Ingeniørens revolusjon (Lois McMaster Bujold: Falling Free)

It’s in spec!

Etter å ha veltet meg frydefullt i de siste Miles-bøkene, var det noe av en nedtur å pliktskyldigst skulle lese denne for å forberede meg til Diplomatic Immunity. For denne foregår 200 år før Miles’ tid, og det er ikke en eneste kjenning med. Den greier heller ikke å etablere noe annet enn temmelig sjablongaktige personer, og det blir litt tørt med all ingeniørmoroa (og jeg elsket The Martian, så det er ikke sikkert at det er meg). Men slutten er spennende, det skal den ha. 

Gavebord (Lois McMaster Bujold: Winterfair Gifts)

Travel with me and you travel into hazard.

En liten coda til A Civil Campaign, sett fra synsvinkelen til Miles’ yngste og mest uerfarne håndgangne mann. Det har sin sjarm, ikke minst for sersjant Taura, men jeg kunne nok gjerne tenkt meg å få denne historien fortalt også fra annet hold.

You ran like the Red Queen (Lois McMaster Bujold: A Civil Campaign)

Yes, he perfectly understood—yet did not seek to comfort her by dismissing her distress, or trying to convince her it didn’t matter. The sensation was like opening the door to what she’d thought was a closet, and stepping through into another country, rolling out before her widening eyes. Oh.

Og der Komarr er Strong Poison, er A Civil Campaign uten skygge av tvil Gaudy Night: scene etter scene, replikkveksling etter replikkveksling er fylt av gjenklanger og kjærlige allusjoner. Denne gangen er boka eksplisitt dedisert til Sayers, også, og til Jane Austen, Charlotte Brontë (hva sa jeg!) og Georgette Heyer. (“For Jane, Charlotte, Georgette, and Dorothy— long may they rule.”) Og ble det bra? Å, jeg har nesten ikke ord for hvor bra det ble! For i tillegg til den fine sjel-til-sjel-kjærlighetshistorien, som er bokas alvorlige hjerte, er de interne Harriet-aktige kvalene supplert med et sett elleville og utsøkt komiske sosiale hindringer. Vorer av den gamle skolen som prøver å utmanøvrere hverandre med genetiske triks fra Beta-kolonien! Resultatet er inderlig og ubetalelig på en gang, og høyt oppe på lista over mine yndlingsbøker gjennom tidene.

My lord! (Lois McMaster Bujold: Komarr)

The contrast between this strained, forceful lord and the almost goofy geniality of the young man who’d bowed her out of the airlock bemused her; which was the real Lord Vorkosigan? For all his apparently self-revealing babble, the man remained as elusive as a handful of water.

Så hvem er Miles når han må være én person? Til min store begeistring viser det seg at han langt på vei er lord Peter Wimsey. Drunk on words, full av Shakespeare-sitater, bedragerisk åpen og traumatisert unnvikende på samme tid. Boka er faktisk så lik Strong Poison at jeg ikke kan tro annet enn at det er en bevisst hyllest (en med terraforming og ormhull!). Heltinnen er nok ikke helt av Harriet Vanes kaliber, men hun får anledning til å redde seg selv med bravur og åndsnærværelse, noe som utvilsomt vil spare Miles for en del ørkenvandring.

A minuet in a minefield (Lois McMaster Bujold: Memory)

But [he] didn’t know Lord Vorkosigan. How could he? Practically no one did, not even Miles. I just met the man myself. He’d known a boy by that name, long ago, confused and passionate and army-mad. Properly, that boy had been left behind by Admiral Naismith, striking out for his larger identity, his wider world. But this new Lord Vorkosigan was someone else altogether, and Miles scarcely dared guess his future.

Og så kommer Memory og runder av en perfekt liten trio i serien. Langsomt og meditativt setter den Miles’ problemer etter skadene han fikk i Mirror Dance, opp mot Simon Illyans problemer med minnechipen han har implantert i hjernen. Hvem er disse to mennene egentlig uten superkreftene de er vant til? Og hvem er Miles om han bare skal være én person? Og plutselig har boka snørt seg sammen til en vilt nervepirrende thriller hvor man egentlig ikke orker tanken på at noen av de mistenkte skulle være skyldige. 

The evil fairy (Lois McMaster Bujold: Mirror Dance)

Love, we are discussing a young man upon whom Barrayar laid so much unbearable stress, so much pain, he created an entire other personality to escape into. He then persuaded several thousand galactic mercenaries to support his psychosis, and on top of that conned the Barrayaran Imperium into paying for it all.

En direkte oppfølger av Brother in Arms, som plukker opp alle konsekvensene. Jeg liker aller best at den tar oss tilbake til Barrayar og mest av alt handler om Miles’ familie, og ikke minst at den gir oss en ny runde med Cordelia i all sin prakt. Den er mye grimmere enn noen av de foregående bøkene, men på en grøsselig overbevisende måte. Nok en favoritt!

Half a man (Lois McMaster Bujold: Brothers in Arms)

What have you done with your baby brother?

Og herfra begynner mine yndlings-Miles-bøker. Den har et helt forheksende sentralt premiss, som både gir rom for intelligent diskusjon av Miles’ doble identitet og alle problemene de gir ham, og fortsetter trådene om kloning, genetisk manipulering, fedre og sønner, monstre og andre tidligere temaer med nennsom hånd. Og i tillegg blir det voldsomt spennende. Og vi får Duv Galeni, og en bærende rolle for Ivan Vorpatril (alltid en fornøyelse).

Messias (Lois McMaster Bujold: The Borders of Infinity)

“Is this guy for real?” “He thinks he’s faking it,” said Suegar blandly, “but he’s not. He’s the One, all right and tight.”

Enda en perfekt Miles-novelle, hvor han er moldvarp i et cetagandisk fengsel og får vist sine evner som predikant og utvalgt (og i likhet med Boyd Crowder er han et naturtalent). Og sitt sedvanlige grenseløse talent for mindgames. 

Monster (Lois McMaster Bujold: Labyrinth)

Trapped in Ryoval’s basement with a sex-starved teenage werewolf. There was nothing about this in any of my Imperial Academy training manuals.

Nok en nydelig langnovelle – denne gangen håndterer Bujold monstertemaet med nennsom, Doctor Who-aktig hånd. 

Fedre og sønner (Lois McMaster Bujold: Ethan of Athos)

Ethan had never found himself clinging to a cusp of human history before. The trouble with the position, he found, was that in whatever direction you looked there fell away a glassy, uncontrollable slide down to a strange future you would then have to live in.

Ethan kommer fra Athos, en planet med bare menn, dyrket fram i livmorreplikatorer fra et lite sett nedarvede eggstokker, og ser med stor mistenksomhet på lys levende kvinner. Arme Ethan må ut i verden for å finne mer eggstokkmateriale, og møtet hans med verden utenfor Athos blir anstrengende, for å si det mildt. Det er riktig underholdende, og så er det moro å se Miles’ offiser Elli Quinn i en hovedrolle.

Haut (Lois McMaster Bujold: Cetaganda)

Miles, we’ve only been here for two and a half days, how did we get put in charge of the Cetagandan Empire?

Når man leser de første par Miles-bøkene, er de forskjellige barrayarske fiendene og rivalene abstrakte størrelser man ikke bryr seg stort om (i hvert fall ikke jeg), men så kommer Bujold i ettertid og gir nydelige dybdeportretter av disse samfunnene, som dette av det vilt aristokratiske og genetisk manipulerte Cetaganda, hvor Miles snubler rett inn i dype intriger. I kjent stil unngår han å rapportere til noen, for å slippe å få de gale ordrene. Barmhjertig få kampscener og deilig maktspill blant de haute damene (og et hjertelig gjensyn med lingvisten Bujold, som var så synlig i Chalion-bøkene).