Mary Magdalenish (Eimear McBride: A Girl is a Half-Formed Thing)

They sing. Rosary like a lullaby like a song. I know well. Keep off my breath my head and your rising falling shoulder whisper to you I’m here as well as fecking eejits. Don’t forget that I am here.

Dette er ingen behagelig bok, jeg tror den er en av de mest smertefulle og opprivende oppvekstromanene jeg har lest. Den er skrevet som stakkato stream-of-consciousness, i et fragmentarisk, ofte ugrammatisk, poetisk og repetitivt språk, og dette språket makter å fortelle hele historien utelukkende gjennom den stadig mer ødelagte og destruktive hovedpersonens emosjoner (selv om vi forstår at hun har en rasjonell side også), det bryter sammen når hun bryter sammen. Den har et utrolig driv til å være så eksperimentelt skrevet (og til å handle om så grusomme ting), og den er gjennomvevd av katolsk liturgi og katolske bilder fra hovedpersonens dystre, irske barndom. Den har til og med plutselige, nattsvarte glimt av humor. Og den dominante følelsen er hele tiden den sterke, symbiotisk-konfliktfylte kjærligheten hun har til den syke, skadede broren.

Pausefisk (Rob Thomas og Jennifer Graham: The Thousand-Dollar Tan Line)

Man må passe på å putte tøysebøker mellom de alvorlige. Jeg elsker Veronica Mars, så jeg måtte bare se hvordan hun tok seg ut i bokform. Og det var ikke så aller verst – hun er ikke vittig nok (prøv heller Sarah Rees Brennans Lynburn Legacy-serie for det), men plottet er virkelig ganske fiffig, og det er plenty med Din Yndlingskarakter-øyeblikk (Weevil!). Dessuten liker jeg at boka er såpass mørk som den er, det pleier Veronica å være på sitt beste.

Zero! (Fjodor Dostojevskij: Igrok (Spilleren))

Det var evigheter siden jeg leste denne, og siden jeg leste noe Dostojevskij i det hele tatt, og det kom veldig raskt tilbake til meg hvor mye den typiske Dostojevskij-helten irriterer meg i all sin overspente, nevrotiske, teatralske og totalt egosentriske (over)følsomhet. Det blir omtrent som med Hamsun-gjenlesningene, og til å begynne med var jeg nesten i tvil om jeg ville orke hele. Men så kom den makeløse trassige gamblerbestemoren på scenen – henne hadde jeg helt glemt, og derifra var jeg med. Dostojevskij kler å være fokusert og kortfattet, og Aleksej Ivanovitsjs nedadgående spiral inn i spillegalskapen, som lynraskt overskygger alle følelser han eventuelt måtte hatt for Polina Aleksandrovna, den er fantastisk.

Bombyx mori (Robert Galbraith: The Silkworm)

Igjen viser J.K. Rowling seg som en ikke helt stødig stilist, og som vanlig kunne hun vært mer hardhendt redigert, men (det svært så groteske) plottet i boka er verdig mesteren bak The Prisoner of Azkaban. Dessuten har jeg en solid svakhet for Cormoran Strike. En diger, haltende underdog-Hermine. Mmm. Forlagssatiren er dessuten veldig morsom (her er vi jo virkelig på Rowlings hjemmebane).

Dickens ser stjerner (Eleanor Catton: The Luminaries)

 ‘My beginning was the albatrosses.’ ‘That is a good beginning; I am glad it is yours. Tonight shall be mine.’ ‘Ought we to have different ones?’ ‘Different beginnings? I think we must.’

Det er mye som er bra med The Luminaries, men den er helt utilgivelig lang. Først brukte jeg 200 sider på å i det hele tatt bestemme meg for om den var verdt en sjanse (for så lang tid tar det før kinesisk-eske-eksposisjonen tar deg til poenget), og så var det forsyne meg over 600 sider til. På mange måter er det en slags kriminalroman, et mysterium satt i et newzealandsk gullgravermiljø på 1860-tallet, og stilen er som snytt ut av 1860-tallet de første 700 sidene eller så, sånn rent bortsett fra den fiffige synsvinkelbruken med multiple upålitelige fortellere, og selvfølgelig at forfatteren hele tiden presenterer maorier og kinesere som velavrundede og ofte mer sympatiske personer enn europeerne, som tidsriktig ser på begge grupper som krøtter og nærmest holder dem som livegne. Men så, på slutten, begynner historien på nytt, og frigjør seg fra Dickens, leker med formen og løser mysteriet, men er nå egentlig bare opptatt av den overnaturlig pregede kjærlighetshistorien som viser seg å være begynnelsen og slutten på alt. Disse siste sidene, de er virkelig noe spesielt. Men det tar altfor lang tid å komme dit, og man må vasse dit i et hav av grunne, usympatiske personer.