– Allons-y! – Geronimo! – Oh, for God’s sake!

Shameless fangirl, folk i fez

Det er noe eget når 50 % av passasjerene på 21-bussen plutselig snakker om regenerering, Eccleston vs. Tennant vs. Smith og klassisk Doctor Who vs. reboot. Og spiller varianter av Doctor Who-temaet på telefonene sine. Det er også noe eget å sitte på Ringen kino sammen med minst 20 personer i fez, minst ti personer i lang brun frakk og i hvert fall 100 soniske skrutrekkere (vi hadde også) og trampe i gulvet i timelordhjerteslagtakt. Og en TARDIS oppe ved lerretet.

Og jubileumsepisoden av Doctor Who skuffet virkelig ikke – kan man tenke seg noe mer sjarmerende enn Tennant og Smith som vekselvis speiler hverandre og småkrangler? Og John Hurts hemmelige, tragiske doktor, vantro forbløffet over hvilke fjollete småunger de to hadde utviklet seg til? Det unisone hvinet fra salen da Peter Capaldi viste seg i to sekunder. Den nydelige fjerde-doktor-cameoen på slutten, akkurat passe mangetydig til at det funket. (Så får det heller være at jeg fortsatt debatterer med meg selv om det virkelig går an å fjerne grunnpremisset for de nye Doctor Who-sesongene ved å snappe unna Gallifrey på den måten. Og hvordan kan det være 400 år fra Hurt til Smith?)

Vimes entrer scenen (Terry Pratchett: Guards! Guards!)

Discworld-leserekkefølge er jo noe man kan diskutere oppad vegger og nedad stolper, men jeg sier alltid at folk burde begynne med Guards! Guards! Ikke bare fordi Vimes-bøkene nok er min yndlingshistorielinje i Discworld-universet, men fordi den (i motsetning til hekselinja) starter fiks ferdig. Vimes entrer scenen med alle elementer av Vimes-het – full og kynisk og desillusjonert, men med en grunnleggende anstendighet og dypt begravd idealisme som kommer fram i plutselige heroiske blaff, overraskende ikke minst for ham selv. I nydelig kontrast til Carrots uforfalskede idealisme, evige uskyld og ustoppelige bokstavelighet. («Killed by a wossname. A metaphor.») Og Vetinari, Ankh-Morporks eminent pragmatisk-kalkulerende diktator, inntar også scenen i fullt utvikled versjon. «He wondered what it was like in the Patrician’s mind. All cold and shiny, he thought, all blued steel and icicles and little wheels clicking along like a huge clock. The kind of mind that would carefully consider its own downfall and turn it to advantage.» Og Nobby og Colon. Og lady Sybil. Og plottet er morsomt. Og ikke minst er den skrevet sånn som Pratchett ikke skriver lenger – med en uovertruffen, boblende, lattermild letthet og verdens beste fotnoter. 

Så du kan like gjerne begynne med Guards! Guards! Hvis du ikke liker den, er ikke Discworld noe for deg.

Nye tider (Terry Pratchett: Raising Steam)

Jeg driver stadig og sier at nå, nå skal jeg slutte å lese Terry Pratchett, men jeg klarer jo ikke å la være å kjøpe dem når de kommer. Og når de først er kjøpt, må jeg jo lese dem med en gang. Og så har vi det gående. Raising Steam er da også en helt respektabel Discworld-bok, men samtidig er det jo ikke det samme mer – det er ikke så morsomt lenger, og språket har mistet mye av spensten. Og vel er både Moist von Lipwig, Vetinari og Vimes – tre av mine absolutte yndlings-ankhmorkporkianere –prominente i historien, men det er vanskelig å ikke oppfatte dem som noe blodfattige versjoner av seg selv. Så egentlig håper jeg vel nesten at dette blir den siste.

Eskapisten (Michael Chabon: The Amazing Adventures of Kavalier & Clay)

Finnes det noen sunn reaksjon på Holocaust? På andre verdenskrig? Er det kanskje med nødvendighet sånn at ingen reaksjon er riktig navla? Er det kanskje vel så sinnssykt å slå seg ned i suburbia som å forsvinne ut i verden på en vill mangeetappersflukt fra virkeligheten, outrerte og halvt parodiske som superheltplottene som Joe Kavalier og Sammy Clay kverner ut i glansperioden sin?

Men vel så mye handler boka om magien i kreative fellesskap, om kjærlighet og lojalitet og bånd som varer hele livet. Som man kanskje trenger hjelp både til å komme tilbake til og til å komme seg løs fra. Jeg liker at Chabon sjelden er ute etter å knuse personene sine (selv om det ville vært lett å gjøre det), men heller å se hvordan man realistisk kan komme seg gjennom ørkenvandringer og tornebusker. Dessuten ville det jo ikke vært Chabon om det ikke også var veldig morsomt og hadde et brokete og barokt persongalleri.

Det er en sånn bok hvor du blir så engasjert i hovedpersonene at du blir litt snurt når den er over. Da er det fint at det var ekstramaterialer i min e-utgave – noen forkastede kapitler og et par småhistorier fra mange år seinere. De er fine, særlig den som heter «The Return of the Amazing Cavalieri»