A privilege to deal with you (Terry Pratchett: The Shepherd’s Crown)

It was never easy being a witch. Oh, the broomstick was great, but to be a witch you needed to be sensible, so sensible that sometimes it hurt.

Det er ikke noe lett å skrive om den aller siste Discworld-boka, for som etterordet gjør ganske klart, er den på mange måter uferdig, og ikke minst er den klart preget av Pratchetts sykdom. En Pratchett i toppform ville aldri skrevet så tungt moraliserende om alver og mennesker, ei heller ville han fjernet alle spor av tvil og usikkerhet fra Magrat Garlicks personlighet. Boka er nok også tidenes minst morsomme Pratchett-bok, uten at den kompenserer nok med inderlighet og alvor. Men samtidig inneholder den scener som jeg er sikker på at Pratchett må ha skrevet for lenge siden, og som ingen Discworld-entusiast bør gå glipp av. 

Det er godt at det ikke blir noen flere Discworld-bøker. Det er grenseløst trist at det ikke blir noen flere Discworld-bøker.

Turned out to be real (John Green: Paper Towns)

There are so many people. It is easy to forget how full the world is of people, full to bursting, and each of them imaginable and consistently misimagined.

Jeg var med tolvåringen og så filmen, og hun syntes nok jeg var i overkant begeistret for denne mindreverdige versjonen, og ga meg streng beskjed om å lese boka. Og hun har jo helt rett. Der filmen er en lett kameratroadtripfilm med en dæsj romantikk, er boka en langt mer alvorlig (men for all del fortsatt veldig morsom) og intelligent affære, en stadig meditasjon over hvordan vi ser andre og hvordan de ser oss. Og i stedet for å være utsendt på en romantisk riddermisjon, er Quentin ekte og nagende bekymret for hva som kan ha skjedd med Margo. 

Morfin og ryggrad (Mikhail Bulgakov: Zapiski junogo vratsja og Morfij)

Jeg ble såpass sjarmert av den nattsvarte, absurde, groteske og veldig, veldig morsomme A Young Doctor’s Notebook (jeg mener, Jon Hamm og Daniel Radcliffe som samme mann, stort sett i de samme scenene?) at jeg bare måtte gå til kildene. Zapiski junogo vratsja (En landsbyleges nedtegnelser), Bulgakovs selvbiografiske noveller fra sykehuset i ødemarka er ikke like nattsvarte og absurde – doktor Bomgard er riktignok like ridd av tvil og uerfarenhet, og pasientene er like absurde og frustrerende, men han holder maska og beholder en god del ryggrad, tross alt. I motsetning til hovedpersonen i Morfij (Morfin), som doktoren i serien har lånt alle svakhetene til, i tillegg til sine egne. (Bulgakov selv hadde dem alle.)