Lest i 2017

Nyttårsforsettet for 2018 får være å blogge individuelt om hver bok igjen, men i dette ny-jobb-og-flytte-utenlands-året brøt rutinene sammen i august en gang. Men en komplett liste kan jeg da få til, tross langt framskredet juleferiesløvsinn. (Omtaler kommer også krypende.)

Januar
1. Terry Pratchett: Hogfather
Ingen jul uten!

2. William Shakespeare: The Tempest
… and our little life / is rounded with a sleep.

3. Margaret Atwood: Hag-Seed
Det var selvfølgelig derfor jeg måtte lese The Tempest, dette er Atwoods nydelige moderne nyfortolkning, der hun bruker den forsmådde, sorgtyngede, halvgale og hevngjerrige teaterregissøren Felix Philips til å sortere seg gjennom alle Prosperos problematiske og motstridende trekk. Overraskende nok er det også en strålende og overraskende optimistisk fengselsroman.

Februar
4. Jim Butcher: Storm Front
Ikke noe mesterverk, men jeg likte Harry Dresden og den sardoniske fortellerstemmen hans, og lo høyt flere ganger.

Mars
5. Jim Butcher: Fool Moon
Ikke like bra som den første – for mye varulver og for lite karakterutvikling etter min smak.

6. Barbara Kingsolver: The Poisonwood Bible
Fantastisk bok om foreldre og barn, arv og miljø – og de fortellerstemmene!

7. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Jo, jeg dro altså til Oxford, og …

April
8. Edith Wharton: Ethan Frome
Det er vanskelig å tenke seg noe mer tragisk enn denne lille kjærlighetshistorien. When will they make it a musical?

9. Connie Willis: To Say Nothing of the Dog
Den foregår i Oxford, den siterer Dorothy Sayers aldeles skamløst ofte, og har faktisk et riktig bra plott, til tross for at den lenge framstår som en totalt fluffy Wodehouse-pastisj.

10. Sarah Waters: Fingersmith
Ekstremt Dickens-aktig bok, men på et tema som Dickens ikke kunne rørt med ildtang. Kul effekt.

11. Laini Taylor: Strange the Dreamer
Det finnes faktisk ikke noen unnskyldning for å gi helten bare gode egenskaper. Selv om jeg forstår hvorfor hun syntes plottet krevde det.

12. Douglas Adams: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy
Ingenting er som å gjenlese denne fordi trettenåringen din synes referansene dine er for rustne.

13. Douglas Adams: The Restaurant at the End of the Universe
Endelig en bok som tar tempus/modus/aspektproblemene knyttet til tidsreising på alvor!

Mai
14. Douglas Adams: Life, the Universe and Everything
15. Douglas Adams: So Long and Thanks for All the Fish
16. Douglas Adams: Young Zaphod Plays it Safe
17. Douglas Adams: Mostly Harmless

Juni
18. Elizabeth Strout: Olive Kitteridge
19. Lene Kaaberbøl: Skammarens dotter
20. Terry Pratchett: Night Watch
21. Lene Kaaberbøl: Skammarteiknet

Juli
22. Anne Leckie: Ancillary Justice
23. Dorothy Sayers: Five Red Herrings
24. Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice
25. Lene Kaaberbøl: Slangens gåve

August
26. Lene Kaaberbøl: Skammarkrigen

27. Arundhati Roy: The Ministry of Utmost Happiness
Jeg likte den faktisk veldig godt, men det er en ujevn, sint og agitatorisk bok, og veldig langt unna The God of Small Things, som jeg virkelig elsker. Historielinja er lang og kronglete, full av virkelig gruoppvekkende historier fra Kasjmir og Delhis bakgater, og det tar lang tid før vi kommer fram til historien om Tilo og hennes tre beundrere, og hvordan Kasjmir-konflikten er vevd inn i livene deres. Men den er til gjengjeld strålende.

September
28. Sarah Perry: The Essex Serpent
Her har vi en langtrukken, mystisk historie om en mytisk slange. Og så er det ikke noe poeng med den? Jeg liker for så vidt hovedpersonene, men … hvorfor?

29. Gail Honeyman: Eleanor Oliphant is Completely Fine
Jeg kjøper ikke helt Eleanors personlighet – rigid og autistisk som hun er på begynnelsen, virker en del av utviklingene på slutten temmelig usannsynlige, og slutten er i overkant sentimental. Jeg liker best det nærmest utenomjordiske perspektivet hun har på kontorhverdagen, der er det en del perler.

30. Lois McMaster Bujold: The Vor Game
Fryktelig mye morsommere på andre lesning, når du kjenner hele Miles’ historie og kan glede seg over de første glimtene av sentrale personer. Jole er der! Gregors kvaler er også mye mer interressante når man kjenner Gregor fra før.

31. J.B. Priestly: An Inspector Calls
Sånn går det når man har barn på engelsk skole. Det er lett å se hvorfor de har den på pensum for fjortenåringene, den er en effektiv innføring i klasseurettferdighet der den rettskafne inspektøren legger et elegant konstruert nett av synder på den for det meste karikerte Birling-familien. Men slutten er urovekkende helt på ordentlig.

Oktober
32. Sarah Waters: The Paying Guests
Den begynner så bra, med lavmælt slow-burn, men så går Waters hen og spolerer hele greia med tåpelig melodrama. Hele boka bare døde for meg, og jeg leste den ut av ren plikt.

33. Ben Aaronovitch: The Furthest Station
Et morsomt lite eventyr med Peter Grant, helt løsrevet fra den Store Intrigen. Det kan kanskje være like greit, jeg har på følelsen at Aaronovitch sliter litt med den. Og så liker jeg den obsternasige Abigail.

November
34. Philip Pullman: The Book of Dust
Hvis det bare ikke hadde vært for de siste få kapitlene, skulle jeg vært helhjertet begeistret for denne turen tilbake til Lyras Oxford. Men der faller altså Pullman i mysteriegryta. Tsktsk. Men den er verdt å lese likevel, og jeg er veldig svak for det nye persongalleriet, særlig Malcolm.

35. Colson Whitehead: The Underground Railroad
Sint, brutal og poetisk roman om Cora, som rømmer, rømmer og rømmer igjen fra livet som slave på en bomullsplantasje i Georgia. Det er ikke en realistisk roman, og det forvirret meg litt – undergrunnsjernbanen var jo ikke en virkelig jernbane, men det er den her, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det grepet.

36. Sarah Rees Brennan: In Other Lands
Fryktelig ujevn bok, som starter som ren karikatur (hva om Harry Potter var en ufyselig tenåring som gikk alle på nervene?), men etter hvert blir den mer, og til slutt er i hvert fall to av hovedpersonene av kjøtt og blod. Verdensbyggingen er irriterende tynn, og det er ikke greit når vi vet du kan så mye bedre, SRB! Allikevel er den dødelig spennende på slutten, og ga meg en søvnløs natt.

Desember
37. Patrick Rothfuss: The Name of the Wind
Njeh. Det er ikke at det ikke er bra ting her – jeg er svak for beskrivelsen av Kvothes tid på universitetet – men den er episodisk og løs, og den er kompetent, men ikke strålende skrevet. Det spørs om jeg gidder å lese neste bind.

38. Ali Smith: Winter
Det er mye mer av en roman enn Autumn, som nesten var mer av et (rasende) dikt. Smith er definitivt sint her også, men igjen er det først og fremst en bok om kjærlighet, forfriskende nok aller mest mellom to strilynte gamle søstre. Jeg brukte litt tid på å komme inn i den, men til slutt likte jeg den nok minst like mye som Autumn. Og den er skikkelig listig!

39. Douglas Adams: Dirk Gently’s Holistic Detective Agency
Jeg måtte lese den om igjen etter å ha sett Adams’ Doctor Who-episode Shada, som nylig er fullført med animasjon, og som han stjal store biter av og satte direkte inn i første Dirk Gently-bok. Jeg hadde glemt hvor mye av en Cambridge-bok det er. Generelt er plottet så underlig at det er umulig å lagre det i minnet, så det var vel verdt å lese den igjen – jeg tror jeg lo minst like mye denne gangen også.