- Sier ingenting, men gir deg studentprisen uten å tenke seg om et øyeblikk.
- «Du er student, ja?»
- «Er du student? Ikke?!» (vantro)
- «Er du student?» (nøytral)
- «Du er vel ikke student?»
- Sier ingenting, men gir deg ikke-studentprisen uten å tenke seg om et øyeblikk.
lørdag 30. januar 2010
Oppfølger
Man kan også samle på de forskjellige måtene de SiO-ansatte håndterer dette på. Rangert fra maksimalt til minimalt flatterende:
torsdag 14. januar 2010
En kvinnes alder. (Igjen)
SiO har innført ny prispolitikk, som går ut på at om man kan vise gyldig studentbevis, får man studentpris i kantinene. (Jeg mistenker at dette er den gamle prisen, mens vi overprivilegerte oldisene får betale en ny, elevert pris.) Nå er det jo fortsatt sånn at studenter lett kan være godt over tretti og ha et gustent, usunt og herjet utseende, så det er bare sånn måtelig smigrende å bli spurt ustanselig om man er student. Derimot er det dødelig fornærmende å ikke bli spurt.
Empiriske studier pågår fortsatt, men jeg aner en direkte korrelasjon med søvnmengde.
Empiriske studier pågår fortsatt, men jeg aner en direkte korrelasjon med søvnmengde.
lørdag 2. januar 2010
På kino i 2010
30. desember: Harry Potter and the Deathly Hallows.
Anmeldelsene hadde senket forventningene kraftig, men jeg syntes altså ikke den var så aller verst. Det er klart man får en rar spenningskurve og en underlig antiklimaktisk slutt ved å dele filmatiseringen i to på den måten (og Dobby hjelper ikke akkurat til der), men de tre hovedrolleinnehaverne er bedre enn de har vært ved flere andre anledninger, og det er mange fine scener. Kanskje særlig Godric’s Hollow.
18. august: Inception.
Intet mindre enn fantastisk. Jeg har aldri sett på maken. Lag på lag med intrikat historie, vilt engasjerende og nesten helsefarlig spennende. Og hvilken utkrøpen slutt! Jeg tror nok ganske sikkert jeg må se den en gang til.
30. juni: The Ghost Writer. (Det får være grenser for hvilke teite norske oversettelser man skal akseptere.)
Fikst: tilsynelatende bare en politisk thriller, men samtidig gjør den mildt narr av alle sine egne thrillereffekter (den illevarslende gamle mannen nede på stranda!) i den grad at man får portretter-med-hull-til-øynene-følelsen, og helten er helt blottet for handlekraft og initiativ. Og jo mer man tenker på den i ettertid, jo mindre innser man at man egentlig fikk vite. Utrolig vakkert filmet (det huset!) og fantastisk spilt, dessuten.
13. mai: Lawrence of Arabia.
Jeg har sett den mange ganger før, men den gjør seg unektelig bedre i 70 mm på lerret enn grumsete VHS på liten tv. Snodig hvordan man ikke i det hele tatt husker hvor morsom den er fra gang til gang. Det er liksom bare de elegiske ørkenscenene som sitter igjen. Peter O'Toole er av dem som hadde fått lov til å spille Wimsey av meg (kanskje aller mest granatsjokkdelen), og er aller best før det bikker fullstendig over for ham. Og Omar Sharif er vidunderlig stolt, trassig og idealistisk.
2. mai: Iron Man 2.
Kræsj! Bang! Pow! Men Robert Downey jr. er sjarmerende som alltid, og veldig overbevisende som selvdestruktiv, narsissistisk og generelt uhåndterlig for sine omgivelser. Og om man nå skal fange Moskva med ett bilde, var ikke det slapsete smuget med utsikt til en herjet russisk bil og et klassisk Produkty-skilt noe dårlig valg. Den første filmen var både skarpere og morsommere, men jeg er glad for å ha sett Downey bygge en partikkelakselerator med slegge og så syntetisere et nytt grunnstoff.
3. mars: A Single Man.
Til å være en film som nesten utelukkende handler om døden, er den forbløffende lett, munter og livsbejaende. Colin Firth er enestående britisk og veldig overbevisende når han veksler mellom askegrå depresjon og glimt av liv. Nydelig bruk av kornete 1962-film og -farger. Og for et hus!
27. februar: Prinsessen og frosken.
Det skal innrømmes at jeg ofte går på barnekino med svært lave forventninger, men denne var slett ikke dum. Nydelig tegnet New Orleans (der har jeg vært, der har jeg også vært!), og flotte, skumle voodooscener (i overkant mye for fireogethalvtåringen). Morsom var den også. Og de sparte ikke noe på den lykkelige slutten, nei!
13. februar: Til huttetuenes land.
En film som handler nesten utelukkende om følelser, rå, uraffinerte og uregjerlige følelser, som ganske små barn har dem (og voksne, bare litt lenger inne). Og om hvor vanskelig det er å være glad i hverandre, og om hvor sårbar man blir av det. Om hvordan man blir sint av å være lei seg, om hvor gjerne man vil at verden skal være enklere enn den er. Nydelig. Og det gikk like godt igjennom til fire- og seksåringen som til den herværende 35-åringen.
11. februar: Up in the Air.
Lett, vittig, veldreid og satirisk. Og den blir veldig mye bedre av at den til slutt napper teppet bort under føttene på deg og lar deg sitte igjen med en dyp, foruroligende tristhet.
11. januar: Avatar.
Når de først skulle bruke så mye på én film, kunne de vel like godt ha spandert litt på en manusforfatter også? Skurkene var S-L-E-M-M-E. Aliensa var S-N-I-L-L-E, E-D-L-E og S-P-I-R-I-T-U-E-L-L-E. Og jeg har aldri hørt maken til overtydelig filmmusikk. Men kjedelig kan man ikke påstå at den var, tross de breieste frampeika man kan tenke seg. Og den var litt av et syn i 3D. Jeg gikk forfrisket og flirfull ut av kinoen.
2. januar: Sherlock Holmes.
Jeg har hatt lyst til å se denne siden jeg så filmplakaten og måtte tenke meg om flere ganger før jeg skjønte hvem som var Holmes. Og sånn sett skuffet filmen ikke, Robert Downey jr. var en vidunderlig Holmes (herjet på akkurat riktig måte), nydelig komplementert av Jude Laws sjeldent jevnbyrdige Watson. Et ordentlig tulleplott, selvfølgelig, men det er nå en del av Holmes-tradisjonen, det også.
Anmeldelsene hadde senket forventningene kraftig, men jeg syntes altså ikke den var så aller verst. Det er klart man får en rar spenningskurve og en underlig antiklimaktisk slutt ved å dele filmatiseringen i to på den måten (og Dobby hjelper ikke akkurat til der), men de tre hovedrolleinnehaverne er bedre enn de har vært ved flere andre anledninger, og det er mange fine scener. Kanskje særlig Godric’s Hollow.
18. august: Inception.
Intet mindre enn fantastisk. Jeg har aldri sett på maken. Lag på lag med intrikat historie, vilt engasjerende og nesten helsefarlig spennende. Og hvilken utkrøpen slutt! Jeg tror nok ganske sikkert jeg må se den en gang til.
30. juni: The Ghost Writer. (Det får være grenser for hvilke teite norske oversettelser man skal akseptere.)
Fikst: tilsynelatende bare en politisk thriller, men samtidig gjør den mildt narr av alle sine egne thrillereffekter (den illevarslende gamle mannen nede på stranda!) i den grad at man får portretter-med-hull-til-øynene-følelsen, og helten er helt blottet for handlekraft og initiativ. Og jo mer man tenker på den i ettertid, jo mindre innser man at man egentlig fikk vite. Utrolig vakkert filmet (det huset!) og fantastisk spilt, dessuten.
13. mai: Lawrence of Arabia.
Jeg har sett den mange ganger før, men den gjør seg unektelig bedre i 70 mm på lerret enn grumsete VHS på liten tv. Snodig hvordan man ikke i det hele tatt husker hvor morsom den er fra gang til gang. Det er liksom bare de elegiske ørkenscenene som sitter igjen. Peter O'Toole er av dem som hadde fått lov til å spille Wimsey av meg (kanskje aller mest granatsjokkdelen), og er aller best før det bikker fullstendig over for ham. Og Omar Sharif er vidunderlig stolt, trassig og idealistisk.
2. mai: Iron Man 2.
Kræsj! Bang! Pow! Men Robert Downey jr. er sjarmerende som alltid, og veldig overbevisende som selvdestruktiv, narsissistisk og generelt uhåndterlig for sine omgivelser. Og om man nå skal fange Moskva med ett bilde, var ikke det slapsete smuget med utsikt til en herjet russisk bil og et klassisk Produkty-skilt noe dårlig valg. Den første filmen var både skarpere og morsommere, men jeg er glad for å ha sett Downey bygge en partikkelakselerator med slegge og så syntetisere et nytt grunnstoff.
3. mars: A Single Man.
Til å være en film som nesten utelukkende handler om døden, er den forbløffende lett, munter og livsbejaende. Colin Firth er enestående britisk og veldig overbevisende når han veksler mellom askegrå depresjon og glimt av liv. Nydelig bruk av kornete 1962-film og -farger. Og for et hus!
27. februar: Prinsessen og frosken.
Det skal innrømmes at jeg ofte går på barnekino med svært lave forventninger, men denne var slett ikke dum. Nydelig tegnet New Orleans (der har jeg vært, der har jeg også vært!), og flotte, skumle voodooscener (i overkant mye for fireogethalvtåringen). Morsom var den også. Og de sparte ikke noe på den lykkelige slutten, nei!
13. februar: Til huttetuenes land.
En film som handler nesten utelukkende om følelser, rå, uraffinerte og uregjerlige følelser, som ganske små barn har dem (og voksne, bare litt lenger inne). Og om hvor vanskelig det er å være glad i hverandre, og om hvor sårbar man blir av det. Om hvordan man blir sint av å være lei seg, om hvor gjerne man vil at verden skal være enklere enn den er. Nydelig. Og det gikk like godt igjennom til fire- og seksåringen som til den herværende 35-åringen.
11. februar: Up in the Air.
Lett, vittig, veldreid og satirisk. Og den blir veldig mye bedre av at den til slutt napper teppet bort under føttene på deg og lar deg sitte igjen med en dyp, foruroligende tristhet.
11. januar: Avatar.
Når de først skulle bruke så mye på én film, kunne de vel like godt ha spandert litt på en manusforfatter også? Skurkene var S-L-E-M-M-E. Aliensa var S-N-I-L-L-E, E-D-L-E og S-P-I-R-I-T-U-E-L-L-E. Og jeg har aldri hørt maken til overtydelig filmmusikk. Men kjedelig kan man ikke påstå at den var, tross de breieste frampeika man kan tenke seg. Og den var litt av et syn i 3D. Jeg gikk forfrisket og flirfull ut av kinoen.
2. januar: Sherlock Holmes.
Jeg har hatt lyst til å se denne siden jeg så filmplakaten og måtte tenke meg om flere ganger før jeg skjønte hvem som var Holmes. Og sånn sett skuffet filmen ikke, Robert Downey jr. var en vidunderlig Holmes (herjet på akkurat riktig måte), nydelig komplementert av Jude Laws sjeldent jevnbyrdige Watson. Et ordentlig tulleplott, selvfølgelig, men det er nå en del av Holmes-tradisjonen, det også.
Lest i 2009
Skarve 23 stykker. Man skulle tro jeg hadde hatt andre ting å gjøre. (Teller egentlig Gaudy Night når man leser den for 798. gang?)
- Terry Pratchett: Unseen Academicals (Ikke mer enn en middels Pratchett, men det betyr jo minst ti gapskratter. Nok en sympatisk antiheltinne også.)
- Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse (Nokså irriterende oversatt, og litt vel pludrende livsfilosofisk, men likevel berørende. Jeg er svak for kjærlighetshistorier med usannsynlige heltinner.)
- Geoffrey K. Pullum: The Great Eskimo Vocabulary Hoax (En skattekiste av intern lingvistmoro. Lo og lo.)
- D.H. Lawrence: Sea and Sardinia (ganske kul mellomkrigstidreiseblogging, men det viser seg umulig å fullføre når man ikke lenger er på Sardinia)
- J.M. Coetzee: Disgrace (briljant igjen, men traff meg kanskje litt mindre enn de andre Coetzee-ene jeg har lest)
- Terry Pratchett: Night Watch (Den unge Vetinari!)
- Dorothy L. Sayers: Gaudy Night («Amazin’ fellow, Shakespeare. The apt word for all occasions.» Og det har Sayers også. Sine egne eller andres.)
- J.M. Coetzee: The Master of Petersburg (Dostojevskijeskt om Dostojevskij og et dystert, snusbrunt Petersburg. Og hvordan forfatteren renner over av følelser og så smir dem ubarmhjertig om til fiksjon.)
- J.K. Rowling: Harry Potter and the Half-Blood Prince (Jada, så filmen, og fram kom boka. Den er fin. Snapes og Malfoys bok.)
- Jane Austen & Seth Grahame-Smith: Pride and Prejudice and Zombies (Det aller morsomste er jo tittelen. Ellers likte jeg godt den nye varianten av Charlotte Lucas’ historie samt de voldelige variantene av noen av de udødelige dialogene. Men aller mest viser boka at Austen er god nok som hun er.)
- Tom Wolfe: A Man in Full (Det tok sin tid. Tror denne er morsommere for mindre, eh, elfenbenstårnorienterte lesere enn jeg, men ikke verst da trådene samlet seg til slutt.)
- Douglas Adams: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy (Ubetalelig morsom. Nesten synd at man allerede hadde lest ca. 50 % i form av sitater, men sånn går det jo når man er så treig.)
- Markus Zusak: The Book Thief (Det er ganske sjelden jeg faller så til de grader for alle hovedpersonene i en bok. Tidenes underligste morsideal. Beinete fortellertype. Og forferdelig sørgelig.)
- Terry Pratchett: The Last Continent (Trollmennene ved Unseen University gjør seg best som bipersoner. Ikke dermed sagt at jeg ikke lo høyt opptil flere ganger.)
- Vikas Swarup: Q & A (Likte den like godt som filmen, men er glad jeg så filmen først, siden den forteller en ganske annen historie.)
- Dorothy L. Sayers: Murder Must Advertise (I’m afraid we can’t call the customer a cow.)
- Connie Willis: Bellwether (like morsom andre gang)
- Rohinton Mistry: A Fine Balance (Stort, kaotisk, lov- og nådeløst India tar knekken på små blaff av lykke. Veldig bra.)
- Quentin Patrick: Døden på asylet (Det er koselig å mimre, og plottet er fortsatt morsomt, men du verden, så sjablongaktig. Og for et kvinnesyn! :-O )
- Alexander McCall Smith: Blue Shoes and Happiness (Ikke av de beste i serien.)
- Sadie Jones: The Outcast (Enda en om ordløse følelser, men atskillig dårligere gjennomført enn i Ut og stjæle hester. Grunne, endimensjonale personer. Teit happy ending. Men driv, det hadde den.)
- Per Petterson: Ut og stjæle hester (Levde opp til alle lovord. Genialt om ordløse følelser, føltes litt som Brokeback Mountain)
- J.K. Rowling: Harry Potter and the Deathly Hallows (ah, det var DET han brukte steinen til!)
Abonner på:
Innlegg (Atom)