Før syrinene blomstrer helt av (Terry Prachett: Night Watch)

 

It wasn’t a decision he was making, he knew that. It happened far below the levels of the brain where decisions were made. It was something built in. There was no universe, anywhere, where a Sam Vimes would give in on this, because if he did then he wouldn’t be Sam Vimes anymore.

Det er altså bare å notere at jeg plukket fram Night Watch i år igjen etter å ha vært ute og gått en syrinduftende maikveld, antagelig veldig nær the Glorious Twenty-Fifth of May. Det blir liksom ikke vår uten et gjensyn med den voksne Vimes’ ryggrad og hardt tilkjempede tro på pragmatisk anstendighet i lys av den helt unge Vimes.

Skam i livet (Lene Kaaberbøl: Skammarens dotter)

Fjortenåringen min er så streng og kritisk at det virker strengt nødvendig å lese de svært få bøkene som passerer det trange nåløyet hennes. Og hun hadde jo helt rett denne gangen også – Dina er en herlig sint, vrang og impulsiv heltinne (perfekt introdusert i første kapittel), og resten av persongalleriet er også bra, grunnpremisset er en virkelig god idé, og boka er i tillegg fryktelig spennende. Og så er den så fint oversatt til et veldig kledelig nynorsk at det nesten er vanskelig å forestille seg at den opprinnelig er skrevet på dansk.

Absolutely without apology (Elizabeth Strout: Olive Kitteridge)

Foolish, foolish spring.

En fantastisk liten bok om den torne- og stormfulle Olive Kitteridge, fortalt i små historier hvor hun er alt fra hovedperson til perifer biperson, og fra synsvinklene til en rekke personer med et bredt spekter av forhold til henne (ikke uventet er hun både elsket, hatet, respektert, foraktet og fryktet). Boka er full av sviende, kompliserte og utpreget voksne følelser og forhold mellom mennesker. Hva vil det si å være trofast? Eller lykkelig? Hva skjer om du aldri forklarer eller ber om unnskyldning? Hva er nå kjærlighet for noe? Og går det an å komme tilbake til livet etter at det har herjet med deg etter eget forgodtbefinnende?