Ayr, Girvan, Stranraer (Dorothy Sayers: Five Red Herrings)

Togtidene på Ayr stasjon

Det er noe eget å lese on location. Så da sommerferien førte oss på togtur Glasgow–Ayr–Stranraer, var det helt uunngåelig å plukke opp Five Red Herrings. Den er nok den tørreste av alle Wimsey-bøkene, med sin voldsomme fiksering på togtabeller og billettklipping, men det ble ganske mye morsommere når man kjørte rundt på de samme togene (og til og med skulle ha Irlands-båten!). Og de temperamentsfulle Galloway-kunstnerne er jammen ganske morsomme de også (og utvilsomt samlet i felten), og så er det jo Wimsey selv, da, der han piner Bunter til å bruke skotske navn på kjøttstykker til Bunters smerte og bestyrtelse.

That idiot whom all despised (Robert Graves: I, Claudius)

Forum Romanum med Claudius’ stemme i ørene

Jeg har vært i Roma, og da var det jo opplagt at jeg måtte plukke opp igjen en av oppvekstens aller største favoritter, Robert Graves’ I, Claudius.  Og det er fortsatt en fantastisk bok (tross en noe treg start) – jeg elsker Claudius’ tørre, pedantiske, klossete og unnskyldende fortellerstemme, når alt dette nettopp også er forkledningen hans, som avverger forgiftning og annen voldelig død ved en rekke anledninger. Og Livia, så ond og kynisk at hun framstår som en ren naturkraft (og, som Claudius påpeker, det kunne jo bli langt verre). Graves er helt fantastisk til å glassklart presentere det enorme persongalleriet, som i utgangspunktet er ekstremt forvirrende, siden generasjonene er helt ute av synk, og alle dessuten heter ca. det samme. (Her hjelper det nok også litt at jeg har lest boka minst ti ganger.)

Denne gangen fikk den meg til å tenke på King’s Landing, som uten tvil må ha hentet en del inspirasjon herfra. Cersei når ikke Livia til knærne engang.

Шумит Арагва предо мною (Mikhail Lermontov: Герой нашего времени / Vår tids helt)

Aragvi for føttene mine

Det var ikke mulig å velge annen lektyre på flyet til Georgia enn denne. Når man har studert russisk, er det ikke til å unngå at Kaukasus kommer innhyllet i et svøp av russiske klassikere, men aller mest i Lermontov. Særlig åpningen av «Bela», der fortelleren reiser nordover fra Tbilisi over fjellene, langs Aragvi. 

Det var et morsomt gjensyn med den tilsynelatende løse samlingen av fortellinger om den kyniske Petsjorin. Det er ikke bare det overveldende nærværet av kaukasiske fjell og elver som er stas, også fint å gjenoppdage at selv om Petsjorin selv (og de fleste andre personene) definitivt er ment som satire, har han likevel et slags hjerte, forvillet og ofte ubarmhjertig som det er. Og jeg glemmer alltid hvor fin komposisjonen er – så mye hviler på «Bela»s plass i kronologien. (Det er også moro å se hvor  hardt jeg jobbet med glosene da jeg leste den som pensum – det kaukasiske kaserne-og-badested-ordforrådet mitt er fortsatt glitrende.)

Leave me my name! (Arthur Miller: The Crucible)

Når man har billett til The Crucible på Broadway (Ben Whishaw og Sophie Okonedo som Proctor-paret! Saoirse Ronan som Abigail! Ciarán Hinds som Danforth! Uimotståelig!), leser man seg opp på flyet. Jeg leste Penguin Modern Classics-utgaven, som er brutt opp av omfattende kommentar fra Miller, historisk kommentar og personkarakteristikk, som nesten gjør roman av skuespillet, og utdyper og avrunder hovedpersonene. («No one can really know what their lives were like. They had no novelists – and would not have permitted anyone to read a novel if one were handy.») Jeg vet jo at den er skrevet som allegori over McCarthy-prosessene, og jeg er ikke noe glad i allegori, men både personene og den historiske bakgrunnen lever, og nå er det vel helst andre former for heksejakt den minner om. («I never knew until tonight that the world is gone daft with this nonsense.») Den feilbarlige, men rakryggede John Proctor er en helt for mange scenarier – som Jane Eyre er han interessant fordi han forholder seg til sin egne indre norm, og dømmer seg selv etter hvordan han følger eller bryter den. («John, it come to naught that I should forgive you, if you’ll not forgive yourself.»)

Og forestillingen var fantastisk. Saoirse Ronan som manipulerte de andre jentene inn i hysteriet! Ciarán Hinds som flinthard dommer! Ben Whishaw og Sophie Okonedos intense sluttdialog! Stakkars skjøre Mary Warren som blir presset fra alle kanter! Den stadig mer desillusjonerte John Hale! Ah!

Og ute på Broadway var månen nesten full.

No mean city (Dorothy L. Sayers: Gaudy Night)

In the glamour of one Gaudy night, one could realise that one was a citizen of no mean city. It might be an old and an old-fashioned city, with inconvenient buildings and narrow streets where the passers-by squabbled foolishly about the right of way; but her foundations were set upon the holy hills and her spires touched heaven.

Jeg skulle jo ikke lese Gaudy Night i det hele tatt, men da jeg kom til Oxford på konferanse nå i desember, ble det fysisk umulig å la være. For hele byen synger av sitater og resonanser derfra, og det er rett og slett verdens beste sted å lese den. Og så bodde jeg på college, og ikke hvilket som helst, men Lady Margaret Hall, det aller første kvinnecolleget, og fikk spise frokost under blikkene til bare kvinnelige dekaner og professorer i kappe, med den rette vrien på hettene «so that it sat poised and balanced – one black shoulder and one crimson». (Så får det være at det ikke var Sayers’ eget Somerville.)

… the portraits of dead Wardens, gazing down from the slowly mellowing oak of the Hall.

Nesten alle collegene får meg til å smile, for nesten overalt har jo Harriet og Peter gått og sitert Shakespeare til hverandre. Jones of Jesus! Peake of Brasenose! Pomfret of Queens! Christ Church hvor St. George erstattet Harriets marengser og lignet så usannsynlig på onkelen sin! Og Magdalen, da. En gang er jeg bare nødt til å dra dit første mai for å høre dem synge fra tårnet. 

Magdalen, yellow and slender, the tall lily of towers.

Og så vandret jeg tilfeldig inn i kapellet på All Souls, og plutselig var jeg i Nine Tailors i stedet, for det vidunderlige engletakets skyld.

Incredibly aloof, flinging back the light in a dusky shimmer of bright hair and gilded outspread wings, soared the ranked angels, cherubim and seraphim …

Og jeg innrømmer gladelig at jeg også denne gangen måtte følge Harriet og Peters fotspor fra Bach-konserten på Balliol til New College Lane på slutten av boka.

Harriet’s way lay through the Broad Street gate.

Cat Street was crossed and the shadows of New College walls had swallowed them up before she spoke.

Akademisk sett tror jeg ikke Peter kan ha fridd under Bridge of Sighs, som jeg ser mange påstår. Da er man jo vitterlig ikke svelget opp av noen skygger ennå.

Bridge of Sighs

Nei, de må ha passert porten til New College, og endt opp her:

They passed beneath the arch of the bridge and out into the pale light once more.

- Placetne, magistra?

- Placet.

An antic disposition (William Shakespeare: Hamlet)

Når man nå engang gikk såpass langt at man klarte å skrape til seg (gode!) billetter til Benedict Cumberbatchs absurd hurtigutsolgte Hamlet-forestilling på Barbican, var det jo klart at man måtte lese seg opp på teksten enda en gang. Det skader aldri, hver eneste gang man leser den, finner man jo bare flere referanser (denne gangen: Infinite Jest!), og det var jo fint å sitte på trappa til St Paul’s Cathedral og lese om Hamlets og Laertes’ basketak i Ofelias grav.

Woul't drink up eisel? eat a crocodile?

Og var det verdt det? Å jada. Anmeldelsene var jo til dels lunkne, og fikk en til å tro at dette skulle være en veldig eksperimentell oppsetning med Benedict hoppende rundt i indianerfjær og Bowie-t-skjorte og jeg vet ikke hva, og han gjør jo for så vidt det, men forestillingen er temmelig tradisjonell, litt sånn klassisk-Ibsen-aktig, tekstnær og alltid tekstprioriterende, prøver ikke å unnskylde spøkelset og har et skarpt skille mellom virkelighet og antic disposition. Når man kom temmelig direkte fra Det norske teatrets kjønnsbyttende, tvilende-fortvilende og absurde Hamlet, framsto det som svært så forsiktig. Men Cumberbatch er en nydelig Hamlet, han er da også fortvilet, men langt fra vanvittig, og skifter skarpt og lynraskt mellom desperat introspeksjon (ah, talene i BCs munn!) og kalkulert skuespill for å avsløre alle, og da mener han alle, som prøver å manipulere ham. Scenografien var også fin – det åpner med et litt Miss Havisham-aktig bryllupsbord («Thrift, thrift, Horatio! The funeral bak’d meats / Did coldly furnish forth the marriage tables.»), men ender som en ruin og askeblåst slagmark. Og Ciarán Hinds er den skumleste Claudius jeg har sett – han er ikke det minste søtet av forelskelse, og det er første gang jeg har sett Gertrude virke oppriktig redd ham når hun innser hva han må ha gjort. Slutten synes jeg likevel de gjorde bedre i Oslo, det gikk litt vel raskt for seg her, og fikk ikke like godt frem hvor fullstendig absurd hele fektekampen og veddemålet er målt mot Hamlets sinnsstemning etter å ha vendt tilbake og funnet Ofelia død og alt i kaos.

A thousand dangers on your head (William Shakespeare: Richard II)

Now comes the sick hour that his surfeit made;
Now shall he try his friends that flatter'd him.

Når man kommer fra Macbeth, Hamlet og Richard III, framstår Richard II som en overraskende streit politisk thriller. Richard er mye mindre av en skurk; grådig og forfengelig (og litt morderisk) er han jo, men han er jo ikke noe i nærheten av så ond, grisk og paranoid som visse andre, og det er også veldig klart at etterfølgeren Henrik IV straks går i gang med å begå lignende feil. Og enda streitere blir det av at stykket er så godt som fritt for profetier og spøkelser. Jeg leste meg opp i forkant av Globes Richard II-forestilling, og det var artig å se hvordan de la hovedvekten på kongens livsfjerne forfengelighet og tilhørende kortsynthet (han ble spilt nesten som Michael Palins Pilatus, plenty med uventet komikk!), og også hadde lagt på en åpningsscene der Richard blir plassert (uskyldig, ufrivillig) på tronen som liten gutt, noe jeg syntes ga fin dybde til fortvilelsen han føler på slutten når han har mistet alt. 

…for what can we bequeath
Save our deposed bodies to the ground?
Our lands, our lives, and all are Bolingbroke's.
And nothing can we call our own but death,
And that small model of the barren earth
Which serves as paste and cover to our bones.

Kopisten (Andebryst med pinjekjernesmør)

Noen lykkelige få ganger sitter man på restaurant, tar en bit av maten og får den lykkelige dobbelttanken: «Dette smaker helt fantastisk! Dette må være lett å kopiere!» – og det skjedde meg på en særdeles vellykket lunsj på Zucca i Bermondsey i London (anbefales!). Der fikk vi nemlig servert en antipasto som bare så ut som tynne, fine skiver rosastekt andebryst overstrødd med persille og pinjekjerner og ringlet med litt olivenolje. Men med en gang man tok en bit, viste det seg at andebrystskivene hvilte på et tynt lag av dekadent pinjekjernesmør, og smakte tusen ganger bedre og mer interessant enn de så ut til (og de så veldig gode ut).

Så dette måtte jeg prøve. Jeg fant en pinjekjernesmøroppskrift her, og endte med følgende variant:

180 g pinjekjerner

1 ss solsikkeolje

1 klype salt

Jeg ristet pinjekjernene forsiktig lysebrune, hadde alle ingredienser i foodprocessor og kjørte det glatt. Det ble nokså tyntflytende, og det er veldig mye mer enn man trenger til andebrystene, så reduser for all del oppskriften – 50 g pinjekjerner og 1 ts olje, kanskje? Det ville holdt til mine tre andebryst.

Andebrystene brunet og langstekte jeg: Jeg saltet og pepret dem, rutet opp skinnet med en skarp kniv, stekte dem i panne med skinnsiden ned på relativt høy varme til skinnet var sprøtt og gyllenbrunt, snudde dem og brunet dem lett på den andre siden også, og satte dem så i ovn på 100 grader til kjernetemperaturen var 60 grader. De fikk ligge og hvile til de var helt avkjølt, og rett før servering sprøet jeg opp skinnet ved å legge dem med skinnsiden ned i oppvarmet tørr panne (middels varme) et par minutter, og varmet dem litt på andre siden også. Jeg smurte et tynt lag pinjekjernesmør på et serveringsfat, skar andebrystene i tynne skiver og la dem utover fatet, ringlet bittelitt pinjekjernesmør over også, strødde over en neve hakket persille og et par spiseskjeer hele, ristede pinjekjerner, og ringlet over litt olivenolje til slutt. 

Og verre var det ikke. Akkurat sånn må Zucca ha gjort det også. Douze points.

Peter Wimsey Lunched Here (Dorothy L. Sayers: Whose Body?)

Hva er oddsene for at man helt uforvarende tar inn på et hotell hvor lord Peter Wimsey beviselig har spist lunsj (ingen god lunsj, riktignok!) – og, viser det seg ved nærmere nærlesning, også overnattet? Det er i hvert fall et opplagt tegn på at man må lese Whose Body? igjen. Og den er jo vel verdt en gjenlesning – kanskje ikke for de nokså daterte ideene om nerver og hjerner – men definitivt for lord Peter selv, som springer fiks ferdig ut av den første boka med alle elementer av det som gjør ham til lord Peter. Flippancy, sylskarpt intellekt – og granatsjokk, følsomhet og samvittighet. Og poesi. Bunter er også bemerkelsesverdig godt utdypet allerede fra starten.

Ellers må jeg legge til at Salisbury Cathedral er fantastisk. Og jeg var så heldig å gå inn mens de øvde på Johannespasjonen der inne. En gotisk katedral full av Bach, det er også veldig Wimsey.

Alder ingen hindring

Jeg er litt forelsket, selv om min elskede har rundet 800. Det er noe helt eget å reise til Cambridge, og det i et vaskeekte akademisk ærend. Tenk å gå forbi her på vei til undervisning.

Og det er klart det er uhensiktsmessig og monastisk med collegene, men de er jo så usannsynlig vakre, med eldgamle quadrangles og friserte engelske hager, og selvsagt sin egen private bro over Cam, her sett fra plebeierbrua et hakk lenger opp.

Og det var perfekt forsommervær, og eksamensperioden var nesten over, så min egen undervisning ble avbrutt av jubelbrøl og cavaspraying fra plassen utenfor. Plenene var fulle av ekstatiske studenter, og gud og hvermann var ute og puntet. Tenk at de fortsatt punter.

Noma

Årets fineste julegave var uten tvil en middagsreservasjon på Noma. Da niåringen ble fortalt at vi skulle dra til København og bo på hotell én natt bare for å gå på en restaurant som mange mener er verdens beste, bemerket hun kontant at det umulig kunne være verdt det, men etter å ha fått høre i ettertid hva vi fikk å spise (og hvordan!), høres det ut som om hun har ombestemt seg.  Vi var sikre både før og etter.

Det føles merkelig å blogge om en så visuell opplevelse uten bilder, men det var altfor mørkt til å få til noe som helst uten blits, og det ville jeg ikke bruke.  (Nordic Nibbler har bilder av nesten alle rettene vi fikk, jeg lenker til andre når han ikke har.)

Vi startet med en lang rekke appetittvekkere, som vi drakk pinot noir-dominert champagne til, fra den biodynamiske produsenten Jacques Beaufort, som kledde alle sammen på forskjellige måter – nifty!

1. Nordic coconut
Man må jo le av poteter presentert under det navnet. Men de var fylt med frisk, sitrongressaktig varm suppe som man sugde opp med et sugerør, som viste seg å være en dillstilk, og som skulle spises.

2. Malt flatbread and juniper
Nydelig, porøst knekkebrød gjemt i blomsterdekorasjonen som sto på bordet da vi kom. Skulle dyppes i forsiktig einebærtilsmakt rømme.

3. Moss and cep
Fritert lav med et dryss av steinsoppulver. Kunne også dyppes i rømmen. Dette var mest konsistens og ganske lite smak.

4. Crispy pork skin and blackcurrant
Svor puffet opp til konsistensen av kinesiske rekechips og dekket av syrlig solbærpuré. Det fikk deg til å tenke på alle slags svine- og fruktkombinasjoner, inkludert gris med eple i munnen. En gammeldags smak med ny konsistens.

5. Cheese cookie, rocket and stems
Sprø «kjeks» av smeltet ost, toppet av moste urter som smakte intenst grønt. Søt kakeboks!

6. Potato and duck livers
Florlette potetpannekaker, nærmest reder av trådtynne friterte potetstrimler, med nydelig, søtlig andelever imellom og drysset med soppulver. Nam!

7. Dried carrot and sorrel
Halvtørket, røkt gulrot servert på en seng av aske (lagd av høy) og sammen med en puré av engsyre. Nydelig! Tørkingen gjorde gulrøttene intenst søte, og røyksmaken var veldig kledelig til, og så la man på syre og ytterligere brent smak fra aske. Og at champagnen tålte dette her! Kudos!

8. Pickled and smoked quail’s egg
De kan presentasjon på Noma – skrelte vaktelegg kom i en seng av høy inni et «påskeegg» av stein. Men smaken var nydelig også – svak røyksmak (igjen) og mild eddik utenpå, varm, bløtkokt eggeplomme som eksploderte ut i munnen din når du tygde over egget.

9. Frozen cod liver and caramelized milk
Dette var nok en av mine absolutte favoritter denne kvelden: iskald torskelever på en tynn, knasende bunn av karamellisert melk, med salte, sprø chips av tang på toppen. Søtt! Salt! Hav! Mykt! Sprøtt!

10. Æbleskiver og muikku
Æbleskiver er en slags søte smultboller, men her var melisen på toppen byttet ut med eddikpulver (do not inhale, host!), deigen var ikke søt, det søte fyllet var byttet ut med en røkt liten sildefisk og varm agurk marinert à la agurksalat. Sammen med den umiskjennelige smultringsmaken var det … overraskende og kjempegodt!

11. Leek and cod roe
En annen favoritt. Noe så enkelt som en purre gjemt inni en annen purre. Den ytre purren er grillet helt svart, men den indre purren blir bare myk og søt og deilig, og koser seg sammen med torskerogn og rømme.

Og dette var slutten på forrettene. Etter dette fikk vi det mest perfekte surdeigsbrødet jeg har smakt, servert med halvkjernet smør og krydret svinefett. Det var litt vanskelig å ikke spise for mye brød. Og så startet vi på hovedrettene og den offisielle vinmenyen.


12. Fresh milk curd and blueberry preserves
Og Nordic Nibbler sier at det var maur i den også (i så fall var dette kveldens dristigste). Hvorom alt var, dette var fantastisk! Mild, fin ferskost kombinert med syrlig blåbærpuré som sammen transformerte helt en skogsbunnsduftende østerriksk musserende rosé (Schilcher Frizzante). Effekten var som en blåbærtur i en regnfuktig skog.

13. Brown crab, egg yolk and herbs
Krabbe, krabberogn, rognkjeksrogn, krabbekraft og persillepuré. En rett som smakte, hm, essensen av krabbe. Og oppi der fant man en liten, uforståelig myk kremaktig sak som smakte … kanelaktig? Det viste seg å være en eggeplomme som var forsiktig trukket i urtete. Paret med en Muscadet Sévre et Maine som jeg ikke syntes var så vellykket (selv om jeg vanligvis synes det er knall til ting som smaker hav).

14. Onion and fermented pears (fant ikke noe bilde)
Kanskje den retten som minte meg mest om Maaemo? Brent løk i syrlig, fermentert pærekraft – søtt og surt og brent og småbittert. Man skulle ikke tro det ville funke med vin til, men det funket noe helt utrolig med noe så snodig som en hvitvin på pinot noir fra Burgund (Alice Beaufort Grande Charme). Som (naturlig nok) minnet en hel del om champagnen.

15. Beets and plums
Langstekte rødbeter, helt svarte utenpå, helt myke inni. Overraskende nok ble bitterheten i rødbetene veldig aksentuert av denne behandlingen, selv om de også ble søtere, og plommesaften ga mye syre. Overstrødd med sitronverbena. Kanskje mer interessant enn egentlig godt. Samme vin som til forrige rett, og det fungerte ikke på langt nær så godt.

16. Potatoes and bleak fish roe (fant ikke noe bilde)
Enda en favoritt: poteter i en forunderlig saus av fermentert bygg med salt lodderogn til, med en petroleumsduftende, eikete hvitvin fra Jura til (Savagnin 2006, Gerard Villet). Salt, rart og nydelig.

17. Pike perch and cabbages, verbena and dill
Vakker og deilig rett av gjørs pakket i kål, dekket av et skum av fiskekraft, vin og smør, på en tallerken smurt med en grønn puré av dill og verbena. Virkelig nydelig sammen. Fint kombinert med en veldig ung og nokså eikete hvit burgunder (Saint-Romain Clos du Ceirsier 2011).

18. Wild duck and pear, kale and beech leaves
Å, and er det beste. Og dette var fantastisk, perfekt stekt villand i tynne skiver, servert med papirtynne skiver rå pære, biter av marinert pære, lett bitter grønnkålpuré. (Og det ble ikke for søtt for en fruktofob.) Og noe helt utrolig – friterte bøkeløv! Inspirert kombinert med en snodig rødvin fra Burgenland, som hadde den samme duften av skogbunn og vissent løv som den musserende roseen vi fikk til blåbærretten. 100 % riktig.

19. Gammel Dansk
Som ikke smakte Gammel Dansk i det hele tatt. Is av Gammel Dansk med en frossen skive myse over, toppet med persilleolje og svømmende i en urtesaus som smakte destillert sommer. Med en fjærlett Mosel-riesling som la blomster på toppen (Riesling Kabinett «Kestenbusch» 2011). Isen inneholdt noen mystiske, karamellaktige krystaller, som viste seg å være dehydrert melk.

20. Brown cheese and sloe berries
Identiske sirkler av brunost (regulær gudbrandsdalsost, så vidt vi skjønte), mørdeig smaksatt med bjørnebær og frossen slåpepuré, servert i slåpesuppe. Friskt, søtt og bittelitt bittert, servert med bringebærfrisk halvsøt rosé fra Loire (Rosé d’un jour 2010, La Ferme de la Sansonniere).


Og så var det liksom slutt, da. Men vi fikk tre typer petits fours til kaffen.

21. Karamell hevet med surdeig(!), servert med skyr, tinnvedpuré og hylleblomstsalt.

22. Tørkede rødbetstenger drysset med lakrispulver.

23. Potetgull trukket i sjokolade, med anisfrø og salt på!


Om det nå er verdens beste restaurant eller ei, det var et nydelig komponert måltid med smaker og lukter som stadig ble gjenopptatt og kombinert på nye måter. Røyk og aske. Sitron (men ikke fra sitron!) og eddik. Skogbunn og ekstremt grønne smaker. Salt hav og dill. Noma-prinsippene er strenge, det blir noen ganger så eksperimentelt at det bikket over mot mer interessant enn egentlig godt, men det var veldig sjelden, og jevnt over hadde vi kanskje ventet oss enda mer utfordrende mat – vi fikk jo verken levende reker eller maur! I tillegg var det en genuint hyggelig kveld, med vennlig, sjarmerende avslappet og velinformert service, helt sikkert en funksjon av at ingen jobber bare i serveringen.

Borteseier

– Du mamma! Japanerne har virkelig skjønt det, de!

Når man reiser med barn, er det jo ikke alt man er like sikker på at de vil like, og da blir man desto mer fornøyd når man treffer likevel. F.eks. var vi nokså usikre på Miyako Odori, de årlige danseforestillingene som geishaene i Kyoto setter opp i april, men sannelig, score!

Det japanerne hadde fått så framifrå til denne gangen, var Ooedo Onsen Monogatari, en karakteristisk japansk cocktail av tradisjonelt, fake og sirkus. Det er et tradisjonelt japansk badeanlegg, og ja, alle må gå i yukata, og ja, man bader naken i strengt kjønnsdelte bad, og nei, man slipper ikke inn med tatovering. («Jeg har hatt tatovering, mamma, men den er borte nå!») Men anlegget er kombinert med en innendørs modell av en gate fra det gamle Tokyo, sånn middels naturtro, og den var full av restauranter og spill for unga og butikker med suvenirer og dingeldangel. Anlegget ligger på Odaiba, en kunstig øy i Tokyo-bukta, full av underlig futuristisk arkitektur and then some (en gigantisk skulptur av en mangafigur som ser ut som en transformer, og selvsagt en mellomstor frihetsgudinne!).

Det viste seg å fungere helt perfekt. Begge både likte og oppførte seg eksemplarisk i badeavdelingen, og prøvde både varmt og kaldt, salt-, kalk- og boblebad, og utendørs stamp! Men aller mest tror jeg nok de elsket å tasse rundt barbeint i yukata i gateanlegget innendørs og spille snodige spill (åtteåringen aksepterte til og med at hun ikke vant noe), spise is, se merkelige filmer med en soyabønne og en peanøtt i hovedrollene og kjøpe pommes frites fra automat (en skjellsettende kulturell opplevelse). De hadde forresten truseautomat også.

Utendørs fotbad var det også. Og fiskefotterapi, som vi selvfølgelig måtte prøve. Reaksjonene rangerte fra henrykt (seksåringen, som likte å være populær blant menneskeetende fisker), fornøyd (husbonden), noe skeptisk (jeg, som fikk iglevibber, men holdt ut) og lettere fobisk (åtteåringen, som tenkte på pirajaer).

Og det var fantastisk å sitte ute i fotbadanlegget når det mørknet og alle papirlyktene i trærne kom på. (Dette viste seg å være en hipp ting å gjøre en fredagskveld i Tokyo. Japanere, altså.) Og det var sånn grøssende metropolisflott å ta monorailen tilbake inn til Ginza og se på et hav av neon.

Før du dør

Før du dør, synes jeg du skulle gjøre deg lommekjent i Kyoto. Ikke nødvendigvis i hele byen, men i hvert fall i sentrum og Gion og tempelstrøket i Higashiyama, sånn at du har retningene inne og kan velge små sidegater uten å gå deg bort. Og så burde du dra til Kyoto under kirsebærblomstringen. Og om du har tatt med deg mann og unger, kan du sette dem på bussen tilbake til hotellet i kveldinga og snirkle deg tilbake til fots.

Ta en sving ned Ponto-cho, smal og brolagt og full av tusen små restauranter med røde lykter tent utenfor.

Krysse elva og kikke på alle som sitter på bredden og nyter nysprungne kirsebærblomster og lysegrønne piletrær i skjønn forening.

Svinge inn i Gion og gaa langs Shimbashi, hvor hengende kirsebærtrær er i full blomst over kanalen. Ta noen bilder hvor du later som om du er alene, og noen av gjengen av gale medfotografer. Fint er det uansett.

Skrå gjennom resten av Gion, veksle mellom hovedgater fulle av folk og stille smågater. Røde lykter og gamle, avvisende tehus.

Gå gjennom gatene i tempelstrøket etter at alle turistene har dratt hjem. Se månen komme opp bak Yasaka-pagoden.

Det synes jeg du skal.

Ryokan

– Did children sleep well? Was it their first night on tatami?

Neida, for vi seilte under flagget «Ingen natt uten futon», og hadde utelukkende bestilt oss innkvartering i japansk stil. Men Ryokan Fujioto i Tsumago i Kiso-dalen er nok det mest autentiske japanske vertshuset vi har bodd på noen gang.* Det betyr at rommet vårt hadde tatamigulv og nydelige malte skyvedører ut mot korridoren. Alle delte to bad med nydelige sypressbadekar med skåldhett vann (seksåringen orket akkurat å dyppe føttene til anklene), og alle hadde halvpensjon og spiste frokost og middag i tatami-spisesalen med utsikt mot den fine innerhagen, som vi så ned på fra rommet vårt. (Det er ikke dumt å drikke grønn te og telle karper ved hotellvinduet.)

Innerhagen

Det var karper i ytterhagen også.

Og hvilken mat! Sju-åtte-retters vidundermiddager på fantastiske lokale råvarer. Ørretsashimi. Carpaccio og shabu-shabu av bortskjemt japansk storfe. Vidunderlige lokale soppslag stekt i smør og chili. Småørret som var surret så lenge i soya, sake og sukker at den var myk tvers igjennom, så den kunne spises i sin helhet, hode, bein, alt! Grønnsakstempura, komplett med et nydelig lite tempuratre! Og for de vågale, vepselarver kokt i honning, soya og sake. (Det var godt! Lover!)

Tempuratre!

Vepselarver!

Jeg skal ikke si at ungene likte alt, men gastronautforeldrene var lykkelige, og ungene fikk i hvert fall  smake en hel del nytt. Vi kan f.eks. konstatere at begge liker fritert lotusrot, og at åtteåringen liker rått oksekjøtt dyppet i soya. I hvert fall hvis det altså er snakk om en massert, ølpimpende japansk okse.

– Du er sannelig din mors datter, du!
– Ja, hvem sin datter skulle jeg ellers vært?

Seksåringen forlangte derimot eggerøre i stedet, den lille byttingen.

* Men ikke så autentisk at ingen snakker engelsk og alle de andre gjestene er strenge japanere som ugleser de bråkete og oppsetsige ungene våre.

Totoro!

Dette bildet er strengt tatt ikke fra Mitaka, men fra Kyoto. Men de venter på kattebussen!

Har jeg noen gang vært på noe finere museum enn Ghibli-museet? Jeg er jammen ikke sikker. Det ligger i et nydelig eventyrhus med et tre voksende i midten, med de vakreste glassmalerier av kattebussen, Totoro og Kiki og med sottroll tittende ut overalt. Det har en aldeles vakker og ultrapedagogisk utstilling som forklarer og demonstrerer tegnefilmteknikk glassklart og morsomt. En kinosal hvor de viser stadig nye kortfilmer - vi så en om en liten hundevalp som gikk seg bort, som var så fin at både mor og seksåring gråt en skvett, og som dessuten åpenbart var håndfarget med fargeblyant! Det har både en myk kattebuss som barn kan herje med (selv den til tider livstrette snart-niåringen smeltet totalt der inne) og en modell i nær full størrelse som de misunnelige voksne fikk sitte inni. Og ikke minst har det fantastiske tegnefilmtegnerstudioer fulle av bøker og snurrepiperier og oppslagsverker og millioner av skisser og prøvetegninger fra alle filmene.

Og kafé der man får mat servert på sottrollservise, og Totoro-kakao!

Og en aldeles storartet museumsbutikk der vi kanskje gikk bittelitt amok.

Totoro på Yamanote-linja.

Hvem kan vel reise fra Jiji i buret?

De hadde kirsebærtrær i full blomst i parken ved siden av også (med forbehold om plomme). Det er bare å dra!

Liten by, stor by

Tokyo er en gigantisk by, nesten for stor til å ha med unger til. Det er merkelig hvor lett det er å glemme hvor lange transportetappene blir, og selv om det aldri så mye er astronautmanga utenpå togene (inkludert hund!), blir unger lei av Yamanote-linja i rushtida. Fort. Men vi bodde i Yanaka, et lite og håndterlig strøk, med små gater, snurrige små butikker (barn med feriepenger amok både i kattenipsbutikken og 100-yen-butikken) og ørsmå spisetsteder, typisk med fire bord, lave små dokkestoler og lett forfjamset betjening som mannen snakket rudimentær japansk med. (Og han rakk sjelden å stave seg gjennom stort mer enn de første fire linjene i menyen, så derfor bestilte vi oftest noe derfra.)

For å vise ungene at dette ikke var hele sannheten om byen, dro vi til Shinjuku, skyskraper- og neonland. Vi lyktes i hvert fall bra med å demonstrere at Shinjuku stasjon er gigantisk. :svimmel: Og at kvartalene er endeløse. Men skyskrapere er gøy, både ovenfra og nedenfra.

En annen stor-og-liten, ny-og-gammel-opplevelse, og noe av det fineste jeg vet i Tokyo, var Hama Rikyu, shogunens  300 år gamle andejakthage. Veldig fotogen, og fin for hopping.

Plommeblomster.

Om man ikke lærer turistfotografering i Japan, vet jeg ikke hvor man skal lære det.

Hopp!

Det er fint med eldgammel hage med striglede plener, nennsomt friserte furutrær og nydelige damanlegg mot skyskraperne i bakgrunnen.

For ikke å snakke om en hel eng av raps eller lignende!

Og så kan man krysse inn i Ginza og få storbybakoversveis i neonhavet.

Til Taremareby

Jeg skal til Japan igjen, til Osaka. Det er umulig å tenke på den byen uten å få en kjempestor krabbemodell på hjernen. Det får bli minst en runde med krabbe-kaiseki, tror jeg nok.

Space-Age Santa

Merkelige greier, men det er visst snart jul igjen. Og når man først skal lage julegate, synes jeg dette var en fin måte å gjøre det på.

Rudolf hadde også romhjelm, men jeg fikk ikke tatt bilde av ham.

Hvitt og mørk turkis

Noen steder er bare perfekte.* Koufonisi er et sånt sted. Du kommer seilende inn i havna, og åpenbaringen av sand og turkist hav, fiskebåter og hvite hus er så nydelig at du nesten må gråte litt.

Det skjer ingenting der. Det er bare vind, klipper og fem usannsynlig perfekte sandstrender. Du har alltid en stor balkong med utsikt mot øde øyer: Keros, Glaronisi, Kato Koufonisi. Du bruker tida på å holde øye med båtene. Kanskje tre ferjer pr. dag i høysesong. Badebåten. Du kikker på folk som går til og fra strendene.

Det er så gjennomtrengende lyst. Havet har så mange sjatteringer av turkis og mørkeblått. Du hadde glemt at det var mulig.

Du tenker kompliserte tanker av typen «Hvilken strand skal vi ta i dag?» «Er det kanskje litt mye bølger for badebåten til Pori?» «Har jeg egentlig smurt meg på venstre arm?» «Bade nå, eller ligge pal litt til?» «Snorkel eller ikke snorkel?»

Ungene er helt blonde. Jeg har bikiniskille og en helt hvit flekk med fingermerker mellom skulderbladene (paranoiasmøring). Bøkene har eselører. Alle vesker og sekker har solkremflekker og en halvkilo hvit, fin sand i bunnen.

Det er ikke mye som er perfekt i Hellas. Det er et skramleland. Men noen ting er bare akkurat som de skal være. Tzatziki. Yoghurt med honning. Vannmelon. Viljen til å skrive språket sitt som om 2500 år ikke hadde gått. Og Koufonisi.

* Og det er vanskelig å skrive noe som helst om Hellas uten å bli helt Rough Guides Greek Islands, altså. Sånn «Ja, det er jo fint på Paros nå også, altså. Men i 1973 da vi bodde hjemme hos fiskeren Nikos og det bare var oss og et esel på Den Perfekte Stranda, det var tider, det!» Og sånn er det jo med Koufonisi også. Det var stillere der for ni år siden, og Før Var Det Ikke Hoteller Oppå Åsen, og Ingen Svømmebassenger. Øya er ingen hemmelighet. Det er nordmenn på butikken. Det er litt for lett å komme dit. Fysjomsann. Biler har de også fått seg. Men fortsatt er det ingen chartertrafikk og ingen solsenger. Og vi skal huske på at det kan bli for lite infrastruktur også. Vi skal huske på at vi ikke trivdes så godt på naboøya Skhinousa, hvor man måtte spise på kjøkkenet til en viss Kyra Pothiti sammen med noen tyskere som var på jakt etter autentisitet og ville danse greske folkedanser. Om man ville ha noe mat.