The Review of Applied Ethics (Alexander McCall Smith: The Sunday Philosophy Club)

“You sound like the Review of Applied Ethics,” said Cat dryly. “I am the Review of Applied Ethics,” Isabel replied.

Nei, dette var kjipe greier. Jeg likte for så vidt Isabel og Grace littegranne, men dette var altfor treigt, plottet var bare sådär, og jeg brydde meg slettes ikke om hvordan det gikk. Og hvor i alle dager var den omtalte søndagsfilosofiklubben?

That idiot whom all despised (Robert Graves: I, Claudius)

Forum Romanum med Claudius’ stemme i ørene

Jeg har vært i Roma, og da var det jo opplagt at jeg måtte plukke opp igjen en av oppvekstens aller største favoritter, Robert Graves’ I, Claudius.  Og det er fortsatt en fantastisk bok (tross en noe treg start) – jeg elsker Claudius’ tørre, pedantiske, klossete og unnskyldende fortellerstemme, når alt dette nettopp også er forkledningen hans, som avverger forgiftning og annen voldelig død ved en rekke anledninger. Og Livia, så ond og kynisk at hun framstår som en ren naturkraft (og, som Claudius påpeker, det kunne jo bli langt verre). Graves er helt fantastisk til å glassklart presentere det enorme persongalleriet, som i utgangspunktet er ekstremt forvirrende, siden generasjonene er helt ute av synk, og alle dessuten heter ca. det samme. (Her hjelper det nok også litt at jeg har lest boka minst ti ganger.)

Denne gangen fikk den meg til å tenke på King’s Landing, som uten tvil må ha hentet en del inspirasjon herfra. Cersei når ikke Livia til knærne engang.