Dette var tredje gangen vår på Maaemo, og siden de to forrige turene våre var fullstendig mindblowing på hver sin helt individuelle måte, var forventningene skyhøye. Og Maaemo leverte enda en helt annerledes og egenartet opplevelse.
Forrige gang vi var der, syntes jeg de fungerte som en avansert vinbar som serverte vidunderlig smaksbyggende snacks til. Denne gangen var de drevet av maten igjen, og gjennom hele måltidet utforsket de en Østersjø-palett av smaker. Rømme. Dill. Rogn. Eddik. (Kanskje til tider litt vel mye eddik.) Mat som fikk oss til å snakke om Russland og Baltikum. Reddiker med tjukk granskuddtilsmakt rømme sendte oss til markeder i Sibir hvor rømmeselgerne hevdet at fettprosenten var 90. Agurk med urtesaus og frossen yoghurt var helt Vilnius.
Men dette er en smakspalett som er vanskelig med vin, og da de serverte en florlett, sped, epleduftende og ung sancerre til den eddikdrevne makrell- og ramsløkretten, mageplasket kombinasjonen helt – det er første gang jeg har opplevd hos dem. Dvs. makrellretten var helt nydelig, den minte om nylagt sursild som man smaker på litt for tidlig (definitivt fortsatt en Østersjø-smak), men den fikk på magisk vis den stakkars sancerren til å smake som vann. Verken mer eller mindre.
De tok seg lynraskt inn igjen, da. Det er umulig å ikke bli glad av hvete-retten, og da eddiksmaken kom igjen for fullt i akevittsausen de serverte til kveiteretten etter, hadde de viselig paret den med en deilig, tørr pærecider de har gitt oss der før. Og etter dette gikk det bare oppover. Nydelig melkeposjert og så skinnstekt kylling med søtlig, innkokt fløtesaus, vakkert kombinert med grüner veltliner.
Rødbeter og kyllinghjerte – her var vi tilbake til Østersjø-sødme og -syre igjen, men denne gangen var det balansert mot en syresvak condrieu, som hadde noe av den samme anis-lakris-aktige smaken som fenikkelen(?) i retten hadde også. Og de kyllinghjertene! Møre og milde og kraftig pepret!
Og dessertsekvensen!
Is lagd på bjørkestamme (det var det de sa!), servert med fine bjørkeskudd og på en seng av karamellisert bjørkebark, og med kald lindeblomstte til. Det var som om noen hadde puttet en junikveld i munnen din. Virkelig noe av det mest fantastiske jeg har smakt.
Eterisk vakkert: geitemelkis med rabarbraskum, skarp rabarbragelé, en fin liten rabarbrastilk og svak bitterhet fra de aller siste syrinene. Og med frisk, mellomsøt tysk rosévin til.
Og overraskelse! De hadde plukket markjordbær til oss! Og så la de på en klatt med søt krem smakssatt med roseblader, og serverte en bringebærbrusaktig italiensk musserende dessertvin til.
Og så kom Røros-smørisen og Vinsanto Monsanto 1995, som er så svær og kompleks at en liten dråpe varer i fem minutter. Ah!
Og vidunderlig brasiliansk kaffe og geitost-petit four, og frossen nyr med hagtornbær (det var i hvert fall det de sa, men jeg syntes det smakte tinnved, en annen Østersjø-smak).
Hvis jeg begynner nå, kan jeg sikkert finne på en unnskyldning til å gå igjen før jul. Eller midtvinters. Lurer på hva de serverer da?
