Anything will do for the ladies (Anne Brontë: The Tenant of Wildfell Hall)

Dette var min første Anne Brontë, siden jeg heller har konsentrert meg om å lese de drittsekkglorifiserende søstrene hennes i filler, og forventningene mine var relativt lave. Men jeg likte The Tenant of Wildfell Hall overraskende godt – vel er den tungt moraliserende og full av oppbyggelige passasjer fra Bibelen (jeg har kanskje en unaturlig høy toleranse for slike), men jeg synes den er god som skarp studie av hvilken effekt det hadde på både kvinner og menn at kvinner i praksis var krøtter og menn universets herskere og frie til å være så polygame de gadd. Og et virkelig smertefullt realististisk bilde av et ekteskap som antagelig må ha vært ganske gjengs – ektemannen er ikke noen demon, men et ikke uvanlig produkt av sin tid: han er utsvevende, fordrukken, respektløs og utro, men for eksempel ikke voldelig. Sånn kunne det gått etter mang en lykkelig slutt i en 1800-tallsroman.

Helen er en verdig Brontë-heltinne, med Jane Eyres ryggrad og åpenhjertige tale. Gilbert Markham, derimot, er ikke noen opplagt helt, han starter med en rekke av de samme svakhetene som Helens mann har – lettsindig, grunn og bortskjemt. Systemfeil. Det er bare vekten av Helens fryktelige opplevelser som får snudd ham, og selv på slutten sitter man igjen med følelsen av at hun overvurderer ham.

Bloody thou art; bloody will be thy end (William Shakespeare: Richard III)

Med billetter til Richard III med Martin Freeman (fangirlhvin!) i London om under to uker må man jo lese seg opp. Det har gått ut advarsel fra teateret om at folk på de første radene bør være forberedt på å bli nedsprutet med blod, og det er jo for så vidt mye støtte i teksten for dette. For Richard er den ondeste, mest utkrøpne og morderiske lykkejegeren som noen gang har sittet på Englands trone, skal man tro dette stykket temmelig ondsinnet elisabetansk propaganda. (Du vet du ikke har vært helt snill når moren din utbryter noe slikt som dette: «O my accursèd womb, the bed of death! A cockatrice hast thou hatch'd to the world, Whose unavoided eye is murderous».) Men det er en nydelig studie i voksende paranoia, selv om det faktisk skal et titalls hevngjerrige spøkelser til før samvittigheten så vidt rører på seg helt til slutt. («My conscience hath a thousand several tongues, And every tongue brings in a several tale, And every tale condemns me for a villain.»)

Ask Piaget (Karen Joy Fowler: We Are All Completely Beside Ourselves)

My father would come to my bedroom door each night to wish me happy dreams and I would speak without taking a breath, trying desperately to keep him in my room with only my voice. I would see his hand on the doorknob, the door beginning to swing shut. I have something to say! I’d tell him, and the door would stop midway. Start in the middle then, he’d answer, a shadow with the hall light behind him, and tired in the evenings the way grown-ups are. The light would reflect in my bedroom window like a star you could wish on. Skip the beginning. Start in the middle.

Og Rosemary starter i midten, og det tar ganske lang tid før vi kommer til premisset for boka, som jeg på det sterkeste vil fraråde folk å vite om når de starter på denne. Ikke fordi boka er sensasjonalistisk og denne vendingen er hovedpoenget, nesten tvert imot, fordi Rosemary starter i midten av en helt bestemt grunn. Og la meg si at jeg likte boka til tross for premisset og ikke på grunn av. Den bruker det til å utforske annerledeshet litt på samme måten som Doctor Who gjør – hva kan et utypisk menneske fortelle oss om å være menneske?

Selv om Rosemary selv hevder å fortelle historien sin for noen andres del, er det hun selv som er bokas aller største trekkplaster – det er lenge siden jeg har likt en romanperson så godt. Den sardoniske, såre stemmen og alle psykologireferansene hennes, alle de faglig informerte diskusjonene om hukommelse, minnedannelse og personlighet (og språktilegnelse! Tomasello!). Jeg kunne sitert henne hele dagen. («About this same time, I made up a friend for myself. I gave her the half of my name I wasn’t using, the Mary part, and various bits of my personality I also didn’t immediately need.»)

Det er en kjærlighetsroman som nesten utelukkende handler om kjærlighet mellom søsken og kjærlighet mellom foreldre og barn, og den gjør en sjeldent god jobb med å vise hvor sterke selv de dypest begravde båndene kan være. 

Storpolitikk for ikke-diplomater (Terry Pratchett: Thud!)

‘I did see a striding, screaming, vengeful maniac, sir. But in a good way,’ she added.

Thud! er langt fra den beste Vimes-boka (den er for eksempel altfor lang), men det er jo Vimes. Og man ler jo høyt rett som det er. Og så er bildet av Vimes som øm og panikkslagen småbarnsfar veldig sjarmerende.