In aeternum floreat (Dorothy Sayers: Gaudy Night)

In the glamour of one Gaudy night, one could realise that one was a citizen of no mean city. It might be an old and an old-fashioned city, with inconvenient buildings and narrow streets where the passers-by squabbled foolishly about the right of way; but her foundations were set upon the holy hills and her spires touched heaven.

Det er ikke mye jeg trenger å tenke på Oxford før jeg plutselig har plukket opp Gaudy Night for n-te gang. Det virket denne gangen også.

Enough of my father in me (Barbara Kingsolver: The Poisonwood Bible)

Until that moment I’d always believed I could still go home and pretend the Congo never happened.

For en bok! Jeg tror det må være noe av det beste jeg har lest om foreldre og barn, oppdragelse og arv. Ingen av den envise og etter hvert stadig galere baptistmisjonærens døtre ender opp som noe i nærheten av hva han er, men forskjellige som de er (de synsvinkelkapitlene!), har alle klart gjenkjennelige (og forskjellige!) remmer av huden hans likevel. Det beste av alt er naturligvis tvillingene – den forkrøplede, sardoniske og fritenkende Adah (palindromdiktene hennes!), og den flammende idealistiske Leah. Og så passer det jo perfekt inn i leseprogrammet mitt at boka siterer The Tempest – her har vi igjen den forrykte faren som er strandet på en øde øy (en kongolesisk jungellandsby er ikke mye mer tilgjengelig) med døtre og kone som blir stadig mindre beundrende og tillitsfulle. 

Full fathom five thy father lies;
Of his bones are coral made;
Those are pearls that were his eyes;
Nothing of him that doth fade,
But doth suffer a sea-change
Into something rich and strange.

Og Price-døtrene er sannelig noe rikt og underlig.

Delene som beskriver misjonærperioden deres i Kilanga er et sjeldent magisk og perfekt stykke litteratur, og beskrivelsene av livet etter Kilanga er kanskje litt blekere. Men jeg ville ikke vært dem foruten på noe vis.

Varulvkatalog (Jim Butcher: Fool Moon)

I tried not to think too much about what sort of person it might be who survived.

Fool Moon er ikke på langt nær så bra som den første Harry Dresden-boka – det er for lite karakterutvikling og altfor mange actionscener. Og det er ikke at jeg ikke liker nerding (for eksempel elsker jeg Peter Grants evige London-arkitektur-nerding), men det kompliserte systemet av varulvtyper som er i omløp i denne boka her, er godt over grensa til det komiske. Det betyr ikke at boka ikke har sine gode øyeblikk – det beste er når Dresden må konfrontere sine egne mørke sider. Men nå blir det Dresden-pause.