30. desember:
Arthur og det store julegaveracet
Denne hadde jeg hørt veldig mye pent om, så jeg hadde kanskje litt for høye forventninger til hvor morsom den skulle være. Men jeg likte den godt, den var både søt, elskelig og spennende, og jeg lo godt både titt og ofte. Og det er klart Arthur måtte bli julenisse.
13. oktober:
Sønner av Norge
Jeg likte den veldig godt. Aller mest på grunn av skuespillerprestasjonene, kanskje. Åsmund Høeg som sønnen, som hadde ganske få replikker, men fikk uttrykt sorg, uro og intens flauhet med det åpne, følsomme ansiktet sitt likevel, og ikke minst Sven Nordins ville, gale og sønderknuste far, som ikke var voksen på en flekk, og sannelig brukte lang nok tid på å bli det. Moren, skimrende gjennom avstand og sorg og tap. Filmen er dessuten veldig morsom, selv om den aller mest er forferdelig trist.
29. august:
Hodejegerne
Riktig godt skrudd sammen, og spennende som fy. Det er alltid gøy med banditt-mot-banditt-plott, og jeg var veldig fornøyd med å ikke ha lest boka. For øvrig var det en lettelse da Hennie ble kvitt håret, og så er jo Nikolaj Coster-Waldau dødelig kjekk.
19. juli:
Harry Potter and the Deathly Hallows
Alan Rickman fikk ikke si replikken sin! «Would you like me to do it now, or give you a moment to compose your epitaph?»
Ellers: mer ujevnhet. For det første er det et problem at filmen er delt i to; det er rett og slett ikke to filmer, men én (men neppe særlig bra om du prøver å se dem sammen). For det andre var det et visst tilbakefall til action på bekostning av backstory. Flere av de sterkeste øyeblikkene i boka er altfor flate eller mangler helt. For det tredje
er det et problem at toppskuespillerne (åh, Rickman!) feier gulvet forlengs og baklengs med de stakkars barneskuespillerne. Og det var irriterende med 3D, avbefales. Når det er sagt, gråt jeg en hel bøtte over Snape, for
den historien hadde de ytt ordentlig rettferdighet. Og den historien er vel også selve kjernen i hva som er bra med Harry Potter.
18. juli:
Bridesmaids
Ujevn er vel kanskje ordet vi leter etter her. Til tider ekstremt plump. Til tider så intenst pinlig at jeg nesten gikk ut av mitt gode skinn (de talene på forlovelsesfesten!). Lenge en nesten ren tragedie (Bridget Jones’
virkelige liv). Men tragedien var ikke dårlig, og plumpheten ble alltid balansert av en god porsjon godmodighet og usminket oppriktighet. Jon Hamm var festlig som renskårent avskyelig (ikke
så langt unna Don Draper), og Chris O’Dowd var altså den søteste politimannen jeg noensinne har sett. Og ingen har noensinne trengt en søt irsk politikjæreste mer enn Annie gjorde. I det store og det hele, solgt!
25. april:
Rio
Ingen nyskapende historie, akkurat, og de menneskelige hovedpersonene var temmelig irriterende. Men den var vakkert animert og 3D-en var slett ikke verst – Rio tok seg godt ut! – og det var jevnt småmorsomt. Ungene likte den, da, og konstaterte at «nesten alle filmer handler om kjærlighet», og det er jo sant.
25. mars:
True Grit
Coen-brødrene lager western. Lysende spilt ungjente sørger for å få gjort det hun mener er rett, i en verden av lovløse, vettløse og underlige, som alle er svært så løse på avtrekkeren. (Han fyren med bjørneskinnet!) Og med integriteten som eneste våpen. Hun blir ikke just lykkelig av det.
16. februar:
The King’s Speech
På mange måter er det en ganske enkel film, historien er jo rett og slett den klassiske «Halt hest vinner veddeløpet». Og konfliktlinjene er også ganske enkle, hovedpersonene er vaskeekte og udiskutable helter. Men det er nydelig gjort og fantastisk spilt, Colin Firth som tilknappet, stammende konge med et flammende temperament og en dryppende sarkasme av den typen man må ha hatt det virkelig kjipt for å opptjene seg. (Det er ikke vanskelig å tro på at en oppvekst i den engelske kongefamilien må ha vært omtrent like traumatiserende som å delta i første verdenskrig.) Og Geoffrey Rush er vel så bra som overrumplende og anarkistisk amatørpsykolog. Metodene hans er egentlig staffasje. Den egentlige metoden er tillitsbåndet mellom ham og kongen. Og plutselig lignet han på Peter O’Toole!
12. februar:
To på rømmen (Tangled)
Rett og slett veldig morsom. Og Disney begynner å få taket på å lage prinsesser med litt futt etter hvert.
6. februar:
Fjellet (Troll i eske på Cinemateket)
Jeg lurer på om denne filmen blir oppfattet annerledes av en som faktisk
liker fjellturer? For her tjente fjellet og fjellteltet som kammer for et bittert kammerspill, og konklusjonen er vel at vidda er et bittelite kammer. Du kan ikke ta pause uten dorull i hånda. Fint gjort og godt spilt, og ingen selvsagtheter.
Det var første gang jeg var på Troll i eske, og det var morsomt. Dette var en film jeg avgjort ikke hadde gått og sett for egen maskin, men den var jo vel verdt å se, og en film som kledde at man ikke hadde hørt om den på forhånd.
(Forfilmen
Skallamann var et artig kontrast der en stilisert start munner ut i et ellevilt sang- og dansenummer til kjærlighetens pris.)
26. januar:
Somewhere
De første 20 minuttene er nesten aggressivt kjedelige. Mann prøver å gå mest mulig i ett med sofaen. Blir vi nødt til å se ham spise en pære bit for for bit? Nei, men det ville vært helt i filmens ånd. Den er også nesten aggressivt lik
Lost in Translation. En forvirret skuespiller som tilbringer all sin tid på hotell? Forvirrende møter med absurde fremmedspråklige (italienere denne gangen)? Jepp. Men den er verdt det for bildet av et nydelig far–datter-forhold som er den eneste biten av hovedpersonens liv som ikke er preget av apati, meningsløshet og flekkvis regi. De spiser is midt på natta. Plutselig fusker han seg gjennom arien fra Goldberg-variasjonene. Og det er ingen store ord og ingen moralisering.
14. januar:
Broen over Kwai (Cinemateket)
Først og fremst er det Alec Guinness' film. Ingen er så avsindig forstokket arrogant som han (til de grader at man glemmer hva hovepersonen heter), og kan ta så feil og ha så rett på én gang. Dernest er det interessant å se hvor stor forskjell det er på actionfilmer da og nå. No way at den turen gjennom jungelen ville overlevd moderne klipping. (Og ikke siameserdamene heller.) Slutten er dog så spennende at man nesten ramler ut av stolen, selv om man har sett den på NRK-matiné mange ganger før.
