Pekanpai og tårer

Jeg stoler ikke helt på matbloggere som ikke er morsomme. Hvis folk ikke eier humor, hvordan kan de da bake gode kaker? tenker jeg. Og omvendt. Derfor falt jeg umiddelbart pladask for The Pioneer Woman-oppskriften «The Pie That’ll Make You Cry» – fantastisk overskrift, og teksten fortsatte i samme spor:

Pecan Pie. There is nothing like it on earth. If you’ve never tried it—either because it’s not common in your area or you’ve written it off as some freaky-looking nutty concoction—you must, must, mustmustmustmust try it this year. Unless you’re deathly allergic to tree nuts. And in that case, please don’t try it.

Denne damen baker gode kaker! Det sier seg jo selv. Og ganske riktig, paien ble helt uanstendig god. Gjestene mine satt og skrapte de siste restene fra formen da det var slutt. Crunchy pekan og karamell på toppen, magisk, nesten geléaktig karamellkrem inni.

Her er min fornorskede og lett tilpassede versjon. Paien inneholder corn syrup, og det er lurt å huske at corn syrup er betydelig mindre søtt enn vanlig norsk sirup, så ikke erstatt den med lik andel av det, da er jeg temmelig sikker på at det blir for søtt. Jeg har paideigfobi (paideig er jinxet for meg! jeg får det ikke til!), så jeg brukte bare en ferdigkjøpt paideig på rull.

1 utkjevlet paideig (ikke søt)
2,3 dl hvitt sukker
3 ss brunt sukker (jeg brukte demerara)
en halv ts salt
2,3 dl corn syrup
60 g smør, smeltet
3 sammenvispede egg
1 ts ekte vaniljesukker
150 g grovhakkede pekannøtter

Jeg hadde paideigen i formen og trimmet kantene. Så blandet jeg sukker, salt, sirup, smør og egg til en røre, hadde pekannøttene i paiformen og helte røra over. Jeg dekket til med aluminiumsfolie og lot den steke 30 minutter på 175 grader, deretter tok jeg av folien og lot den steke 20 minutter til, som Pioneer Woman sier. Da var paien slettes ikke ferdig – den måtte ha 25 minutter til i min ovn, og folien måtte på igjen mot slutten så paien ikke skulle bli brent på toppen.

Paien er søt, men ikke for søt. Det er dog veldig godt å brekke av smaken mot noe som ikke er så søtt, vi hadde vaniljekesam. Og vin santo. Nam!

Nyttårsforsett: Gravlaks

Det har blitt underlig mørkt og kaldt ute, så det er sikkert på tide å begynne å oppfylle nyttårsforsettene mine. Et av dem var å grave min egen laks. Hjemmegravd laks er noe av det beste som finnes, og så skal det jo være så enkelt!

Jeg så på en masse oppskrifter, og endte opp med

700 g salmalaks (belly loin)
35 g salt
20 g sukker
et par klyper sennepsfrø
en klype lettknust hvit pepper
to dillplanter

Jeg delte fileten i to, tørket den med tørkepapir, la den ene delen på en seng av dill med den flateste siden opp og gned flatsiden inn med krydderblandingen. Jeg gjorde det samme med den andre delen, la de krydrede flatene mot hverandre med en haug dill i midten, la dill på toppen også, pakket inn i folie, la pakken under press i en form i kjøleskapet – og ventet i spenning i tre døgn!

Ble det bra? Ja! Jeg er veldig fornøyd med å ha gått for et blandingsforhold med relativt lite sukker. Det ble kanskje bittelitt i overkant salt, så neste gang går jeg litt ned i saltmengde. Sennepsfrøene var en vinner, de poppet nydelig i munnen mens man spiste. Og så serverte jeg med crème fraîche blandet med dijonsennep, mye bedre enn søt sennepssaus, og dreper ikke vinen din.