After Eight-gelato

Jeg husker fortsatt livaktig første gangen jeg spiste peppermynteis – det var i Warszawa i 1994 (av alle tider og steder!). Jeg ble helt betatt, og siden det har jeg alltid valgt peppermynteis når det har stått på kartet. Det er det jo slett ikke alltid det gjør, så det er godt man har ismaskin!

Her har jeg brukt en standard gelatooppskrift med litt redusert sukkermengde. After Eight er jo søtt.

3 eggeplommer
0,75 dl sukker
3,2 dl h-melk
1,5 dl fløte

Jeg vispet sammen eggeplommer, h-melk og sukker, og varmet blandingen opp til den tyknet (jeg brukte sukkertermometer og avsluttet på 77 grader), så helte jeg den straks over i en bolle, rørte inn fløten og avkjølte. Jeg helte blandingen i ismaskinen, og hadde i 14 stk After Eight brukket opp i små biter mens maskinen gikk. Mmmm.

Stillaser (Kate Atkinson: When Will There Be Good News?)

I mean the way we live our lives. There isn’t a template, a pattern that we’re supposed to follow. There’s no one watching us to see if we’re doing it properly, there is no properly, we just make it up as we go along.

Både Jackson Brodie og hans vidunderlig beskt sarkastiske skotske politimotstykke Louise Monroe («She suspected that she was genetically incapable of growing things, that nurturing wasn’t in her mitochondrial DNA.» «If it was up to Louise she would put the lot of them down, though obviously this was not the kind of opinion she voiced at divisional meetings. (‘Have you always been a fascist?’ Patrick laughed. ‘Pretty much,’ she replied.)») er fundamentalt skadeskutte, og de har en tendens til å bare se (og ønske å redde) andre skadeskutte – folk som har fått katastrofalt digre hull i livet sitt og prøver å bygge anvendelige stillaser rundt hullene. Som dr. Hunter, som den arme sekstenårige Reggie, som tar den ene uforskyldte katastrofen etter den andre med stoisk ro.

Normalitetens varme lys (Anne Frank: Diary of a Young Girl)

Here was revealed a completely different Anne to the child I had lost. (Otto Frank)

Av en eller annen grunn hadde jeg aldri lest Anne Franks dagbok før. Kanskje jeg tenkte at den ville være mer som Myron Levoys hjerteskjærende Alan & Naomi, med den traumatiserte Naomi som faktisk ikke blir bedre. Men i virkeligheten er det jo omtrent motsatt – det er Annes muntre og temperamentsfulle normalitet som har latt denne boka skinne i alle disse årene – hennes bemerkelsesverdige tilpasningsdyktighet og evne til å være en aldeles alminnelig tenåringsjente selv innesperret i et anneks i to år, hvordan hun distanserer seg fra foreldrene, som alle skal og må, forelsker seg, er selvsentrert og idealistisk om hverandre, hvordan hun greier å leve ut så mye av det hun har i seg selv under en så tung begrensning. 

Slaget ligger jo i at vi vet hva som skjer etter den siste siden med lett selvhøytidelig selvanalyse. 

Kokossorbet

Den nye ismaskinen har på ingen måte stått og støvet ned, vi har faktisk innført en skikk med én ny issort hver helg (vi kan). I går lagde vi kokossorbet, og det var en umiddelbar vinner. Jeg tok utgangspunkt i denne (med modifikasjoner inspirert av kommentarfeltmann med refraktometer), så vår versjon ble sånn:

1,5 bokser (6 dl) kokosmelk (20 % fett, tror neppe det kommer noe godt ut av lavfettvariantene)
0,7 dl kokosmasse
1,5 dl sukker

Ha sukker, kokosmasse og en halv boks kokosmelk i en kjele. Varm opp under opprøring til sukkeret har smeltet helt. Bland inn resten av kokosmelka. Kjøl ned. Kjør blandingen i ismaskin. Oppskriften gir ca. 7 dl røre, som er perfekt for vår ismaskin.

Denne syntes vi funket på alle vis – ikke for søt, deilig kremete, passe mye tyggemotstand fra kokosmasse. Og med sjokoladesaus på får man en ikke ueffen Bounty-/kokosbolleopplevelse.