Kviser (Sue Townsend: The Secret Diary of Adrian Mole, Aged 13 3/4)

Enter British Museum. Adrian Mole and Pandora Braithwaite awestruck by evidence of heritage of World Culture. Rest of class Four-D run berserk, laughing at nude statues and dodging curators.

Adrian Moles grenseløse pubertale arroganse og selvsentrerthet er fortsatt morsom, men kanskje ikke fullt så morsom som på 80-tallet. Kanskje det hadde hjulpet om vi fikk inntrykk av at Adrian også hadde spor av genuin sårhet? (Men spør meg igjen om 1 1/4 år.) Tidsbildet fra Thatcher-England er nesten morsommere.

Gullalder (Nick Hornby: Funny Girl)

Up until now it was as if they shared a brain, or at least had created a new one that hovered between them, and they filled it with stuff, lines and stories and characters, like two taps might fill a bath. 

Nick Hornbys siste fortoner seg på mange måter som en knappere, enklere og blidere versjon av The Amazing Adventures of Kavalier and Clay. Det er både den livlige tidskoloritten (Swinging London og ikke New York i tida rundt andre verdenskrig), en del av persongalleriet og relasjonsmønstrene, men aller mest at boka er en uforbeholden kjærlighetserklæring til kreative arbeidsfellesskap. Når de virker, så lenge de virker, er det ingenting annet som kan matche følelsen av å lage noe helt nytt i fellesskap, «an experience like this,  where everything clicks and everyone pushes you to do the best you can, better than anything you think you’re capable of». 

Og i likhet med Michael Chabon vet Nick Hornby at slike magiske perioder ikke kan vare for alltid, at det på sett og vis ligger i deres natur. («But Tony was a storyteller, and he knew that if you looked at any narrative closely enough you could trace the unravelling back and back and back – right to the very beginning, if the story was good enough.») Om du er en slik en som Sophie/Barbara, er ikke livet over av den grunn. («She’d always suspected that she was the sort of girl who wouldn’t go home to see a sick father if she had a shot at a television series, but she’d rather hoped that the news would be revealed slowly, and not for a while yet.»)

En svært sjarmerende bok.

Disipler (Lars Iyer: Wittgenstein Jr.)

The number of students is falling: forty-five in the first week, twenty-three in the second, eighteen in the third, and this week only twelve. Twelve! An auspicious number, Wittgenstein says. He’s glad to be rid of the hangers-on.

Jeg er litt i tvende sinn her. På den ene siden er Cambridge- og akademikersatiren utsøkt. (Spesielt kan jeg anbefale hvordan studentene stadig drikker seg fulle og oppfører versjoner av diverse berømte filosofers endelikt.) Og jeg liker personene, særlig den dekadente aristokraten Ede og den tilbakeholdne fortelleren Peters (som opplagt er nærmere og bedre venner enn de vet selv). Jeg har til og med en viss sympati for den forpinte Wittgenstein jr. selv, som lever og lider helt og holdent i ideenes verden, og for den intense, kvernende retorikken hans. 

Samtidig har jeg problemer med å svelge Iyers holdning til den disippelaktige kulten de ellers så lettsindige studentpartyløvene danner rundt den åpenbart forstyrrede, om ennå ikke fullstendig sinnssyke foreleseren sin (det er tolv av dem, for crying out loud!). Ser han tross alt en verdi i det? Romantiserer han det ikke litt, det dypt selvsentrerte og fåfengte prosjektet til Wittgenstein jr.? Og hva med siste del, der han (hvis vi på noen måte skal regne ham som et rasjonelt og voksent menneske) åpenbart misbruker profetposisjonen sin, og tar et temmelig destruktivt skritt ut fra ideenes rike? 

Those Frenchies seek him everywhere (Baronesse Orczy: The Scarlet Pimpernel)

Tall, above the average, even for an Englishman, broad-shouldered and massively built, he would have been called unusually good-looking, but for a certain lazy expression in his deep-set blue eyes, and that perpetual inane laugh which seemed to disfigure his strong, clearly-cut mouth.

Man kan vel vanskelig tenke seg en større kontrast til The Lowland. Langt på vei er det jo ingenting mer enn en røverhistorie på randen av ukebladromanen, men samtidig er dette en av de bøkene som lever videre på typene. Percy Blakeney er definitivt en av lord Peter Wimseys forfedre, der han gjemmer briljans og grenseløs oppfinnsomhet og vågemot bak en fjompete engelsk adelsmannsmaske, og virtuost bruker motpartens fordommer, arroganse og forakt som våpen mot dem. Hans kone Marguerite er (selv om hun er skandaløst underutnyttet i plottet) en verdig match for ham, og det er da ganske romantisk når hun intuitivt fornemmer at det er noe mer enn fjomperi ved ektemannen. 

Vanntette skott (Jhumpa Lahiri: The Lowland)

She had generated alternative versions of herself, she had insisted at brutal cost on these conversions. 

Det er ikke akkurat typisk for indiske generasjonsromaner å være knapt og økonomisk skrevet, men det klarer denne, som klokker inn på rett over 300 sider, tross at den altså har handling som strekker seg over nærmere 60 år og fire generasjoner. Og det er en veldig fin bok, som aldri forenkler og aldri blir sentimental der den navigerer seg gjennom en ugrei floke av relasjoner mellom foreldre og barn, ektefeller og søsken, folk som stadig velger å forlate og bryte med store komponenter av sitt eget liv og søke tilflukt i andre. Den er full av handlinger som både er helt forståelige og helt utilgivelige – samtidig. Og den ender med behersket optimisme.

’Tis the season (Charles Dickens: A Christmas Carol)

Darkness is cheap, and Scrooge liked it.

Det er definitivt sesong for å krysse av denne på klassikerlista. Og selv om Dickens er hemningsløst sentimental her (det er han jo nesten alltid), så er han morsom også (som vanlig), og dessuten ganske nifs. Og da særlig i beskrivelsen av Scrooge før reformen.

HO. HO. HO. (Terry Pratchett: Hogfather)

Dødens fortolkning av julebudskapet er noe for seg selv. Et utmerket førjulstradisjon.

HERE IS A BRIDLE FOR YOUR PONY, AND A SADDLE, AND A RATHER STRANGE HARD HAT AND A PAIR OF THOSE TROUSERS THAT MAKE YOU LOOK AS THOUGH YOU HAVE A LARGE RABBIT IN EACH POCKET. “But we can’t have a pony, can we, Euffie, because we live on the third floor…” OH, YES. IT’S IN THE KITCHEN. “I’m sure you’re making a little joke, Hogfather,” said Mother, sharply. HO. HO. YES. WHAT A JOLLY FAT MAN I AM. IN THE KITCHEN? WHAT A JOKE. DOLLIES AND SO ON WILL BE DELIVERED LATER AS PER YOUR LETTER. “What do you say, Euffie?” “’nk you.” “’ere, you didn’t really put a pony in their kitchen, did you?” said Heavy Uncle Albert as the line moved on. DON’T BE FOOLISH, ALBERT. I SAID THAT TO BE JOLLY. “Oh, right. Hah, for a minute—” IT’S IN THE BEDROOM. “Ah…” MORE HYGIENIC. “Well, it’ll make sure of one thing,” said Albert. “Third floor? They’re going to believe all right.” YES. YOU KNOW, I THINK I’M GETTING THE HANG OF THIS. HO. HO. HO.

Tolkenes land (David Mitchell: The Thousand Autumns of Jacob de Zoet)

Interpreters often have to provide both the answer and the tools to understand it.

Det er en ørliten referanse til Jacob de Zoet i The Bone Clocks, og boka viser seg da også å være et litt småskjelmsk forspill til denne. Her har vi Marinus og Marinus’ mørke motstykker, og mange ganger sier de rett ut hvordan tingene har seg. («I’m indestructible, like a serial Wandering Jew. ») Men det forblir i forbifarten, og det blir sjelden trodd av samtalepartnerne. Det går fint an å lese boka som en røverhistorie fra shoguntida og ignorere de okkulte hintene. Det man ikke kan ignorere, er Jacob de Zoets utvikling fra naiv og idealistisk guttunge til voksen mann med ryggrad. Og så er jeg svært sjarmert av bokas stadige fokus på tolker og oversettelsesproblemer, språket som maktmiddel, handicap og svøpe.