Når man først skal bli ledd av

… kan det jo like gjerne være Pratchett som gjør det (The Truth, s. 38):

‘Hold on, hold on,’ said the Bursar. ‘Yes, indeed, figuratively a word is made up of individual letters but they have only a,’ he waved his long fingers gracefully, ‘theoretical existence, if I may put it that way. They are, as it were, words partis in potentia, and it is, I am afraid, unsophisticated in the extreme to imagine that they have any real existence unis et separato. Indeed, the very concept of letters having their own physical existence is, philosophically, extremely worrying. Indeed, it would be like noses and fingers running around the world all by themselves–’

That’s three ‘indeeds’, thought William, who noticed things like that. Three indeeds used by a person in one brief speech generally meant an internal spring was about to break.

Synes tydelig å huske at jeg har hevdet noe som ligner mistenkelig på dette for kun kort tid siden.

Eksotisk

Jeg har faktisk aldri fått flighten min kansellert før, så når det først skulle skje, var det jo litt stil over denne måten: «We regret to inform that your flight April 17th is cancelled due to the volcanic ash.»

(I lys av de siste to innleggene mine antar jeg selvsagt at det er endetida som har begynt.)

Matteus igjen, nå for fireåringer

Jesus: En av dere skal forråde meg.
Judas: Det er vel ikke meg?
Jesus: Den som sier det er det! (Matt. 26, 24)

Beklager all bespottelsen. Jeg får kompensere med at Getsemane-fortellingen er noe av det fineste jeg vet, særlig på kirkeslavisk: «Ѡ҃че мои аште възможьно естъ да мимо идетъ отъ мене чаша си!» La denne kalk gå meg forbi! Jeg tror særlig det er resonansen fra Pasternak som gjør det for meg, nesten bare kirkeslaviske ord, men enkelt og vakkert innmontert i metrumet:

Если только можно, Авва Отче,
чашу эту мимо пронеси!

Boris Pasternak, «Gamlet», Doktor Zjivago

Skjera?

(Ja, jeg vet at noen allerede har oversatt Markus og Johannes til sms-språk, men allikevel.) Når man altså ved en inkurie er blitt bibelforsker og analyserer seg gjennom evangeliene setning for setning, da føler man stilforskjellene i teksten på kroppen. I det siste har det vært Matteus, og jeg har skvist meg gjennom kapittel på kapittel med Bergpreken, lignelser og visjoner om de siste tider. Og plutselig kommer man seg ut på den andre siden og kan kose seg med påskehistorien. Som brått fortoner seg omtrent sånn:

Og da lizzom, han derre Judas, ass! Med en gjeng med sverd og sånn! Og Judas bare «Halla!», og koz lizzom. Og Jesus bare: «Skjera, Judas? Koz? Særlig!» (Matt. 26, 47–50)

Deilig.

Pro

Det kan jo stå litt av hvert på contra-lista når det gjelder små barn. Men flinke til å overøse sin mor med en sann overflod av hestehov i april, det er de.

Tjuvsommer

Det var jo ikke egentlig sommer. Det var vår, sånn kirsebærblomstringsvår, badet i ubegripelig skarpt middelhavslys.


Men når man satt i sola og i le, kunne man sitte i kortermet. Om man da også ga ungene en tilstrekkelig stor is hver, kunne man drikke cappucinoen sin sakte og titte på folkelivet. (Alle de kortermede var sulteforede skandinaver. Italienerne hadde boblejakker.)


Om man var under sju år, kunne man bade. I den alderen kan termostaten tydeligvis skrus av etter ønske. De holdt ut forbausende lenge, kom opp blå og ristende, og italienerne (i boblejakkene sine) pekte og lo av oss.


Om man sørget for å overholde Regel nr. 1*, kunne man dessuten sitte på bastionen ut mot havet og spise spaghetti alle vongole con bottarga og drikke vin og få lett soleksem på kinnene (jeg trenger vel knapt å nevne at italienerne satt inne og kikket forferdet på oss).


Alghero er et nydelig sted. En perfekt liten middelalderby med trange gater, med tårn og katedraler og brostein og ørsmå smug og Lady og Landstrykeren-klesvask overalt. Og så var det jo påske, så de hadde festet blodrøde hetter over alle gatelyktene, noe som ga enestående maleriske kveldsturer i gamlebysmugene.


Det røde lyset var egentlig til påskeopptogene, og langfredag var den store dagen. Opptoget inkluderte alt fra et digert krusifiks, en opplyst kiste med enda et krusifiks i, et kor iført artige sardiske folkedrakter, et digert hornorkester à la Gudfaren, småjenter i hvitt med svarte blondeslør, gamle svartkledde damer med røde lykter, politimenn i oppsiktsvekkende paradeuniformer (med et salig virvar av hvite epåletter, røde render, blå og røde dusker, gullstriper, og med kårder!!), personasjer i Ku Klux Klan-aktige hetter og helgenstatuer i naturlig størrelse. Lillesøster ble så fascinert av hele opplegget, og så til de grader gråtkvalt av medlidenhet med statuen av den sørgende Maria, at jeg nesten fryktet at hun ville kreve øyeblikkelig konvertering for hele familien. Etter en lengre samtale om Jesus, Josef, Maria, Barabbas og Pilatus erklærte hun dog at «Jeg tror litt på alt, jeg!»

For å bestyrke denne holdningen gikk vi opp på takterrassen vår (store, sentrale treromsleiligheter med digre takterrasser er skambillige i april) og kikket på stjernene og fortalte de sørgelige restene av den stjernebilderelaterte greske mytologien jeg var sånn en racer på da jeg var ca. ni. (Storesøster, bestyrtet: «Hæ?! Er de derre Castor og Pollux i MITT stjernetegn?!»)

* Prøv aldri å gå på en restaurant som ikke har pommes frites og/eller pizza. La oss forbigå i stillhet vårt ene forsøk på å bryte denne regelen.