i oljemengden.

250 g revet gulrot
150 g brunt sukker
2 dl nøytral olje
3 egg
75 g siktet hvetemel
50 g grovt sammalt mel
1 ts natron
1 ts kanel
litt muskat
litt salt
50 g valnøtter (finhakket – kan sløyfes)

Pisk egg og sukker til eggedosis, rør inn resten av ingrediensene. Stekes i rund form midt i ovnen på 200 grader i 30–40 minutter.

Glasur: Rør sammen 200 g Philadelphia eller annen nøytral kremost, 100 g melis og en dæsj sitronsaft.

Choco-Pie

Jeg har lusket rundt på Facebook de siste dagene, og benyttet straks sjansen til å melde meg inn i gruppa Choco-Pie is the Way of my Life. Å, Choco-Pie! Myk kake med et syntetsmakende lag marshmallow og et sjokoladetrekk som kanskje ikke fortjener navnet sjokolade. Individuelt foliepakket, og med koreansk varedeklarasjon. Smaker ekstra godt om man er 21 år og skramler Øst-Sibir, Mongolia og Kina rundt med tog sammen med mannen i sitt liv, eller gjerne skulle vært det igjen.

Første innlegg

Man kan aldri få prokrastinert nok. Derfor blogg.