Hvordan fant de egentlig på å begynne å spise vanilje? Plukke de lange rare fruktene av vaniljeorkideen, svette, tørke og lagre dem til vaniljearomaen kom fram?
Uansett, det var en genistrek, og jeg synes alltid det er litt magisk å splitte en seig, klissete og duftende vaniljestang og skrape frøene ned i fløtemelka og hive med vaniljestangdelene også. Koke dem opp så duften eksploderer i hele huset og eldstearvingen spør forhåpningsfullt fra andre etasje om jeg kanskje lager vafler? Vispe vaniljeherligheten sammen med eggeplommene (5 dl fløtemelk, 5 eggeplommer, 2 ss sukker) og sile røra ned i ordentlige franske flate, brune crème brûlée-former. Steke dem i vannbad på 160 grader i 20 minutter, hvis man liker myk skjelvekrem, sånn som jeg.
Og så får man leke med gassbrenner!
Og så er det fram med skjea til Amelie.
For hun har jo helt rett, ingenting er som å knuse karamellskorpa og grave seg ned til bunnen hvor de små svarte vaniljeprikkene ligger og venter på deg.
