Pjoltergeistret

Noen ganger føles det som om en restaurant er lagd spesielt for å glede en selv. Jeg, for eksempel, elsker Japan! Riesling! Uformelle steder som likevel er veldig seriøse når det gjelder både mat og vin! Entusiastiske vinkelnere! Island! Tull og tøys!

Og så dukker sannelig Pjoltergeist opp og krysser av alle disse punktene på lista mi. Og helt fra første øyeblikk – da vi fikk en flaske Keller-riesling (von der Fels trocken 2013, som både var tørr og fast og blomstrete) og fermentert grønnsakssuppe med chili og små, crunchy eplebiter i mummiskåler – skjønte vi at dette var et sånt sted man kan stole fullt og helt på, og at det bare var å lene seg tilbake og nyte vår zuperpakki (Pjoltergeists sjuretters smaksmeny heter så).

Fritert hvit asparges med ramsløkdip og bittesmå biter sprøstekt svinesvor!

Takoyaki (små japanske omelettboller) med blekksprut og bonitoflak, lette og luftige og havsmakende og mye bedre enn dem vi spiste i Osaka, som liksom er takoyakiens hovedstad!

Fersk vårrull fylt med avocadosalat og fritert et-eller-annet, trolig softshellkrabbe, skal vi tro menyen!

En hel liten sprøstekt makrell servert med dynger av fersk ramsløk og kjørvel, med strimlet lettsyltet daikon og gulrot til samt en ekstremt god fløteramsløksausesuppehybrid! Det smakte sommer ved fjorden, det!

Fantastisk hestetartar med magisk røyksmak, toppet med løyrom og servert med rømmesaus med kapers(?) og mer sprøstekt svor! Vanvittig fint kombinert med en supergod feinherb-riesling som jeg ikke på noen måte husker hva het. (Det var på dette punktet vi glemte alle tanker om økonomi.)

Vidunderlig koreansk barbecue – tynne skiver av supermørt svinekjøtt servert i salatblader med kimchi, chilifiskesaus, syltet vårløk, chilimajones, koriander og thaibasilikum. (Thaibasilikumen la igjen en smak av lakris i munnen som ble liggende der til den ble plukket opp av desserten. Sånt er det morsomste jeg vet.) Og en chilisaus med dråpeteller, som jeg ikke torde smake på av frykt for å drepe temmelig søt, men superfrisk Keller-riesling nr. 2, som matchet så bra at jeg nesten måtte gråte litt. Dette må jeg nok gjøre noe med en annen gang.

Og så måtte vi jo smake en av de helsøte rieslingene også, og jeg synes egentlig folk skal gå på Pjoltergeist bare for å drikke Katarina Wechsler Riesling Schweisströpfchen, for det er noe av det klareste og fineste og lekreste jeg har smakt.

Desserten var åpen vårrull med jordbær- og rabarbrakompott og vaniljekrem. Som altså plukket opp lakrissmaken fra thaibasilikumen.

Og så Wendelboe-kaffe i mummikopper med to hanker. Umulig å ikke holde i begge.

The Beast (Terry Pratchett: Night Watch)

There was The Beast, all around him. And that’s all it was. A beast. Useful, but still a beast. You could hold it on a chain, and make it dance, and juggle balls. It didn’t think. It was dumb. What you were, what you were, was not The Beast. You didn’t have to do what it wanted. If you did, Carcer won.

Jeg ble ferdig med den årlige gjenlesningen av Night Watch for en stund siden, for jeg så syrinene springe ut på Bislett allerede helt i begynnelsen av mai. Men det er i dag det er 25. mai, og nå alle syrinene står i fullt flor og fyller lufta fullstendig om kveldene og forskjønner selv en by som Ankh-Morpork. 

Denne gangen var det morsomt å lese Night Watch mens jeg så meg gjennom True Detective, for Rust Cohle er jo en av Vimes' brødre. Han er et gjennomtraumatisert vrak som bare akkurat så vidt kan teipes sammen til en funksjonell person, han har The Beast så det forslår, men han vet at den som kan kontrollere The Beast, han er fortsatt på riktig side. 

Og denne gangen ble jeg mest rørt over scenen på slutten der Vetinari viser Vimes hvor mye han tross alt respekterer folk som gjør det rette selv om det er vanskelig og livsfarlig. Pratchett er ingen rabulist, han er for en pragmatisk anstendighet. Men det er ikke så ofte vi får se annet enn endeløs pragmatisme fra Vetinaris side.

Brilliant but unsound (P.G. Wodehouse: The Mating Season)

The eyes behind their horn-rimmed spectacles were burning with fury and resentment and all that sort of thing. He looked like a peevish halibut.

Det er jo ikke som om engelsk komedie sluttet med forvekslingsdramaer de første tre–fire hundre årene etter Shakespeare, og The Mating Season har et florlett og fullstendig latterlig plott hvor Bertie Wooster poserer som Gussie Fink-Nottle (the peevish halibut), mens Gussie selv kommer reisende til samme herregård som Bertie selv, ledsaget av Jeeves, så klart, mens arme original-Bertie blir sittende igjen med sin gamle skolekamerat Catsmeat* som av kompliserte årsaker poserer som Gussies (og dermed i praksis Berties) kammertjener. Og til å begynne med virker det flatt og anstrengt, men etter noen omdreininger blir det morsommere og morsommere. Bertie som sniker seg inn hos Madeline Bassett, og ufrivillig bestyrker henne i troen på at at han er hemmelig forelsket i henne! Den aldeles vanvittige landsbykonserten! Den triumferende finalen hvor alle flokene løser seg (sinnrikt planlagt av Jeeves)!

* «In one of his school reports, which I happened to see while prowling about the Rev. Aubrey Upjohn’s study one night in search of biscuits, the Rev. Aubrey had described him as ‘brilliant but unsound’, and if ever a headmaster with a face like a cassowary rang the bell and entitled himself to receive a cigar or a coco-nut, this headmaster was that headmaster.»

Odsbodikins! (William Shakespeare: Twelfth Night)

 I’m sure if I’d been a Shakespeare hero, the very minute I saw a slim-legged young page-boy I’d have said: ‘Odsbodikins! There’s that girl again!’” Dorothy Sayers, Whose body?

Etter å ha sett Shakespeare in Love om igjen (deilige filmen!) måtte jeg nødvendigvis lese Twelfth Night igjen også. Alderdommen er jo generelt ikke så grei mot komedier, men Twelfth Night er riktig morsom fremdeles (unntatt narren, som ser ut til å være der utelukkende for å irritere vannet av både lesere og øvrige karakterer). Noe av det mest sjarmerende med Shakespeare in Love er måten Shakespeare kronisk omfabrikkerer virkelighet til drama på, og jeg liker ideen om at en virkelig sørgelig kjærlighetshistorie like gjerne kunne bli smidd om til dette eminent lettbeinte forvekslingsvrøvlet (og Malvolios strømper).