Alternativ barnefilm

Det er fristende å si at man fikk barn for å kunne dele bøker og filmer med dem etter hvert som de vokser opp. I hvert fall er det en av de klare bonusene med å ha dem når de først er der. Jeg sitter stadig og teller ivrig ned til de er store nok til å se eller høre noe jeg selv har elsket inderlig høyt (Holy Grail snart?), men av og til er det også storveies å vise dem noe som egentlig ikke er så fantastisk, men som de bare er akkurat i perfekt alder for.

Dere visste kanskje ikke at Titanic er en barnefilm?* I hvert fall er det sånn at når man er seks eller åtte, kan man se den uten så mye som en millimeters distanse, sluke kjærlighetshistorien med agn, snøre og søkke, være like desperat spent ved hver eneste hindring og låste port, og gråte overgivent over epilogen (og ingenting er som en seksåring som gråter av rørelse). Og overtydeligheten og den hardhendte ironien er akkurat passe om man skal forklare unger på den alderen om hybris og livbåtkapasitet. De får rett og slett det aller beste ut av den overdådige framstillingen av en obligatorisk historie. (Og så er det jo bra vi ikke skal på øyhopping i år, siden lillesøster hevder hun aldri skal kjøre båt mer i hele sitt liv.)

* Sexscenen var heldigvis nesten så tekkelig som jeg husket. Og jeg unngikk behendig alle forekomster av «prostitute» og «whore» mens jeg leste opp tekstene. Det får vi heller ta en annen gang.