The worst of times (Ali Smith: Autumn)

But, of course, memory and responsibility are strangers. They’re foreign to each other. Memory always goes its own way quite regardless.

Om man venter seg noe som ligner den intrikate strukturen fra How to Be Both, blir man skuffet. Dette er nesten mer et rasende dikt enn en roman, og et dagsaktuelt sådant, fyrt opp av de mer deprimerende sidene ved 2016. Men selv i en brutal og idiotisk verden finnes det livsforandrende kjærlighet, som ikke bryr seg om alder eller andre bagateller.

In the cracks (Michael Chabon: Moonglow)

Maybe “self” was a free variable with no bounded value. Maybe every time you met her, she would be somebody else.

Michael Chabon er en av forfatterne jeg stoler aller mest på, og han leverer nå igjen, i denne nydelige og hjerteskjærende lille pseudo-selvbiografiske romanen – angivelig historien om Chabons besteforeldre, og ført i pennen av «Mike Chabon», men også kjærlig omtalt som «this pack of lies» i etterordet. Løgner eller ei, jeg er helt udelt og uforfalsket begeistret for denne historien, motvillig fortalt av bestefaren på dødsleiet, om livslang kjærlighet mellom trassige og kompliserte og tornefulle mennesker som det er vanskelig å elske. Men så går det likevel. 

Somewhat esoteric (Ben Aaronovitch: The Hanging Tree)

Bollocks, I thought, or testiculi or possibly testiculōs if we were using the accusative.

Det er hyggelig å ha Peter Grant tilbake – og denne gangen betyr det både tilbake i London og tilbake i hovedhistorien igjen, som faktisk beveger seg et aldri så lite stykke framover i denne runden. Den er nok ikke like bra som Foxglove Summer, men det er mer enn godkjent, jeg lo overgivent en rekke ganger («Now, I have – as Beverley says – views about architecture. But there’s modern stuff I like. The Gherkin, the Lloyd’s building, even the Shard – despite the nagging feeling I get that Nazgûl should be roosting at the top.») og det er alltid en fryd å møte igjen Nightinggale, Peters foreldre og Guleed, for eksempel. 

My intermittently brilliant little boy (Scott Lynch: The Lies of Locke Lamora)

You’re one-third bad intentions, one-third pure avarice, and one-eighth sawdust. What’s left, I’ll credit, must be brains.

Denne plukket jeg opp fordi jeg ville ha noe raskt og morsomt å lese, og så endte jeg opp med å bruke en måned på den. Det er jeg nokså snurt over. For all del, dette er en lettbeint bok, og den er heller ikke dårlig – den er både godt skrudd sammen og tidvis riktig morsom. Men jeg ble bare ikke sjarmert verken av den pimpernellaktige Locke eller de trofaste vennene hans –  de blir for grunne for meg, og den stadige vekslingen mellom nåtidsdramaet og tilbakeblikkene til Lockes oppvekst gjør boka treig og tungrodd, uten at tilbakeblikkene engang bidrar til å fortelle oss hvordan Locke kunne bli en slik mesterlig svindler, men beholde ryggrad og hjerte like fullt. Og det synes jeg de burde. (Når man har Miles Vorkosigan friskt i minne, blir man litt kresen på sånt.)