Akkurat, ja

Nei, det var ikke mulig å stå imot. Vi prøvde å kompensere ved å oppvise personlighet på barnerommet. Det er mulig druer og kiwi ikke kan selge en leilighet, men hva med Jiji?

Systemtvang

Vi prøver å selge leiligheten vår i dagens strålende og velsmurte boligmarked. (Heldigvis er vi ikke nødt.) Nå er det slik at jeg i flere år har ledd ondskapsfullt av de stadig likere hvitmalte og utstudert stylede boligannonsebildene som florerer, og nok slengt ut av meg både det ene og det andre om at slikt vil ikke jeg begi meg inn på.

Da vi striryddet leiligheten før fotografering, oppdaget vi imidlertid noe nytt: Vi bruker ikke blomster og interiør for å få leiligheten vår til å se lun, bebodd og hjemmekoselig ut. Å nei, det er ikke vårt vis. I stedet bruker vi rot. Og da rotet ble brutalt fjernet, så det nesten fengselsaktig ut her. Følgelig løp vi ut og kjøpte orkideer, sengetepper og pynteputer. I dag sank jeg enda dypere:

• ett kremfarget og ett turkis kvalitetshåndkle for dandering på vaskemaskin (man må plukke opp turkisfargen på husbondens tannglass, må vite)
• turkise og petrolfargede pynteputer (jada, soverommet er blåmalt med blå klesskap)
• kremfarget pledd (var det ikke litt mørkt i stua)
• kremfargede kubbelys (hvor dypt kan man synke?)

Det er vel en viss fare for at det obligatoriske fruktfatet kommer til å materialisere seg også.

Come Again

Det er så mange skrekkelige gatemusikanter. De fleste av dem ser i tillegg ut til å hate det de driver med, så som regel får jeg bare lyst til å låse pengene mine inne i et godt lydisolert rom når jeg går forbi dem.

Men i dag sto det noen unge mennesker i nedgangen til Nationaltheatret og sang engelske madrigaler mens de bare lyste av entusiasme og talent. Og endelig fikk treåringen lov til å putte penger i en hatt også – alt jeg hadde på meg, faktisk. Mer, mer!