Det begynner allerede å bli noe av en tradisjon at jeg løper og blogger så snart jeg har vært hos frisøren. Det er vel ikke bare fordi jeg har et såpass anspent forhold til frisører, men fordi man får anledning til å tenke så mange bloggete små tanker der man ligger og får håret trippelsjamponert, eller når man må sitte framoverbøyd i lengre tid med fjeset fullt av hår.
Jeg samler litt på frisører, og vil absolutt ikke ha en fast. Denne gangen fikk jeg en frisør som var litt sånn som jeg kanskje ville vært om jeg (gud forby!) hadde vært frisør (minus noen piercinger, tatoveringer og den svarte capsen). Jeg sa hvordan jeg ville ha det (i presise og forholdsvis frisørtekniske ordelag), hun nikket og gikk i gang. Lynkjapt, kompetent og litt hardhendt, og uten et ord. «Jasså, her blir det ikke noe smalltalk,» så hun ut til å tenke. «Da blir det min plan.» Fin ble jeg også, og jeg var svært fornøyd med å ha unnsluppet den kurrende blondinen fra sist, selv om jeg var litt redd for ørene mine innimellom.
Men jeg lurer vel ingen. Om jeg hadde vært frisør, ville jeg antagelig tutet kundene ørene fulle med en ustoppelig strøm av frisørteoretisk nerdeprat og tørre frisørfaglige morsomheter. Og lugget.
