Enmannsshow (Hilary Mantel: Wolf Hall)

Thomas Cromwell, malt av Hans Holbein d.y.

Your Protestant painter has missed the mark this time. For one never thinks of you alone, Cremuel, but in company, studying the faces of other people, as if you yourself mean to paint them. You make other men think, not “what does he look like?” but “what do I look like?”

Hilary Mantel har sagt i et intervju at hun skriver historiske romaner fordi hun ikke fikser det der med plott – og hva nå sannhetsverdien enn er i det, Wolf Hall er et sjeldent intenst enmannsportrett av en mann som vinner fram i verden utelukkende på grunn av sin personlighet og evner. Sin intelligens, sin viljestyrke, sin enestående evne til å lese og spille på menneskene som omgir ham. Fra mishandlet håndverkersønn til kongens fremste minister. Pragmatisk, ikke kynisk. Sardonisk og tilbakelent observant. Rørende lojal mot kardinal Wolsey mot slutten, vaktsomt realistisk mot Henrik 8.

Hele romanen er fortalt i tredje person presens, alltid fra Thomas Cromwells synsvinkel. Resultatet er den mest levende fiktive (ja, for han er jo fiktiv, historisk eller ei) personen jeg har møtt på på aldri så lenge.

Og plott og slikt? Jeg absolutt nekter å lese meg opp på biografien før jeg har lest Bring up the Bodies.

Påskemodus (Neil Gaiman: Fables and Reflections; Brief Lives – Sandman 29–31/38–40/50 og 41–49)

Når iPhone-skjermen din plutselig ser sånn ut. Det er noe eget, altså.

Det er sikkert noen som ikke liker Comixologys guided view-modus, men jeg synes det er helt forheksende å lese tegneserier på telefon og nettbrett med animerte overganger fra rute til rute – antagelig fordi jeg i utgangspunktet er en sjuskete skråleser, og trenger å bli tvunget til å fokusere på enkeltrutene. Såpass fint er det at jeg synes det er ganske urimelig at jeg ikke har påskeferie på ordentlig ennå og kan ligge på sofaen og lese Sandman hele dagen (med tilgang på Anthon Berg).

Ned Beauman: The Teleportation Accident

Etter Mnem var det stas å lese noe genuint morsomt, og The Teleportation Accident er et rent overflødighetshorn i så måte. (‘When did you become capable of sarcasm?’ ‘Things happen in war.’) Samtidig har den et særdeles barokt og selsomt plott, som likevel for det meste klarer å holde styr på alle tråder (og tentakler), noen av de villeste personene jeg har vært borti (f.eks. Gorge, som ikke ser forskjell på representasjoner og virkelighet, og til slutt til og med går til angrep på sine egne gester), og skildringen av avantgardekunstnere i Berlin på 30-tallet er ubetalelig.

Men den handler om rotløshet – ikke bare hovedpersonen, den berlinske scenedesigneren Egon Loeser (som nekter å høre om politikk, inkludert nazismen og utryddelsen av hans egne jødiske venner), men også hans elskede Adele Hitler(!) (som bare ligger med berømte menn, men bare én gang med hver), den skranglete amerikanske svindleren Scramsfield i Paris, som bare er en skjør fasade rundt et svart hull, og den fullstendig kyniske Rackenham («He had an educated, ironic, very English manner, at once sharply penetrating and affably detached, like someone who would always win the bets he made with strangers at weddings on how long the marriage would last but would never bother to collect the money.»). Og teleportering er det siste noen av dem trenger.

’Did you ever hear about that question Bailey used to ask? “What’s the one thing in the world that can uproot almost anything?” And that’s what he thought he wanted to invent. But what he should have invented was the opposite of that. The opposite of a teleportation device. That’s what we all needed. Something that could actually root a man in his surroundings. Wipe off some of the lubricant.’