Feil liv (Kate Atkinson: Behind the Scenes at the Museum)

As a family we are genetically predisposed towards having accidents – being run over and blown up are the two most common.

Atkinsons debutroman er en omfangsrik og vidtfavnende krønike om Ruby Lennox' sprikende og ulykkesbefengte familie gjennom nesten hundre år – de første femti eller så innfelt i kapittellange fotnoter, alle med en historie som med letthet kunne vært en hel roman. Det er en av Atkinsons gaver, den måten hun vekker fullstendig tillit hos leseren til at det alltid finnes mer og dypere historie enn det som til en hver tid tilfeldigvis kommer for en dag i bøkene. På mange måter minner den om flere av Ursulas mer uheldige livsløp i Life After Life – det er for eksempel ingen grenser for hvor mange fæle ekteskap og begredelige oppvekster som finnes her. 

Det er en glimrende bok, intrikat strukturert og full av hemmeligheter, mysterier, ekkoer og sprellevende personer. Likevel tror jeg kanskje dette (tross alt) er Atkinson-boka jeg har likt minst – hun er ikke helt seg selv ennå. Mer konvensjonell, mindre sardonisk. Slutten er kanskje i sentimentaleste laget, og det er lett å bli litt streng når man vet hvor god hun blir til å unngå sentimentalitet i seinere bøker. 

Not basically a nice person (Terry Pratchett: Witches Abroad)

And Granny . . . she just gave people a bottle of coloured water and told them they felt a lot better. And what was so annoying was that they often did.

Hjertelig gjensyn med heksene igjen. Jeg er kanskje ikke så sjarmert av eventyrpremisset i denne boka, men til gjengjeld er den ofte langt over hysterisk morsom. Nanny Oggs selvtegnede postkort! («This is a picture of some famous bridge or other.») Etymologiene! («She wasn’t at all certain about the meaning of the word ‘decadent’. She’d dismissed the possibility that it meant ‘having ten teeth’ in the same sense that Nanny Ogg, for example, was unident.») Granny Weatherwax som spiller kort mot kortsvindlere! Og dessuten er dette den første av heksebøkene der kampen mellom lyset og mørket i Granny Weatherwax kommer tydelig fram – som Sam Vimes har hun en mørk side og vet godt om den. Nanny Ogg vet det også:

‘I’m not saying she’s not basically a nice person –’ Magrat began. ‘Hah! I am. You’d have to go a long day’s journey to find someone basically nastier than Esme,’ said Nanny Ogg, ‘and this is me sayin’ it. She knows exactly what she is. She was born to be good and she don’t like it.’

Crossroads (Elmore Leonard: Tishomingo Blues)

I’m about to make an offer to buy your soul.

Det er en hel del å glede seg over i Tishomingo Blues – skurker så idiotiske som bare Elmore Leonard kan levere dem, lakoniske onelinere, et heseblesende plott som kulminerer i en mer enn komisk shoot-out under en borgerkrigsreenactment, og en hovedperson som vakler på grensen mellom lov og lovløshet. Men jeg forble temmelig uengasjert i høydestuperen Dennis, og dermed ble det heller ingen minneverdig leseopplevelse.