Tankesultan (Jonas Hassen Khemiri: Ett öga rött)

For noen uker siden var jeg på Hålogaland teaters oppsetning av Khemiris Æ ringe mine brødre (Jag ringer mina bröder), og ble sjeldent begeistret for blandingen av sårhet og snålhet og politikk og komikk. Så jeg måtte bare lese mer. Og Ett öga rött skuffer ikke. Den er skrevet på V2-fri, ubestemt artikkel-løs svensk multietnolekt som reflekterer ungdomsskoleeleven Halims forvirrede, ensomme og oppsplintrede virkelighet (men arabisk dialog er gjengitt på perfekt svensk). Hvordan han overskylles av bølger av sorg over moren han har mistet, faren som nesten kommer bort for ham, de tidvis destruktive, ville og urealistiske veiene de forskjellige identitetsbyggende prosjektene hans har. Det er varmt og levende og morsomt og fortvilende, og tross alt optimistisk.

Gale tyske arkitekter (Ben Aaronovitch: Broken Homes)

Det er kanskje ikke så bra å fråtse, for jeg er visst blitt litt lei av Peter Grant-serien. (På den annen side kjenner jeg ikke til noen annen lesemetode.) Denne gangen synes jeg (igjen) det er et misforhold mellom bokplott og overgripende plott – vi skjønner at Aaronovitch flytter brikkene noe voldsomt her, men læll. Når det er sagt, er det fortsatt morsomt. Og jeg elsker måten Peter Grant er nerdete på, og hvordan Lesley tørt påpeker det. Og ikke minst ble jeg totalt overrumplet av slutten, så det er jo ikke som om jeg ikke kommer til å lese neste bind.

Rør og tunneler (Ben Aaronovitch: Whispers Under Ground)

Jeg likte nok bind 3 i Peter Grant-serien noe mindre enn de to foregående, og jeg er ganske klar over hvorfor: For det første ble det mye mindre kos med backstory denne gangen, og Peter Grants backstory er jo en av seriens sterkeste sider. Og for det andre synes jeg den overgripende seriehistorien og den bokspesifikke intrigen var for dårlig integrert med hverandre – de berører hverandre bare så vidt. Men jeg plukker nå likevel ufortrødent opp firern for å få mer Peter, Lesley, Nightingale, Molly og fun facts om London – denne gangen fikk jeg grundig utdypet London-kloakkunnskapene jeg allerede hadde fra Dodger, og lagt til undergrunnstrivia på toppen (bokstavelig talt).

Jazz (Ben Aaronovitch: Moon Over Soho)

Oppfølgeren til Rivers of London er ikke noe mindre sjarmerende, særlig siden den utdyper Peter Grants fargerike backstory, og da særlig hans skranglete jazzmusikerfar og miljøet rundt. Og som forrige gang blir historien desto mer interessant fordi Aaronovitch ikke kvier seg for å la den mørke magien gå hardt utover noen som Peter Grant virkelig bryr seg om.

Magi i London (Ben Aaronovitch: Rivers of London)

What would happen if Harry Potter grew up and joined the Fuzz? Hvordan kan man motstå en bok med dette på omslaget? Ben Aaronovitchs serie om Peter Grant viste seg da også å være et sånt lykkelig funn som befrir deg fra å lure på hvilken bok du skal lese nå, i ukevis framover, mens du kniser deg begeistret gjennom et mørkt og magisk London, fullt av onelinere, Harry Potter- og Doctor Who-referanser og ikke ubetydelige mengder latin. Spennende også.

Bare et spill (Orson Scott Card: Ender's Game)

Ender's Game er en bok man ikke glemmer. Det som sitter igjen er først og fremst det overbevisende og livaktige portrettet av det klarøyde seksårige strategiske geniet Ender, og de fryktelige, kyniske valgene de voksne tar for å få ham til å bli den perfekte, men umulige kommandanten: empatisk nok til å forstå motpartens strategi, men hensynsløs nok til å knuse dem. Men jeg vet ikke om jeg er så begeistret for den mytisk-religiøse avslutningen.