Bøker lest i 2011

I 2011 har jeg lest 35 bøker, om jeg regner med Sandman-heftene (og det gjør jeg!) og Vargas Llosa som jeg ikke orket å lese ut (og det fortjener jeg!).  Takk til Kindle for en ekstra giv på slutten av året!

• Sarah Rees Brennan: The Demon’s Surrender (Denne gangen er synsvinkelen Sins, og jeg synes hun er enda hakket mindre interessant enn Mae. Det blir for lite Nick og Alan! Men det var en bra plottwist mot slutten denne gangen også, det skal hun ha.)
• Sarah Rees Brennan: The Demon’s Covenant (Æh, ja. Det er fort gjort å bli besatt av demoner. Mae er ikke en like interessant jeg-person som Nick, men til gjengjeld er det en del fantastisk dialog her, og du store allstyrendes, så fort jeg slukte denne.)
• Sarah Rees Brennan: The Demon‘s Lexicon (Om magikere og demoner, men med en utrolig fiffig synsvinkelbruk og et fantastisk plott.)
• Terry Pratchett: Hogfather (HO. HO. HO.)
• Terry Pratchett: Maurice and his Educated Rodents (Pratchett skriver bemerkelsesverdig bra for yngre lesere, de bøkene er gjerne dypere, ømmere og mer ettertenksomme enn den jevne Discworld-bok. Rørende liten fabel om toleranse, med snakkende rotter og en sarkastisk katt i hovedrollene.)
• Jonathan Franzen: The Corrections (Ambivalent. Syntes den var grunn og tåpelig fram til omtrent midten, og så slukte jeg resten rått. Kan jeg tilgi?)
• Terry Pratchett: Snuff (Jeg synes nok jeg merker at han ikke skriver lenger, men dikterer, og den er ikke like morsom som den gjengse Pratchett pleier å være. Men Vimes er definitivt fortsatt Vimes, og jeg er veldig glad for at han fikk en bok til.)
• Terry Pratchett: Eric (Rincewind igjen, men man kan tilgi ham for papegøyens skyld. «Limited wossname. Doodah. Thingy. You know. It's got words in it.»)
• Connie Willis: Blackout/All Clear (Dette er én bok og ikke to, og den er til og med nesten ikke for lang. Nydelig problematisering av Oxford-tidsreisingen, og samtidig overbevisende fint om England under blitzen. Morsom og rørende og rasende spennende.)
• Cormac McCarthy: All the Pretty Horses (på Kindle! «I've no sympathy with people to whom things happen. It may be that their luck is bad, but is that to count in their favor?»)
• John Irving: A Prayer for Owen Meany (Den er altfor, altfor lang, og særlig åttitallspolitikken er datert så det holder. Barndomsskildringen, Johnnys mors død og Owens endelikt er derimot fortsatt storartet skrevet.)
• Arthur Golden: Memoirs of a Geisha (Det er lov å lese denne om igjen når man nettopp har vært i Japan. Så vidt.)
• Emma Donoghue: Room (Alt i alt føles det ikke spekulativt, men jeg er glad jeg visste så lite om den da jeg begynte. Leste den i en intens jafs, og det er veldig, veldig godt om barns evne til å ta ting for gitt og skape egen normalitet, og enda bedre om kjærlighet mellom forelder og barn. Femåringsperspektivet er nydelig gjennomført.)
• Terry Pratchett: Pyramids (Gotta love Guild of Assassins!)
• George R.R. Martin: A Dance with Dragons (Ingenting er enkelt, ingen er entydig god eller ond. Og ingen har spesielt lyse utsikter. GRRM kan bare våge å dø ifra de siste bindene!)
• George R.R. Martin: A Feast for Crows (Det sier litt om persongalleriet at du kan ta ut de tre mest sentrale personene og likevel ende opp med en bok som denne.)
• George R.R. Martin: A Storm of Swords (Å, Tyrion! Å, Jaime!)
• George R.R. Martin: A Clash of Kings (Egentlig enda mye bedre enn A Game of Thrones. Avsindig engasjerende, og med en karakterdybde du virkelig ikke venter deg av episk fantasy.)
• George R.R. Martin: A Game of Thrones (Stort bredere kan man vel ikke anlegge en roman? Svært sparsomme, men desto mer effektfulle fantasyinnslag. Enormt og fascinerende persongalleri, som Martin ikke tar fem øre for å hogge ned for fote. Og det er åpenbart at ennå har historien bare så vidt begynt.)
• Arthur Conan Doyle: The Adventures of Sherlock Holmes («Crime is common. Logic is rare.»)
• Jasper Fforde: One of Our Thursdays Is Missing (Dette blir for mye BookWorld for meg, altså. Det er muligens tilsiktet, skal jeg dømme etter Thursdays korte og blodfulle gjesteopptreden IRL, men de første 200 sidene er knasende tørre og altfor sjelden ordentlig morsomme. Slutten er dog ganske kul, og BookWorld-kartet er aldeles ubetalelig.)
• Arthur Conan Doyle: A Study in Scarlet (Du skal se det papirløse samfunnet er på vei. Moro å sammenligne med BBCs Study in Pink!)
• Arthur Conan Doyle: The Hound of the Baskervilles (Første bok lest i sin helhet på iPhone! Holmes virker nesten mild og empatisk når man har vent seg til BBC-Sherlock.)
• Neil Gaiman: Season of Mists (Sandman 21–28. Nøkkelen til helvete vil man ikke ha.)
• Siri Hustvedt: The Summer without Men (Kan en historie om en 55-årig kvinne midlivskriseforlatt av mannen bli annet enn traurig? Om den blir fortalt av en upålitelig, kvikksølvaktig og anarkistisk jeg-forteller som hele veien problematiserer fiksjonens vesen, og samtidig forteller deg mer eller mindre ubehagelige sannheter, så!)
• Nicole Krauss: Man Walks into a Room (Hvem er man om man mister alle minner fra de siste 24 årene? Begynnelsen, der Samson bor sammen med en kone han overhodet ikke kjenner, og slutten, der han velger å ta kontakt med det gamle livet sitt igjen, er uhyre bra, og kanskje fordi dette virker så sant, blir jeg skeptisk til sci-fi-eksperimentet i midten.)
• Neil Gaiman: Dream Country (Sandman 17-20. Jeg likte Dream som katt. Og Shakespeare-historien var nifs på en Jonathan Strange & Mr. Norrell-aktig måte, ikke mye søte de alvene der.)
• Jasper Fforde: Shades of Grey (En bok som overhodet ikke driver med eksposisjon. I stedet blir leseren kastet inn i en svært alternativ framtid, og må bare prøve å forstå den selv, akkurat som hovedpersonene må prøve å forholde seg til fortida på ekstremt sketchy grunnlag. Den er tidvis fryktelig morsom, men jo lenger man leser, jo svartere innser man at den er.)
• Michael Chabon: The Final Solution (En skarp, finurlig og ettertenksom liten bok forkledd som kriminalroman. Og siden mitt hode ikke er «a single great organ of detection», brukte jeg over halve boka på å innse hvem dette egentlig handlet om.)
• Nicole Krauss: The History of Love (Kunstneren som gammel mann (og som ikke vet om at han nådde ut). Mennesker som på forskjellig vis begrenser livene sine og fiksjonaliserer dem på grunn av et sentralt savn. Det blir vanskelig å glemme Leo Gursky.)
• Neil Gaiman: Coraline (Her skulle man nok ikke sett filmen først. Boka er enkel og fin og renskåren, men den virker litt blodfattig i sammenligning.)
• Mario Vargas Llosa: The War of the End of the World (Parkert på side 200 fordi det var altfor mange sider igjen. Jeg likte dog veldig godt skildringene av sektmedlemmene. Det var verre med de politiske utlegningene.)
• Neil Gaiman: The Doll's House (Sandman 9-16. Vakkert og avskyelig og merkelig og helt forheksende.)
• Neil Gaiman: Preludes & Nocturnes (Sandman 1–8. Umiddelbart hekta.)

På barnebokfronten kan vi endelig melde om at Harry Potter-æraen er over. Det har vært en  fornøyelse. Vi liker Doktor Proktor også.

• J.K. Rowling: Harry Potter og dødstalismanene (Harry Potter-æraen er over. Det var ganske stort å lese Snapes minner og Harrys vandring gjennom skogen for vantro unger.)
• J.K. Rowling: Harry Potter og halvblodsprinsen (Endelig tok vi igjen Spoileren med stor S!)
• Jo Nesbø: Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje (Har du kanskje blitt hypnotisert av en månekameleon?)
• Jo Nesbø: Doktor Proktors tidsbadekar (Enda morsommere enn prompepulveret, og fransk historie gikk ned på høykant.)
• Jo Nesbø: Doktor Proktors prompepulver (Særs morsomt for alle, og rett på neste.)
• Kenneth Grahame: Det suser i sivet (Den er jo fantastisk. Fryktelig morsomt, med Padda som gikk rett hjem hos alle, og til tider hjerteskjærende lyrisk, noe som kanskje gikk mest hjem hos mor. Men ungene snakker fortsatt om huset til Mole.)
• Astrid Lindgren: Brødrene Løvehjerte (Gikk rett hjem. To av tre gråt under veis, og en av dem var meg.)