På kino i 2017

21. februar: The Lego Batman Movie

Vi hadde ladet opp med Batman Begins og The Dark Knight, og det gjorde filmen enda mer fornøyelig enn den ellers ville vært. Jeg lo masse. Herlig Joker!

5. mars: La La Land
Stilig og vakkert og nostalgisk om Hollywood-drømmer (og for så vidt andre drømmer).

25. mai: Guardians of the Galaxy vol. 2
Jeg likte den en god del bedre enn den første, faktisk – plottet var bedre og i hvert fall jeg brydde meg mer om personene. Morsommere syntes jeg også den var. Og så er vesle Groot det søteste man kan tenke seg i hele verden.

21. juli: Dunkirk
Jeg har nok aldri sett noen krigsfilm som så til de grader hiver seg over sansene dine – tennene klaprer i munnen, du gisper etter luft når lasterommet på den ene båten etter den andre blir oversvømt av vann, ørene holder nesten ikke ut skuddene fra flyene over stranda. Og når det endelig blir helt stille, helt mot slutten, leter ørene forbløffet etter all lyden som var der før (og Tom Hardy har nok en rolle der han må spille bare med øynene).  Det er minimalt med dialog, og vi vet nesten ingenting om noen av personene, og allikevel er det intenst spennende hele tida (og det er det fru Jeg Hater Slagscener som sier). På en måte minner den meg om Gravity, men Nolan går ikke i fella og klistrer på overflødig backstory. Overlevelsesinstinktet får være hovedpersonen i fred.

På kino i 2016

22. desember: Rogue One
Jeg kan vel nesten ikke uttale meg, siden jeg hadde fryktelig jetlag og drev og sovnet i actionsekvensene. Men vi får ta det som et kvalitetstegn at jeg helt sluttet å sovne mot slutten, og anta at jeg ville likt dette lille stykket episode 4-backstory enda bedre om jeg hadde vært helt meg selv.

4. desember: Arrival
Tenksom og vakker science fiction med en lingvist i hovedrollen! En film om feltarbeid! What’s not to like? Dessuten med en plottwist som slo meg helt i bakken og fikk meg til å gråte helt ukontrollert på slutten av filmen.

19. november: Fantastic Beasts and Where to Find Them
Jeg hadde lest dårlige kritikker og hadde ganske lave forventninger, men ble i grunnen gledelig overrasket – dette er heldigvis en film med en god del sjarm. Jeg likte både Newt selv og den klønete gompebakerkameraten, og jeg likte godt den skumle heksejaktmiljøet (new Salem indeed!). Og så var fabeldyrene i tittelen kjærlig og sjarmerende framstilt. De amerikanske heksesøstrene Tina og Queenie kunne godt hatt litt mer personlighet, og historien er jo nokså fluffy og ender litt lettvint, men jeg gikk alt i alt nokså fornøyd ut, og tror Rowling har planlagt et sinnrikt Grindelwald-plott som jeg gleder meg til å se.

13. november: Doctor Strange
Svært så underholdende Marvel-film med herlig slesk og arrogant Benedict Cumberbatch og Tilda Swinton som eterisk, tidløs og allvis guru (med humoristisk sans, sjelden i den bransjen!). Plottet er selvfølgelig tull og tøys på alle måter, men filmen greide jammen å kokettere sjarmerende med det også. Vi lo en hel masse.

16. oktober: Kongens nei
Langt bedre enn det meste av norsk historisk drama, ikke minst fordi den er så karakter- og relasjonsdrevet. (Ikke overraskende fra Erik Poppe.) Den blir langt på vei båret av Jesper Christensens tenksomme, bestemte,  plagede, fleksible og lekne kong Haakon (særlig det siste har jeg aldri hørt at han var, men det var veldig kledelig) og Karl Markovics utpreget menneskelige tyske sendemann. Anders Baasmo Christensens Olav fant jeg overraskende irriterende (siden jeg vanligvis liker ABC), men det kan jo ha vært med vilje. Det er en langsom og grublende film, men likevel bemerkelsesverdig spennende selv om man godt vet hvordan det går.

3. august: Love & Friendship
En fluffy liten Jane Austen-filmatisering (av Lady Susan, som jeg faktisk aldri har lest), strålende castet og med de mest fantastiske replikker («Facts are such horrid things!»). Og som alle ting av Austen har den klør – lady Susan bruker sine formidable diplomatiske evner til å manøvrere og manipulere ekteskapsmarkedet (uten noen gang å ty til liten-svak-kvinne-kortet),  men i en verden der hun ikke risikerte å bli f.eks. ubemidlet selskapsdame («I’m sure it would demean the both of us if I were to pay her») om hun ikke skaffet seg en rik mann, ville hun sikkert vært statsminister.

27. juli: Ghostbusters
Haha! Langt over forventning morsom, og det helt på sine egne bein – her er det ikke de mange cameoene og sitatene som er det morsomste, men samspillet mellom de fire kvinnelige ghostbusterne og deres eksepsjonelt hønsehjernede sekretær Kevin. Aller festligst er kanskje Kate McKinnon som den avsindige, men geniale Holtzmann, og så lo jeg meg fordervet av alle gagsene med Chris Hemsworths Kevin (som er så enkel at han konsekvent holder seg for øynene når han hører høye lyder). Og som akademiker på jakt etter fast jobb, appellerte naturligvis åpningssekvensen ekstra til meg (tenk å bli nektet tenure av Charles Dance!!!).

23. juni: Captain America: Civil War
Riktig vellykket praktisk-talt-Avengers-film, som fungerer langt bedre enn Age of Ultron (selv om jeg savner Hulk). Det er selvsagt masse bråkete actionsekvenser, men mange av dem er riktig virtuose, noen er veldig morsomme, og andre er beint fram rørende, når Avengers-medlemmene finner tid til ren og skjær koseprat mens de denger løs på hverandre. Jeg liker som alltid likevel best de rolige sekvensene, og her er det både flåkjeftet moro og ordentlig alvor. Denne gangen føles det heller ikke som for mange superhelter (selvom katalogen er enorm), og jeg likte godt den entusiastiske og blottende unge Spider-Man og Ant-Man starstruck i møtet med Cap.

12. juni: Marnie – min hemmelige venninne
Vakker og sart Maria Gripe-aktig coming-of-age-historie fra Ghibli, veldig intelligent sammenskrudd også. Og selvfølgelig vidunderlig vakkert tegnet fra et landsens japansk paradis – sumplandskapet! krabbene i vannet! vinden gjennom gresset! den eksentriske, men intense hjemmekoseligheten hos familien Anna besøker!

7. mai: Hail Caesar!
Forventningen min var at dette ville være som en krysning av Singin’ in the Rain og Grand Budapest Hotel, og det synes jeg slo ganske godt til. Kjærlig, absurd og ekstremt morsom hyllest til femtitallets Hollywood-film (og til all film og all kunst overalt), spekket med hysteriske snutter fra fiktive storfilmer (vanvittig synkronsvømming med Scarlett Johansson! dansende matroser! fantastisk cowboyfilm med verdens søteste lassokunstner!) og ikke bare Jesus-eposet tittelen kommer fra. Og den angivelige hovedhandlingen er jo minst like teatralsk og melodramatisk som den angivelige fiksjonen (den ubåtscenen!) – men alt leder likevel til øyeblikket der den plagede og overarbeidede studiosjefen fiker til George Clooney når denne prøver å framstille studioet som en ren kapitalistisk mekanisme. Han kan jo aldri slutte i den jobben. It seems right. (Jeg lo også høyt av rulleteksten: «This motion picture contains no visual depiction of the godhead».)

23. januar: Bridge of Spies
Det er ikke akkurat noe nytt at Spielberg er en sentimental mann, og her synes jeg nok han kunne spart seg de siste ti minuttene av filmen, som ikke bare var søtladne, men også temmelig usannsynlige. Men resten av filmen likte jeg godt: Mark Rylance var fantastisk som stoisk sovjetisk agent, og Tom Hanks var fin som forsikringadvokat med overraskende mye ryggrad. Og ikke minst likte jeg tautrekkingen i et iskaldt og kaotisk Berlin i murens første dager.

13. januar: Macbeth
Jeg hadde gledet meg veldig til å se Michael Fassbender som Macbeth, for ingen kan være så intens og rasende og gal som han … men så ble jeg ganske skuffet. Jeg tror ikke egentlig det er Fassbenders skyld – det er mer at filmen blir altfor dvelende, og Macbeths motivasjon til å starte på blodbadet, som er bare så som så i grunnteksten også, virker nærmest ikke-eksisterende her. Og den fungerer ikke emosjonelt heller – det blir liksom ingen paranoia i det hele tatt, og det må jo være nerven i denne historien. Og jeg skulle gjerne sett Marion Cotillards lady Macbeth bli gradvis gal, i stedet for poff! Den er veldig flott visuelt, da, det skal den ha.

På kino i 2015

4. januar: Fortellingen om prinsesse Kaguya
Utrolig vakkert håndtegnet Ghibli-film på et eldgammelt japansk eventyrsujett.  Babysekvensene! De små dyrene! Kirsebærblomstene! Vinden i bambusen! Som vanlig når en japansk film graver i eventyr- og folklorekista, merker man at man mangler en del basisreferanser, så særlig deler av Kaguyas backstory virker nokså speisa, men grunntemaene – kjærlighet mellom foreldre og barn, hva som egentlig gjør en lykkelig i livet, er mer enn allmenngyldige nok. Niåringen gråt på slutten, og hele familien likte den. (Se dog opp for mange publikummere med feil forventninger og for små barn som ikke kan følge japanskspråklig film med norsk teksting!)

8. januar: The Hunger Games: Mockingjay del 1
Synet mitt på Hunger Games-filmene varierer definitivt med forhåndsforventningene mine, men jeg tror likevel at jeg synes dette er den beste så langt. Den er velkonstruert og godt dosert, og jeg synes de gjør en veldig god jobb med det som er det fineste og viktigste i bøkene også, nemlig å vise at Katniss er en Harry Potter-aktig hissig og risikosøkende heltinne som er helt ute av stand til å ta instrukser og bare kan si ting hun selv tror på. Noen andre må legge strategiene, og så er det bare å håpe at de er de rette til å gjøre det. Og så er det jo et staselig ensemble de har, da!

11. januar: The Imitation Game
Jeg ville virkelig veldig gjerne like denne filmen. Benedict Cumberbatch som Alan Turing! Bletchley Park! Og det var jo ikke som om jeg ikke koste meg med disse tingene. Likevel, her var det for mye som skurret. Det plager meg ikke så mye at de har skjerpet konflikter for å skape spenning, og ikke engang at de velger å gjøre dette til et autistdrama. Men det er jo så klønete gjort! At en genial systemtenker som Alan Turing ikke skulle ha knekket systemet for lunsjinvitasjonsordlegging innen han kom til Bletchley Park, er rett og slett latterlig. Og så henger han ikke sammen. Rammehistorie-Turing kan rett og slett ikke plausibelt være samme mann som Bletchley Park-Turing. Og spenningskurven er rar – filmen slipper opp for mye damp idet de får maskinen til å virke, og så vingler den seg inn i en sentimental og ufokusert slutt. Det måtte vært mulig å balansere Turings særegenheter, triumf og tragedie på en bedre måte enn dette.

21. januar: Night Moves (Cinemateket)
Langsom og svært resolutt alvorlig film om et på mange måter svært amatørmessig og lite gjennomtenkt miljøaktivistangrep, og konsekvensenes effekt på deltagerne, og da særlig på den skulende og fåmælte Josh. Jeg er ikke helt begeistret, kanskje fordi jeg hadde ventet meg mer thriller og mindre skulende selvransakelse. (Jeg fant en kritiker som sa følgende, som muligens er stedet der hunden ligger begravd: «Reichardt creates no conventional rooting interest. She expresses no point of view as to whether they're wrong or right. She doesn't make us care whether they do or don't blow it up. And after they do it, we don't care if they get caught.») Men sluttscenen er fin og full av den grunnleggende fåfengtheten i hele prosjektet.

3. februar: What We Do in the Shadows
Svært morsom «dokumentar» om en gjeng ubehjelpelige vampyrer i Wellington. Særlig den høflige, pertentlige og veldig tyske vampyren Viago (317) var sjarmerende. Man kan jo prøve å gjøre det beste ut av det, legge avispapir under når man går løs på offeret, for eksempel (og se opp for aorta!).

14. februar: Big Hero 6
Den vidunderlig søte og elskelige helsearbeiderroboten Baymax er tusen ganger verdt billettprisen her – han og hans nydelige samhandling med det traumatiserte og sørgende guttegeniet Hiro er noe av det yndigste og fineste jeg har sett på lenge. Superheltplottet i andre halvdelen av filmen lever kanskje ikke helt opp til dette, men jeg må si at skurken var visuelt voldsomt stilig.

14. mars: Pride
Svært morsom, berørende og velbalansert film om den usannsynlige, men faktiske alliansen mellom homoaktivister og gruvearbeidere under gruvestreiken i Storbritannia på 80-tallet. At det virkelig skjedde, er jo nok til å gi en tilbake troen på menneskeheten i seg selv, men filmen er også nydelig lagd – den kunne falt i alskens sentimentale og moraliserende grøfter, men gjør det ikke. Og så er den nydelig spilt, i tillegg til Ben Schnetzers glimrende innsats som den vilt karismatiske lederen Mark Ashton, er den stappfull av allerede høyt elskede skuespillere: en lavmælt Bill Nighy, som likevel kan knuse en journalist ved å løfte øyebrynet, Andrew Scott (Moriarty), fortryllende søt som lengtende waliser, og sannelig hadde vi ikke også Annie (Liz White) fra Life on Mars og Shona (Faye Marsay) fra den siste Doctor Who-julespesialen! En virkelig oppmuntrende film.

28. mars: Leviatan
Hellemyrsfolket kan bare gå hjem og legge seg, om man vil se en film som systematisk knuser hver lille spire til håp hver gang det dukker opp en, er dette et bra valg. (Du vet det er dystert når filmens mest naive person er en erfaren og velplassert jurist fra Moskva!) Men den er bra: alle hovedpersonene (unntatt den gjennområtne borgermesteren, så klart) er sammensatte og vekker i hvert fall noe sympati, tross til dels ganske alvorlige feil og mangler. Det er veldig velspilt, i et fantastisk Kolahalvøy-landskap, og om den er noe tung på den symbolske labben iblant, er det ikke noe voldsomt minus. Tips: Ikke planlegg utflukter av typen «vi drikker oss fulle og så skyter vi litt på blink».

26. april: Avengers: The Age of Ultron
Ustoppelig bråkete og full av smell, men den er jo morsom, da. Og vi som alltid har hatt en greie for Bruce Banner har all mulig grunn til å kose oss.

3. juni: Ivory Tower
Deprimerende dokumentar om det amerikanske universitetssystemet, som heldigvis også klarer å holde på troen på at utdannelse og læring virkelig er verdt noe.

18. juni: Mad Max: Fury Road
Vanvittig intens og vilt operatisk postapokalyptisk feministactionfilm. Max selv, som starter filmen som et utbombet skall av seg selv, med bare et avsindig overlevelsesinstinkt til å skille ham fra en blodgivningspose, men som blir gradvis menneskelig igjen i løpet av filmen, spilt bemerkelsesverdig uttrykksfullt og nesten bare med øynene den første timen av Tom Hardy. De ville motorsykkelkrigerdamene ute i ørkenen. Den nifse, giftige myra med de stiliserte styltegjengerne. De dekomponerende stridsherrene som satser alt på brød og sirkus – den avsindige flammekastergitaristen! Den strålingsskadde selvmordskrigergutten, som viser seg å ha et forbløffende optimistisk solskinnstemperament. Men aller, aller mest Charlize Therons Furiosa, flinthard, kynisk, eventyrlig virtuos med bil og våpen, men villig til å holde seg med litt håp, og i stand til å gjenkjenne anstendighet hos andre og gjøre det om til sin beste valuta. Dessuten er historien ikke bare ordentlig, men elegant og stilig strukturert. Imponert!

24. juli: Jurassic World
Vi hadde sett oss opp på originalfilmen, og ellers plassert forventningslista ganske lavt, og begge deler var en god idé. Filmen flørter temmelig skamløst med moderskipet, og da var det jo bra å ha den langt framme i hodet. Ellers er det jo en fundamentalt tøysete film, og jeg er nokså oppgitt over den kvinnelige hovedrollen (en herlig kombinasjon av corporate idioti og Ubrukelig Kvinne I Stiletthæler, med en dæsj Tårnfrid, stadig mer avkledd), men på den annen side hjalp det jo da hun til slutt gikk badass og slapp ut T-rexen. Tiåringen, som er grundig flasket opp på Doctor Who, har jo også evig rett i at filmen ga fullstendig blanke i alle folkene som ble dinosaurmat på løpende bånd. Men likevel, det var jo ganske morsomt. Chris Pratt er uslitelig sjarmerende, og filmen er ordentlig godt skrudd sammen. Og dinosaurene er fine, og personlighet har de også.

5. august: Spy
Til dels veldig morsom (om enn ikke akkurat subtil og behersket) spionkomedie med Melissa McCarthy (Sookie!) som ekstremdyktig bakromsagent som plutselig havner i felten (med tidenes mest fjollete dekkidentiteter, inkludert verdens aller styggeste katte-t-skjorte, uten noen tvil) og endelig får utløp for store mengder undertrykt aggresjon og badassery. Utvalget av andre agenter er heller ikke verst, fra den ultraslicke Jude Law via den ubegripelig sleazy, men likevel underlig avvæpnende italienske (OR IS HE?) Aldo til den komplett tykkskallede, men unektelig effektive Rick Ford. («Where did you get that suit?» «I fucking made it, didn't I?»)

29. august: Paper Towns
Riktig fin highschoolfilm med en sjarmerende trio av aggressivt prektige nerder i sentrum, og da særlig hovedpersonen Quentin, som er keitete og ukomfortabel på en veldig overbevisende og elskelig måte. Den har en nydelig og tidvis veldig morsom roadtripsekvens, for forfriskende nok er dette ikke en kjærlighetshistorie, som Quentin selv forståelig nok tror, men en vennskapshistorie. Sett sammen med tolvåringen, som elsket boka (og godtar filmen), og jeg tror nok jeg får lese boka selv også. [Edit: Jeg hadde nok neppe likt den like godt om jeg hadde lest boka først.]

5. september: Innsiden ut
Veldig vellykket visualisering av de små stemmene inni hodet vårt, og riktig fin anskueliggjøring av hvordan det er å vokse litt opp og måtte innse at sammensatte følelser faktisk er normalen. Veldig morsom, ganske rørende, muligens litt langtrukken på midten der et sted, men ikke mer enn vi kan leve med.

26. september: Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin
Jeg hadde en samtale med tiåringen om jeg trodde K&L-filmen ville bli vist utenfor Norge, og mitt standpunkt er vel et soleklart nei. For jeg tror ikke den fungerer uten et årelangt og kjærlig forhold til Knutsen og Ludvigsen og sangbiblioteket deres (og heller ikke uten skikkelige norske forestillinger om Bergen). For det er her (og i den nordnorske rottefamilien som dukker opp) all sjarmen ligger. De øvrige personene og intrigene er temmelig svake og påklistrede. Men det er nok til at det bærer, om man altså har referansene inne. (Vi ville valgt mye mindre poppis sanger, men er glade for referansene til både hattstativ, kaptein Knutsen og den forheksede prinsessen.)

7. november: The Martian
Heldigvis klarer filmen å plukke opp den uoppslitelig konstruktive, men sleivete tonen fra boka, og Matt Damon er veldig fin som vår overnaturlig optimistiske botanikersuperhelt Mark Watney. Overdådig castet ellers også (det er spesielt morsomt at det er Sean Bean som må forklare hvorfor den hemmelige manøveren heter Operasjon Elrond), og så gjør de det ytterste ut av fartøyssjef Lewis’ diskofetisj i soundtracket. Selvsagt blir det altfor lite regning, men potetene til Mark får da i hvert fall oppmerksomheten de fortjener.

9. november: Legend
Tom Hardy som gangstertvillingbrødre? Ja takk! Og han er virkelig verdt billetten også, der han effektivt spiller én glamorøs, sjarmerende og listig-brutal  og én paranoid, innesluttet, labil og voldelig tvillingbror, og ikke minst det kompliserte forholdet dem imellom, der Reggie Kray tydelig har som livsprosjekt å holde den rabiate broren i sjakk, og tydelig har brukt alle de betydelige evnene sine på det fra de var små. («Not the bottle!») Og når det eneste Ron vil, er at de skal være voldelige gangstere sammen (noe de er gode til, som demonstrert med slåsshansker og hammere i en fantastisk scene), så blir det sånn. Og derfor kan det heller ikke ende annet enn tragisk – det er ikke rom for verken kursjusteringer eller andre omsorgskrevende personer i Reggies liv, og han greier ikke i lengden å holde brutaliteten ute av forholdet til kona si, som han nok oppriktig elsker. (Men hvorfor i alle dager trodde de det var en god idé med voiceover? Skjemmende.)

18. november: Citizenfour
Riktig skremmende (spesielt akkurat nå) og veldig bra dokumentar om Snowden-saken. Her er historien fanget mens den skjedde, og presentert med elektrisk nerve, og det gjør inntrykk hvor mye det kostet ikke bare Snowden, men hele filmteamet å lage den.

27. november: Mockingjay del 2
Absolutt en god avslutning på serien. Grusomhetene fra boka er ganske avdempet og sobert presentert, og så tar de det ut i Jennifer Lawrences brede emosjonelle reaksjonsspekter i stedet. Lurt.

21. desember: Crimson Peak
Fullstendig over-the-top gotisk spøkelsessplatterfilm med en ravende gal Jessica Chastain og en ikke mindre sprø, men nifst engleaktig Tom Hiddleston i verdens mest fantastiske gotiske herregårdsruin (i ferd med å synke ned i blodrød leire, no less!). Den er for outrert og komisk til å være egentlig skummel, og det passet jo bra for en pyse som meg. Tips: Hvis en mørk og mystisk fremmed beiler til deg med Mr. Rochester-sitater, bør du kanskje lure på hva han gjemmer på slottet sitt. Men det er jo vanskelig å si nei til Tom, jeg skjønner jo det.

25. desember: Star Wars: The Force Awakens
Joda, de kunne jo kanskje ha skrevet en ny historie i stedet for å resirkulere en gammel så til de grader, men alt i alt var jeg veldig fornøyd. De har klart å forene det gamle med det nye på en fin og overraskende rørende måte, og får vrengt maksimalt ut av hjerterøttene til gamle seere (jeg mener, Han Solo og Chewbacca som kommer inn i Millennium Falcon for første gang på 30 år!), samtidig som det er mer enn morsomt og veldreid nok til å engasjere eventuelle gjenværende sjeler som ikke har noe forhold til gammel-Star Wars. Og jeg er begeistret både for den glødende, resolutte Rey og den ambivalente, Snape-aktige Kylo Ren.

Odsbodikins! (William Shakespeare: Twelfth Night)

 I’m sure if I’d been a Shakespeare hero, the very minute I saw a slim-legged young page-boy I’d have said: ‘Odsbodikins! There’s that girl again!’” Dorothy Sayers, Whose body?

Etter å ha sett Shakespeare in Love om igjen (deilige filmen!) måtte jeg nødvendigvis lese Twelfth Night igjen også. Alderdommen er jo generelt ikke så grei mot komedier, men Twelfth Night er riktig morsom fremdeles (unntatt narren, som ser ut til å være der utelukkende for å irritere vannet av både lesere og øvrige karakterer). Noe av det mest sjarmerende med Shakespeare in Love er måten Shakespeare kronisk omfabrikkerer virkelighet til drama på, og jeg liker ideen om at en virkelig sørgelig kjærlighetshistorie like gjerne kunne bli smidd om til dette eminent lettbeinte forvekslingsvrøvlet (og Malvolios strømper).

På kino i 2014

1. februar: The Wolf of Wall Street
Dette er Leonardo DiCaprios film, han er helt magnetisk fryktelig som den fullkomment amoralske og ryggesløse Jordan Belfort, som bruker sin usedvanlige karisma og lederegenskaper til å bygge et imperium av møkk. Hvor alt er grådighet og svik og tyveri. Dette er kullsvart komedie, og filmen har noen scener som er noe av det morsomste jeg har sett (DiCaprio som nesten fullstendig paralysert av dop kravler seg bort til bilen sin for å kjøre hjem, f.eks.). Og det gjør inntrykk å se en rise-and-fall-historie som er så blottet for moralsk vendepunkt: selv om Belfort mister alt og havner i fengsel til slutt, forandrer han seg ikke en hårsbredd. Han bare starter på nytt. Grøss.

4. februar: 12 Years a Slave
Overraskende stillfarende og elegisk, jeg hadde ventet at den skulle være enda mer brutal. Men brutal er den jo, en inngående utforskning av hva som skjer hvis du mister alle rettighetene dine og alle de naturlige talentene dine blir snudd til ulemper og byrder og må skjules og undertrykkes for at du skal kunne overleve. Og du har ingen anledning til å være heroisk, knapt nok verdig. Og like mye ser filmen på hvilken effekt slaveriet har på eierne – det er ikke sikkert at den som ser på seg selv som human og vidsynt er stort bedre enn den åpenlyst monstrøse og psykotiske (fantastisk spilt av Michael Fassbender).

21. februar: Her
Merkelig, fin og sjarmerende film fra en åpenbart nær framtid hvor det er mer eller mindre kosher å forelske seg i operativsystemet sitt (nei, ikke sånn som enkelte elsker Linux, men et personlig, intelligent og dynamisk OS med Scarlett Johansons fine, småhese stemme!). Og sånn går det med Theodore (å, det er fint at Joaquin Phoenix ikke mente det der med å slutte som skuespiller!), som åpenbart egentlig burde funnet mer ut av forholdet til ekskona, som han alt i alt ser ut til å ha hatt et sjeldent fint forhold til, men som han ikke greier å kommunisere med (og så er jobben hans attpåtil å skrive andre folks personlige brev, noe han er mesterlig god til). Jeg liker at dette går galt ikke fordi det blir for enkelt å ha et forhold til en kroppsløs virtuell intelligens, men fordi det blir for komplisert når Samantha har rast gjennom katalogen av menneskelige følelser. Og for en aldeles vakker film, fantastiske bylandskap! Og så morsom som den er, i plutselige støt. De dataspillene! Nettsex med død katt!

22. februar: The Lego Movie
Det er mye som er morsomt her (kanskje særlig Star Wars-referansene!), og detaljnivået er fantastisk – bare så synd at det absolutt må gå i sånt halsbrekkende tempo at man ikke rekker å få med seg halvparten. (Animert action virker alltid søvndyssende på meg.) Jeg har også en meget sterk mistanke om at man burde sett den med originallydsporet. Og her var det da vitterlig intet poeng overhodet med 3D?

5. april: Doktor Proktors prompepulver
Litt slapp filmatisering, særlig lider den under at Bulles barokke personlighet og avsindige ekshibisjonisme ikke kommer så godt fram. Men den har en del overdådig morsomme scener, Atle Antonsen som snakker nordlending er jo alltid bra, og Kristoffer Joner er en aldeles vidunderlig doktor Proktor. Virrete og vanvittig og med en sann kjærlighet til alle inspirerte ideer.

9. april: The Grand Budapest Hotel
Den siste Wes Anderson-filmen er (ikke uventet) en barokk og ekstremt stilig affære, med et avsindig persongalleri og kanskje den villeste og morsomste fengselsfluktscenen jeg har sett (det går fint å kjøre slede (stjålet fra en helgenstatue) ned ovarennet i en hoppbakke, jeg bare nevner det). Og bak alt det overdådige tøyset handler den vel aller mest om sivilisasjon og anstendighet, selv i ulvetider. Og ikke minst om de historiene om tap og forfall som filmen eksplisitt omgår. Veldig morsomt å se denne sammen med tiåringen, som lo minst like mye som jeg, f.eks. av det velsmurte nettverket av concierger og lobbygutter over hele Sentral-Europa.

13. april: Vinden stiger
Hayao Miyazakis antatte avskjedsfilm. Langsom, drømmende og elegisk beretning om ingeniøren som tegnet Zero-flyet, og dermed også om rivningene mellom nytt og gammelt i mellomkrigstidas Japan. Forferdelig trist film om en svært sympatisk drømmer og oppfinner som drømmer om noe som nødvendigvis må bringe død og elendighet (ingen av de vakre flyene hans kommer tilbake), og ekkoer av det samme finner vi i kjærlighetshistorien som er det andre fokuset i historien. Og det er (som vanlig) en utrolig vakker film, med fantastiske panoramaer, bevegelser i rismarker og jordskjelvrammet bakke. Og hovedpersonene som leker seg stadig med vind og tyngdekraft, akkurat som flyene. Det er ellers tydelig at Miyazaki er nær besatt av alle slags mekaniske farkoster – filmen er fylt til bristepunktet med de nydeligste og mest detaljerte tog, trikker og selvsagt fly. Ikke en barnefilm i noen normal forstand, men det gikk bra å ha med åtte- og tiåringen likevel.

27. september: Boyhood
Det er ganske sjelden jeg går helt uforbeholdent begeistret ut av en kinosal, men det gjorde jeg nå. For Richard Linklaters i utgangspunktet fullstendig vanvittige filmprosjekt, der han har filmet de samme skuespillerne i tolv år, hovedpersonen fra han var seks, har klart å bli den nydeligste oppvekstfilmen jeg har sett. At hovedpersonene blir eldre i riktig takt, at alle klær og rekvisitter er naturlig tidsriktige, gjør at den føles organisk, de tre timene i kinosalen føles som tolv år (men det er ikke for lenge). De må selvfølgelig ha hatt flaks med castingen av Ellar Coltrane som Mason, men det må jo også ligge fantastisk instruksjon bak den gjennomført flotte rolleprestasjonen som tar oss fra den lille, drømmende gutten til den tilbakelente, sindig-egenrådig-utforskende unge mannen han er på slutten. (Og at han ender opp med å være bemerkelsesverdig lik Ethan Hawke på slutten, kunne i hvert fall ingen forutsett!) Det er ingen dramatisk film, snarere viser den Mason og familien i en rekke situasjoner, ofte der ting kunne gått riktig skeis, men hvor ting hver gang retter seg opp igjen. Det er en nydelig, stillferdig skildring av relasjonene mellom feilbarlige, men essensielt fine foreldre og de tilsvarende barna deres. Om tiden og kjærligheten. At den er filmet i nesten nøyaktig det tidsrommet jeg selv har hatt barn, gjør nok at den griper enda hakket sterkere.

6. desember: Interstellar
En veldig lang og sjeldent innholdsrik film. Det er utvilsomt noen svakheter her, men jeg synes de er ganske lette å tilgi. For det første er det jo Matthew McConaughey. Vi liker Matthew. For det andre er filmen overraskende emosjonell, dette er jo Christopher Nolan, og jeg forventet ikke dette: en film som i sin helhet dreier rundt og drives av det inderlige far-datter-forholdet mellom Cooper og Murph. Og selv om det kanskje sklir over i det vel sentimentale iblant, bærer det for det meste gjennom hele filmen. For det tredje, verdensrommet! Svarte hull! Og så står filmen seg så inderlig på å ha brukt så mye tid på å etablere hva Coop forlater på jorda, når den spiller relativitetskortet og nødvendige avgjørelser begynner å koste veldig dyrt – i tid. Og den stiller en mengde spørsmål om menneskets overlevelsesinstinkt og offervilje. Ikke alle svarene er like lystelige, men alt i alt er det en optimistisk film, tross det dystopiske premisset. Og kanskje bør ikke menneskeheten reddes om det ikke er personlig. (Og for øvrig syntes jeg robotene var morsomme.)

22. desember: The Hobbit: The Battle of the Five Armies
Når en har sett de to første hobbitfilmene, og da i særdeleshet nr. 2, er det ingen grunn til å forvente at film nr. 3 skal være pietetsfullt tekstnær, eller på noen måte smakfull og behersket. Det er den da heller ikke. Den er nå litt morsom læll, da, og siden jeg er en sånn som sovner under slagscener, må det da bety noe at jeg ikke kjedet meg et øyeblikk gjennom to og en halv time nesten rendyrket slagscene. Og Martin Freeman er den fødte Bilbo. Og Richard Armitages Thorin Oakenshield ble herlig dragesyk. Og mye av komikken er ganske morsom. Og det var ikke bare ungene som syntes det var litt festlig med skamløse mengder LOTR-reunion og brei Aragorn-hinting. Og jeg kunne til og med leve med alve- og dvergekjærleiken. Men må den være så himla stygg? Peter Jackson, du klarte jo å filme i studio før uten at det så ut som en BBC-produksjon fra 1980? Og 3D-en skjærer i øynene. (Kanskje noen kan redigere dette sammen til én anstendig film en vakker dag?)

– Allons-y! – Geronimo! – Oh, for God’s sake!

Shameless fangirl, folk i fez

Det er noe eget når 50 % av passasjerene på 21-bussen plutselig snakker om regenerering, Eccleston vs. Tennant vs. Smith og klassisk Doctor Who vs. reboot. Og spiller varianter av Doctor Who-temaet på telefonene sine. Det er også noe eget å sitte på Ringen kino sammen med minst 20 personer i fez, minst ti personer i lang brun frakk og i hvert fall 100 soniske skrutrekkere (vi hadde også) og trampe i gulvet i timelordhjerteslagtakt. Og en TARDIS oppe ved lerretet.

Og jubileumsepisoden av Doctor Who skuffet virkelig ikke – kan man tenke seg noe mer sjarmerende enn Tennant og Smith som vekselvis speiler hverandre og småkrangler? Og John Hurts hemmelige, tragiske doktor, vantro forbløffet over hvilke fjollete småunger de to hadde utviklet seg til? Det unisone hvinet fra salen da Peter Capaldi viste seg i to sekunder. Den nydelige fjerde-doktor-cameoen på slutten, akkurat passe mangetydig til at det funket. (Så får det heller være at jeg fortsatt debatterer med meg selv om det virkelig går an å fjerne grunnpremisset for de nye Doctor Who-sesongene ved å snappe unna Gallifrey på den måten. Og hvordan kan det være 400 år fra Hurt til Smith?)

Mørkemann (Aleksandr Pusjkin: Motsart i Sal’eri)

Denne måtte jeg lese fordi jeg fikk et quizspørsmål om den. Jeg hadde aldri lest Pusjkins lille tragedie om Mozart og Salieri før, men her er jo åpenbart hele den mørke kjernen i Amadeus. Salieris misunnelse og avsky for geniet som ikke har respekt for noe han holder hellig. Den svartkledde fremmede som bestiller rekviemet. Og gift.

Jeg må nok se Amadeus igjen snart.

På kino i 2013

30. desember: Frost
Nok et eksempel på at lave forventninger kan være en stor fordel når man skal på barnefilm, for denne er da slett ikke totalslakt verdig. Den er f.eks. mange ganger mer kompetent og velfungerende enn fjorårets Reisen til julestjernen (grøss!), og selv om musicalnumrene blir litt i meste laget på begynnelsen, er den jo spennende, velsmurt, tidvis morsom og ikke altfor kvalmende sentimental. Bonuspoeng også for at det er søskenkjærligheten som er det viktigste, ikke alskens beilere. Målgruppa (8) elsket den, dessuten.

21. desember: The Desolation of Smaug
Jeg ble positivt overrasket over den første hobbitfilmen, men heller negativt over denne. For det første syntes jeg den var visuelt merkelig, med sterk studiofornemmelse i mange liksom-eksteriørscener, og virkelig, virkelig fæl 3D. I tillegg syntes jeg historien gikk tregt og hakkete helt fram til Ensomfjellet. Jeg var heller ikke imponert over de nyskrevne plottlinjene (alvekvinne faller for dverg?!), og det er dessverre umulig for meg å ta Thranduil det minste alvorlig etter å ha lest på internettet. Det blir ikke ordentlig skikk på sakene før Bilbo begynner å snakke med Smaug. (Er det bare jeg som synes at Smaug har cumberbatchske høye kinnbein?)

16. desember: Catching Fire
Den første Hunger Games-filmen så jeg på et fly og med lave forventninger, og da var jeg godt fornøyd. Denne gangen var det kino og med forventningene oppskrudd av gode omtaler. Så begynnelsen fortonte seg som nokså skuffende og altfor lang – joda, vi skjønner at det er ubehagelig å dra på turné med Peeta, og definitivt at det kommer til å bli bråk. Men det er først når premissene for den nye Hunger Games-runden blir klare, at filmen kommer i gang, og den er bra på samspillet mellom deltagerne og ikke minst på hvilken løs kanon og lite naturlig leder Katniss er. Ellers gjør de det enkelt for småjentene ved å gi henne én kjærestekandidat med kjemi, og én uten. Fortsatt gøy med Lenny Krawitz som Cinna!

29. november: Tusen ganger god natt
Går det an å ha barn når man samtidig har et annet, oppslukende og overgripende prosjekt som man er villig til å gå gjennom ild og vann for? Denne filmen spisser problemstillingen ekstremt ved å handle om en mor som også er krigsfotograf og som alltid er villig til å risikere livet for historiefortellingens skyld, men det er ikke vanskelig å overføre erfaringen til kunstnerens domene (hvordan er det å være filmskaperens barn?), eller til mitt eget, forskerens. Det fineste ved filmen er at den ikke er entydlig på hva som er riktig – selv om Juliette Binoche (veldig fin her!) åpenbart velger feil på ett plan i den rystende klimaksscenen i filmen, så er det jo riktig på et annet plan. Bildene har makt og skaffer hjelp til dem som trenger det. Noe egentlig kompromiss er kanskje umulig, og uansett hva hun velger, vil det koste henne noe. For eksempel Nikolaj Coster-Waldaus intenst vidunderlige marinbiologektemann. (Med Jaime Lannister-on-the-road-frisyre.) Eller, i verste fall, barna.

26. november: Gravity
Som man kan vente seg, er Gravity en helt ualminnelig vakker film, og en man virkelig må se på kino, med svimlende bilder av jordkrumming og åpent verdensrom, lys og mørke – men det aller mest slående er likevel hvor fysisk den er. Man føler hvert eneste nøkk, bump og omdreining hovedpersonene får seg. Og så liker jeg enkelheten og renskåretheten i historien – trusselen er helt upersonlig – en sverm av romskrot utløst av antatt inkompetanse, og ellers er det bare to personer og overlevelsesinstinktet som driver historien. Faktisk er det såpass at selv Sandra Bullocks lille backstory virker overflødig – verden hadde ikke trengt å være en tom ørken for å få henne til å reagere som hun gjorde. George Clooney har ingen backstory, men braker igjennom til oss likevel med sine to vante superkrefter – overjordisk åndsnærværelse og ditto karisma.

24. november: The Day of the Doctor
50-årsjubileumsepisode av Doctor Who i direktevisning på Ringen kino.

23. oktober: World’s End
Nesten det morsomste med denne filmen er hvor lenge den holder seg i skinnet og er en streit førtiårskrisefilm om den ukuelige, men også fullstendig skakkjørte og upålitelige Gary King som for enhver pris vil gjenforene guttegjengen og fullføre en tidligere avbrutt 12-pints-på-12-puber-bragd som ble avbrutt en gang i ungdommen. Og hadde den fortsatt slik, ville det uvegerlig blitt en fryktelig trist film, med besk humor i samspillet mellom Gary og de motvillige kameratene. Men slik går det ikke, for filmen skeier etter en halvtimes tid ut i fullstendig alien invasion- og apokalypsebonanza. Og det var vel ikke noe mindre som måtte til for å hindre kameratene i å reise hjem. Filmen er fullstendig loco, men det er jo veldig mye å le av her, da, og Simon Pegg er jammen god til å vise desperasjonen og fortvilelsen som finnes bak den fullstendig hensynsløse bajasfasaden.

28. august: Percy Jackson: Monsterhavet
Denne var en god del bedre enn den (svært labre) første Percy Jackson-filmen, men de lykkes stadig ikke med å ta med seg sjarmen og humoren i bøkene over til lerretet. Det blir spennende, ja, og tidvis kult og se på, men moroa og kjemien mellom personene er helt vekk. 

28. juli: Grusomme meg 2
Den var jo småartig rett som det var, men jeg har en sterk mistanke om at det var eneren jeg skulle sett. Minions er søte, og ungene lo høyt og skrallende rett som det var.

4. juni: Star Trek: Into Darkness
Den er ikke på langt nær så bra som forgjengeren. Plottet er fullt av hull og juks (Spock d.e. har tydeligvis ingen integritet igjen), og filmen er til tider irriterende kvinnefiendtlig. Men så har vi jo Benedict Cumberbatch, da, som er mørkt magnetisk som relativt forståelig superskurk (litt irriterende at syndekatalogen hans ikke blir demonstrert litt tydeligere). Og han tar litt luven fra de andre, skjønt Spock og Kirk fortsatt er artige sammen, og Scotty er veldig morsom og fin (du trenger bare si «cannae» til meg, så er jeg solgt), og Bones også. Og så åpner den med Mickey Smith, ingen ringere!

3. mai: A Place Beyond the Pines
Strukturen i denne filmen kom ganske overraskende på meg – først etter 40 minutter eller så med Drive-lookalike (Ryan Gosling er motorsykkelstuntkjører som etter fattig evne ønsker å gjøre det beste for sønnen sin), dukker den egentlige hovedpersonen opp, og ikke så jeg det påfølgende generasjonsdramaet komme heller. Filmen har veldig mye bra i seg, men som helhet synes jeg egentlig ikke det fungerer – strukturen blir vag og sprikende, og selv om jeg ser de mange parallellene (Gosling og Bradley Cooper prøver å gjøre det rette når omstendighetene stritter imot, far-og-sønn-temaet), synes jeg ikke de klarer å holde filmen sammen sånn som det antagelig er tenkt. Minus også for tidvis enerverende filmmusikk (store mengder nokså malplassert Arvo Pärt, blant annet!).

28. april: Iron Man 3
Det var jo verdt å betale billett for å se Robert Downey som Tony Stark denne gangen også, men det er nok den svakeste av Iron Man-filmene så langt. Det som spesielt plaget meg var den helt påfallende mangelen på kjemi mellom ham og Gwyneth Paltrow – hva er sannsynligheten for at Tony Stark ville blitt i et forhold helt blottet for nerve? Jeg tipper null. Og så skal jo liksom kjærligheten til Pepper Potts være en vesentlig drivkraft i dette plottet, da. Men bevares, det var jo underholdende nok, plusspoeng for sjarmerende barnestjerne og veldig gøy med Ben Kingsley.

13. februar: Django Unchained
 Storartet western fra Tarantino, bygd på et Niebelungenlied-tema, av alle ting, og med en forunderlig tysk tannlegesmåbanditt (den vogna hans!) i den ene av hovedrollene, mens Django («The D’s silent, hillbilly!») er Siegfried som skal gjenvinne sin tysktalende(!) Broomhilda(!!) fra Leonardo Di Caprios bunnløst onde plantasjeeier. Det virker som bare rakkern, og volden er ikke mer stilisert enn at man blir like rystet over slavenes tilværelse som Schultz, som til slutt må avvike fra sin sedvanlige fantastisk elegante kalde beregning (den sheriffscenen!).

23. januar: Les Miserables
Cluet med musical og ikke minst opera er at du skal tro på følelsen, selv om historien og motivasjonen er aldri tynn. Og her tror man på Hugh Jackman, og aller, aller mest på Anne Hathaway, særlig når hun synger I Had a Dream (jeg gråt). Derimot tror man ikke det minste på Russell Crowes Javert og hans behov for å kaste seg i elva når han må innse at Jean Valjean faktisk er en god mann (men kanskje det bare er sånn Javert er?). Ei heller på de unge revolusjonære eller kjærligheten mellom Cosette og Marius. (Men den unge Cosette er fin.) Dermed blir ikke den emosjonelle kurven i filmen det den kunne vært – de klarer ikke å holde kruttet tørt. Kjedelig er det dog ikke.

15. januar: Seven Psychopaths
Avsindig, relativt grunn og tidvis veldig morsom metafilm (veldig, veldig mye meta) om en manusforfatter som ikke er skyldig i stort annet enn alkoholisme, skrivesperre og et ønske om å skrive et manus om sju psykopater, men som takket være en hengiven, men ravende loco venn selvsagt havner i en suppe av i hvert fall fire–fem morderiske psykopater selv. Og en uvanlig elskelig og lite skuddredd hund. Og alle historiene kunne du fortalt på alvor, men filmen insisterer på å ikke gjøre det. Spesielt fantastisk innsats av Christopher Walken som kvekerpsykopat. Mye ubetalelig dialog, og om du ikke lærer hva du skal si til en gærning med pistol etter dette, så vet ikke jeg.

9. januar: Killing Them Softly
Når alle er gjennområtne og onde og/eller håpløst inkompetente, og ingen så mye som kikker ut av vinduet når noen fyrer av et skudd, da er det beste du kan håpe på Brad Pitts rolige, gjennomprofesjonelle og skånsomme leiemorder. James Gandolfini er fin som en annen leiemorder som har gått fullstendig opp i limingen, og åpenbart bare blir enda farligere av det. Jeg liker blandingen av stilisering og rå brutalitet, men synes kanskje alle Obama-taleklippene på alle tv-skjermer blir i overtydeligste laget, allegori er tydeligvis i vinden. (For øvrig må jeg si at Brad Pitt kler å bli eldre.)

3. januar: Life of Pi
Jeg har litt problemer med allegorier på generell basis, og Life of Pi (både bok og film) er en slags allegorienes apologi. En annen historie kan være å foretrekke enn den sanne historien i all sin gru – den kan fortelle alt det viktige og være bedre for alle. Uten at den egentlig er løgn. «And so it goes with God.» Juryen er ute og synes ikke dette synet er uproblematisk. Når det er sagt, er filmen helt fantastisk visuelt – havlandskaper så vakre at håret reiser seg på hodet. Himmelen filmet fra rett under den speilblanke havskorpa. Stormen av flyvefisk. Skimrende maneter. Tangøya med surikatene. Og tigerfilmingen – jeg aner ikke hvordan de har gjort det, men det ser fantastisk levende ut, og forholdet mellom Pi og Richard Parker er elektrisk. Det er først og fremst den lange havsekvensen som fungerer – rammehistorien med den tafatte unge forfatteren er noe irriterende (og ser ut til å være verre enn løsningen i boka), og den egentlig fine og morsomme barndomsskildringen kunne sikkert greid seg uten voiceover.

Vanilje

Hvordan fant de egentlig på å begynne å spise vanilje? Plukke de lange rare fruktene av vaniljeorkideen, svette, tørke og lagre dem til vaniljearomaen kom fram?

Uansett, det var en genistrek, og jeg synes alltid det er litt magisk å splitte en seig, klissete og duftende vaniljestang og skrape frøene ned i fløtemelka og hive med vaniljestangdelene også. Koke dem opp så duften eksploderer i hele huset og eldstearvingen spør forhåpningsfullt fra andre etasje om jeg kanskje lager vafler? Vispe vaniljeherligheten sammen med eggeplommene (5 dl fløtemelk, 5 eggeplommer, 2 ss sukker) og sile røra ned i ordentlige franske flate, brune crème brûlée-former. Steke dem i vannbad på 160 grader i 20 minutter, hvis man liker myk skjelvekrem, sånn som jeg.

Og så får man leke med gassbrenner!

Og så er det fram med skjea til Amelie.

For hun har jo helt rett, ingenting er som å knuse karamellskorpa og grave seg ned til bunnen hvor de små svarte vaniljeprikkene ligger og venter på deg.

Totoro!

Dette bildet er strengt tatt ikke fra Mitaka, men fra Kyoto. Men de venter på kattebussen!

Har jeg noen gang vært på noe finere museum enn Ghibli-museet? Jeg er jammen ikke sikker. Det ligger i et nydelig eventyrhus med et tre voksende i midten, med de vakreste glassmalerier av kattebussen, Totoro og Kiki og med sottroll tittende ut overalt. Det har en aldeles vakker og ultrapedagogisk utstilling som forklarer og demonstrerer tegnefilmteknikk glassklart og morsomt. En kinosal hvor de viser stadig nye kortfilmer - vi så en om en liten hundevalp som gikk seg bort, som var så fin at både mor og seksåring gråt en skvett, og som dessuten åpenbart var håndfarget med fargeblyant! Det har både en myk kattebuss som barn kan herje med (selv den til tider livstrette snart-niåringen smeltet totalt der inne) og en modell i nær full størrelse som de misunnelige voksne fikk sitte inni. Og ikke minst har det fantastiske tegnefilmtegnerstudioer fulle av bøker og snurrepiperier og oppslagsverker og millioner av skisser og prøvetegninger fra alle filmene.

Og kafé der man får mat servert på sottrollservise, og Totoro-kakao!

Og en aldeles storartet museumsbutikk der vi kanskje gikk bittelitt amok.

Totoro på Yamanote-linja.

Hvem kan vel reise fra Jiji i buret?

De hadde kirsebærtrær i full blomst i parken ved siden av også (med forbehold om plomme). Det er bare å dra!

Alternativ barnefilm

Det er fristende å si at man fikk barn for å kunne dele bøker og filmer med dem etter hvert som de vokser opp. I hvert fall er det en av de klare bonusene med å ha dem når de først er der. Jeg sitter stadig og teller ivrig ned til de er store nok til å se eller høre noe jeg selv har elsket inderlig høyt (Holy Grail snart?), men av og til er det også storveies å vise dem noe som egentlig ikke er så fantastisk, men som de bare er akkurat i perfekt alder for.

Dere visste kanskje ikke at Titanic er en barnefilm?* I hvert fall er det sånn at når man er seks eller åtte, kan man se den uten så mye som en millimeters distanse, sluke kjærlighetshistorien med agn, snøre og søkke, være like desperat spent ved hver eneste hindring og låste port, og gråte overgivent over epilogen (og ingenting er som en seksåring som gråter av rørelse). Og overtydeligheten og den hardhendte ironien er akkurat passe om man skal forklare unger på den alderen om hybris og livbåtkapasitet. De får rett og slett det aller beste ut av den overdådige framstillingen av en obligatorisk historie. (Og så er det jo bra vi ikke skal på øyhopping i år, siden lillesøster hevder hun aldri skal kjøre båt mer i hele sitt liv.)

* Sexscenen var heldigvis nesten så tekkelig som jeg husket. Og jeg unngikk behendig alle forekomster av «prostitute» og «whore» mens jeg leste opp tekstene. Det får vi heller ta en annen gang.

På kino i 2011

30. desember: Arthur og det store julegaveracet
Denne hadde jeg hørt veldig mye pent om, så jeg hadde kanskje litt for høye forventninger til hvor morsom den skulle være. Men jeg likte den godt, den var både søt, elskelig og spennende, og jeg lo godt både titt og ofte. Og det er klart Arthur måtte bli julenisse.

13. oktober: Sønner av Norge
Jeg likte den veldig godt. Aller mest på grunn av skuespillerprestasjonene, kanskje. Åsmund Høeg som sønnen, som hadde ganske få replikker, men fikk uttrykt sorg, uro og intens flauhet med det åpne, følsomme ansiktet sitt likevel, og ikke minst Sven Nordins ville, gale og sønderknuste far, som ikke var voksen på en flekk, og sannelig brukte lang nok tid på å bli det. Moren, skimrende gjennom avstand og sorg og tap. Filmen er dessuten veldig morsom, selv om den aller mest er forferdelig trist.

29. august: Hodejegerne
Riktig godt skrudd sammen, og spennende som fy. Det er alltid gøy med banditt-mot-banditt-plott, og jeg var veldig fornøyd med å ikke ha lest boka. For øvrig var det en lettelse da Hennie ble kvitt håret, og så er jo Nikolaj Coster-Waldau dødelig kjekk.

19. juli: Harry Potter and the Deathly Hallows
Alan Rickman fikk ikke si replikken sin! «Would you like me to do it now, or give you a moment to compose your epitaph?»

Ellers: mer ujevnhet. For det første er det et problem at filmen er delt i to; det er rett og slett ikke to filmer, men én (men neppe særlig bra om du prøver å se dem sammen). For det andre var det et visst tilbakefall til action på bekostning av backstory. Flere av de sterkeste øyeblikkene i boka er altfor flate eller mangler helt. For det tredje er det et problem at toppskuespillerne (åh, Rickman!) feier gulvet forlengs og baklengs med de stakkars barneskuespillerne. Og det var irriterende med 3D, avbefales. Når det er sagt, gråt jeg en hel bøtte over Snape, for den historien hadde de ytt ordentlig rettferdighet. Og den historien er vel også selve kjernen i hva som er bra med Harry Potter.

18. juli: Bridesmaids
Ujevn er vel kanskje ordet vi leter etter her. Til tider ekstremt plump. Til tider så intenst pinlig at jeg nesten gikk ut av mitt gode skinn (de talene på forlovelsesfesten!). Lenge en nesten ren tragedie (Bridget Jones’ virkelige liv). Men tragedien var ikke dårlig, og plumpheten ble alltid balansert av en god porsjon godmodighet og usminket oppriktighet. Jon Hamm var festlig som renskårent avskyelig (ikke så langt unna Don Draper), og Chris O’Dowd var altså den søteste politimannen jeg noensinne har sett. Og ingen har noensinne trengt en søt irsk politikjæreste mer enn Annie gjorde. I det store og det hele, solgt!

25. april: Rio
Ingen nyskapende historie, akkurat, og de menneskelige hovedpersonene var temmelig irriterende. Men den var vakkert animert og 3D-en var slett ikke verst – Rio tok seg godt ut! – og det var jevnt småmorsomt. Ungene likte den, da, og konstaterte at «nesten alle filmer handler om kjærlighet», og det er jo sant.

25. mars: True Grit
Coen-brødrene lager western. Lysende spilt ungjente sørger for å få gjort det hun mener er rett, i en verden av lovløse, vettløse og underlige, som alle er svært så løse på avtrekkeren. (Han fyren med bjørneskinnet!) Og med integriteten som eneste våpen. Hun blir ikke just lykkelig av det.

16. februar: The King’s Speech
På mange måter er det en ganske enkel film, historien er jo rett og slett den klassiske «Halt hest vinner veddeløpet». Og konfliktlinjene er også ganske enkle, hovedpersonene er vaskeekte og udiskutable helter. Men det er nydelig gjort og fantastisk spilt, Colin Firth som tilknappet, stammende konge med et flammende temperament og en dryppende sarkasme av den typen man må ha hatt det virkelig kjipt for å opptjene seg. (Det er ikke vanskelig å tro på at en oppvekst i den engelske kongefamilien må ha vært omtrent like traumatiserende som å delta i første verdenskrig.) Og Geoffrey Rush er vel så bra som overrumplende og anarkistisk amatørpsykolog. Metodene hans er egentlig staffasje. Den egentlige metoden er tillitsbåndet mellom ham og kongen. Og plutselig lignet han på Peter O’Toole!

12. februar: To på rømmen (Tangled)
Rett og slett veldig morsom. Og Disney begynner å få taket på å lage prinsesser med litt futt etter hvert.

6. februar: Fjellet (Troll i eske på Cinemateket)
Jeg lurer på om denne filmen blir oppfattet annerledes av en som faktisk liker fjellturer? For her tjente fjellet og fjellteltet som kammer for et bittert kammerspill, og konklusjonen er vel at vidda er et bittelite kammer. Du kan ikke ta pause uten dorull i hånda. Fint gjort og godt spilt, og ingen selvsagtheter.

Det var første gang jeg var på Troll i eske, og det var morsomt. Dette var en film jeg avgjort ikke hadde gått og sett for egen maskin, men den var jo vel verdt å se, og en film som kledde at man ikke hadde hørt om den på forhånd.

(Forfilmen Skallamann var et artig kontrast der en stilisert start munner ut i et ellevilt sang- og dansenummer til kjærlighetens pris.)

26. januar: Somewhere
De første 20 minuttene er nesten aggressivt kjedelige. Mann prøver å gå mest mulig i ett med sofaen. Blir vi nødt til å se ham spise en pære bit for for bit? Nei, men det ville vært helt i filmens ånd. Den er også nesten aggressivt lik Lost in Translation. En forvirret skuespiller som tilbringer all sin tid på hotell? Forvirrende møter med absurde fremmedspråklige (italienere denne gangen)? Jepp. Men den er verdt det for bildet av et nydelig far–datter-forhold som er den eneste biten av hovedpersonens liv som ikke er preget av apati, meningsløshet og flekkvis regi. De spiser is midt på natta. Plutselig fusker han seg gjennom arien fra Goldberg-variasjonene. Og det er ingen store ord og ingen moralisering.

14. januar: Broen over Kwai (Cinemateket)
Først og fremst er det Alec Guinness' film. Ingen er så avsindig forstokket arrogant som han (til de grader at man glemmer hva hovepersonen heter), og kan ta så feil og ha så rett på én gang. Dernest er det interessant å se hvor stor forskjell det er på actionfilmer da og nå. No way at den turen gjennom jungelen ville overlevd moderne klipping. (Og ikke siameserdamene heller.) Slutten er dog så spennende at man nesten ramler ut av stolen, selv om man har sett den på NRK-matiné mange ganger før.

På kino i 2010

30. desember: Harry Potter and the Deathly Hallows.
Anmeldelsene hadde senket forventningene kraftig, men jeg syntes altså ikke den var så aller verst. Det er klart man får en rar spenningskurve og en underlig antiklimaktisk slutt ved å dele filmatiseringen i to på den måten (og Dobby hjelper ikke akkurat til der), men de tre hovedrolleinnehaverne er bedre enn de har vært ved flere andre anledninger, og det er mange fine scener. Kanskje særlig Godric’s Hollow.

18. august: Inception.
Intet mindre enn fantastisk. Jeg har aldri sett på maken. Lag på lag med intrikat historie, vilt engasjerende og nesten helsefarlig spennende. Og hvilken utkrøpen slutt! Jeg tror nok ganske sikkert jeg må se den en gang til.

30. juni: The Ghost Writer. (Det får være grenser for hvilke teite norske oversettelser man skal akseptere.)
Fikst: tilsynelatende bare en politisk thriller, men samtidig gjør den mildt narr av alle sine egne thrillereffekter (den illevarslende gamle mannen nede på stranda!) i den grad at man får portretter-med-hull-til-øynene-følelsen, og helten er helt blottet for handlekraft og initiativ. Og jo mer man tenker på den i ettertid, jo mindre innser man at man egentlig fikk vite. Utrolig vakkert filmet (det huset!) og fantastisk spilt, dessuten.

13. mai: Lawrence of Arabia.
Jeg har sett den mange ganger før, men den gjør seg unektelig bedre i 70 mm på lerret enn grumsete VHS på liten tv. Snodig hvordan man ikke i det hele tatt husker hvor morsom den er fra gang til gang. Det er liksom bare de elegiske ørkenscenene som sitter igjen. Peter O'Toole er av dem som hadde fått lov til å spille Wimsey av meg (kanskje aller mest granatsjokkdelen), og er aller best før det bikker fullstendig over for ham. Og Omar Sharif er vidunderlig stolt, trassig og idealistisk.

2. mai: Iron Man 2.
Kræsj! Bang! Pow! Men Robert Downey jr. er sjarmerende som alltid, og veldig overbevisende som selvdestruktiv, narsissistisk og generelt uhåndterlig for sine omgivelser. Og om man nå skal fange Moskva med ett bilde, var ikke det slapsete smuget med utsikt til en herjet russisk bil og et klassisk Produkty-skilt noe dårlig valg. Den første filmen var både skarpere og morsommere, men jeg er glad for å ha sett Downey bygge en partikkelakselerator med slegge og så syntetisere et nytt grunnstoff.

3. mars: A Single Man.
Til å være en film som nesten utelukkende handler om døden, er den forbløffende lett, munter og livsbejaende. Colin Firth er enestående britisk og veldig overbevisende når han veksler mellom askegrå depresjon og glimt av liv. Nydelig bruk av kornete 1962-film og -farger. Og for et hus!

27. februar: Prinsessen og frosken.
Det skal innrømmes at jeg ofte går på barnekino med svært lave forventninger, men denne var slett ikke dum. Nydelig tegnet New Orleans (der har jeg vært, der har jeg også vært!), og flotte, skumle voodooscener (i overkant mye for fireogethalvtåringen). Morsom var den også. Og de sparte ikke noe på den lykkelige slutten, nei!

13. februar: Til huttetuenes land.
En film som handler nesten utelukkende om følelser, rå, uraffinerte og uregjerlige følelser, som ganske små barn har dem (og voksne, bare litt lenger inne). Og om hvor vanskelig det er å være glad i hverandre, og om hvor sårbar man blir av det. Om hvordan man blir sint av å være lei seg, om hvor gjerne man vil at verden skal være enklere enn den er. Nydelig. Og det gikk like godt igjennom til fire- og seksåringen som til den herværende 35-åringen.

11. februar: Up in the Air.
Lett, vittig, veldreid og satirisk. Og den blir veldig mye bedre av at den til slutt napper teppet bort under føttene på deg og lar deg sitte igjen med en dyp, foruroligende tristhet.

11. januar: Avatar.
Når de først skulle bruke så mye på én film, kunne de vel like godt ha spandert litt på en manusforfatter også? Skurkene var S-L-E-M-M-E. Aliensa var S-N-I-L-L-E, E-D-L-E og S-P-I-R-I-T-U-E-L-L-E. Og jeg har aldri hørt maken til overtydelig filmmusikk. Men kjedelig kan man ikke påstå at den var, tross de breieste frampeika man kan tenke seg. Og den var litt av et syn i 3D. Jeg gikk forfrisket og flirfull ut av kinoen.

2. januar: Sherlock Holmes.
Jeg har hatt lyst til å se denne siden jeg så filmplakaten og måtte tenke meg om flere ganger før jeg skjønte hvem som var Holmes. Og sånn sett skuffet filmen ikke, Robert Downey jr. var en vidunderlig Holmes (herjet på akkurat riktig måte), nydelig komplementert av Jude Laws sjeldent jevnbyrdige Watson. Et ordentlig tulleplott, selvfølgelig, men det er nå en del av Holmes-tradisjonen, det også.

På kino i 2009

17. desember: The Informant!
Matt Damon med verdens styggeste bart starter tilsynelatende ut i godhetens tjeneste, men viser seg å være et vandrende katastrofeområde av løgner, dobbeltspill og stormannsgalskap. Veldig morsomt musikkspor. Juryen sier likevel litt tja.

6. desember: Julenatt i Blåfjell.
Langt, langt bedre enn julekalenderserien. Veldig gode barneskuespillere. Rørende og dramatisk. Den funket som bare juling for primærmålgruppa, og sekundærmålgruppa grein til tider som et pisket skinn. Men så er hun jo ganske lettrørt også, da, spesielt rett før jul.

24. september: Upperdog.
Bemerkelsesverdig følsom og tankefull film om … tja, blod og vann? Nydelig kontrast mellom de to hovedparene: sterke følelser med og uten dialog. Jeg har en useriøs teori om at filmen ble bedre av at de ikke fikk lov til å snakke så mye norsk – uansett var Agnieszka Grochowska fantastisk i rollen sin som ekstrovert, gebrokken polsk hushjelp, og bar nok mye av filmen.

14. september: District 9.
Skarpt om menneskenes dårskap og mindre tiltrekkende sider som demonstrert ved internering av rekeformede aliens. Tidvis veldig morsom også.

26. juli: Harry Potter og halvblodsprinsen.
En av de bedre Potter-filmene, synes jeg. Den utelot detaljene og tok vare på følelsene. Prisverdig lite bang og action. Særlig syntes jeg Malfoys kvaler var bra. Det er meget mulig at den ikke er særlig tilgjengelig for folk som ikke har lest bøkene, men ettersom jeg synes at de ikke burde ha lov til å se filmene uansett, bekymrer det meg lite.

9. juli: Istid 3.
Regnværstiltak. Den har definitivt sine morsomme øyeblikk, men jeg blir alltid litt søvnig av så store doser ellevill action. Så også i dag. Snork.

14. juni: Coraline.
Vakker, nifs og fabelaktig morsom. Og så var det noe … eh … litt kjent med den måten å neglisjere barna sine på.

29. januar: Slumdog Millionaire.
Aldeles fantastisk sjarmerende film om integritet, pågangsmot og Den store kjærligheten i Mumbai-slummen. Brutalt, rått og totalt innsmigrende. Det er bare å gi seg over og danse med under rulletekstene.

26. januar: Låt den rätte komma inn.
Det var ikke vampyren som var det skumleste i denne filmen. Det var den inntrengende og urovekkende framstillingen av prepubertetens isnende isolasjon og voksenpersonenes totale irrelevans for den ubehjelpelige, ubeskyttede og naive tolvårige hovedpersonen. En historie om kjærlighet, men konsekvensene? Nydelig filmet og komponert fra ende til annen. Utsøkt utvalg av grimme 70-tallsrekvisitter.

Ond og kynisk

Jeg er ute av stand til å sende videre kjedebrev, men jeg simpelthen elsker å svare på spørsmål. Følgelig utnytter jeg en kjede-e-post med veldig sympatisk opphav til å revitalisere min halvdøde blogg i stedet.

1 Hvor bor du?
På Hasle/Hovin.

2 Hva arbeider du med?
Jeg er forsker, og anstrenger meg stadig for å forklare folk at man kan jobbe med Det nye testamentet i gresk original og tidlige oversettelser – helt uten å være teolog. Iblant mistenker jeg likevel at jeg har fått et image som ikke stemmer helt med realitetene.

3 Hvilken bok leser du akkurat nå?
Harry Potter and the Deathly Hallows. Jeg hadde nemlig glemt en stor bit av plottet. Sjokk og vantro.

4 Hvilken artist ligger i cd-spilleren din?
Ingen. (Musikkofoben er alltid på vakt!) Men det siste jeg hørte på var vel soundtracket til Once.

5 Fantasi?
Ja?

6 Favorittblad?
Jeg tror egentlig ikke jeg har noe, jeg leser sjelden blader. (Det teller vel ikke at jeg iblant leser Cosmopolitan på russisk for å finne ut hva push-up-bh og eyeliner heter?)

7 Favorittduft?
Sjasmin en tidlig junimorgen? Nybakt brød?

8 Yndlingslyd?
Kommer bare på kvalmende sentimentale alternativer.

9 Verste følelse i verden?
Det er sikkert mange konkurrenter. Følelsen av at man har gjort noe man virkelig vil komme til å angre på, kanskje – særlig når den kommer omtrent momentant?

10 Hva er det første du tenker på når du våkner om morgenen?
Ganske ofte gjør jeg et raskt overslag over hvor lenge det er til jeg endelig kan få gå og legge meg igjen, men det er forbausende sjelden jeg husker mine morgenlidelser om kvelden.

11 Yndlingsfarge:
Mørkerødt.

12 Hvor mange ganger rekker telefonen å ringe før du svarer?
Fasttelefonen får ringe lenger enn mobiltelefonen, for da kan jeg jo få lurt noen andre til å ta den. Mobilen svarer jeg på så fort jeg får tak i den nedi veska.

13 Hvis du av en grunn skulle skifte for- eller etternavn, hva skulle du da hete?
Det virker veldig lite sannsynlig at jeg vil gjøre det. Jeg vurderte vel å fjerne det andre fornavnet mitt da jeg var yngre, men nå vil jeg ha det. Men da jeg var ca. sju, ville jeg veldig gjerne hett Cecilia Veronica Cordelia eller noe annet enkelt og smakfullt. Ja, ja.

14 Hva skal ditt barn hete/dine barn hete?
Det var en ganske avansert prosess å finne ut hva de ungene vi allerede har, skulle hete, så jeg håper da virkelig de vil beholde navnene. Hett tips for en svært hypotetisk datter nr. 3: Dagny.

15 De(n) viktigste 'ting' i din verden?
«Ting»? Hmmm …

16. Favorittmat akkurat nå
Jeg liker veldig mye veldig godt. Nyttårsaften fikk jeg dielam. Det var ikke vondt.

17 Sjokolade- eller vaniljeis?
Sjokoladeis. Den må selvsagt være god.

18 Pleier du å kjøre fort?
Jeg har ikke lappen, men kan aldri tenke meg at jeg ville vært noen stor fartssynder om jeg hadde hatt den.

19 Tordenvær- Flott eller skremmende?
Flott. (Men litt skummelt den gangen vi teltet mitt på et veldig flatt jorde uten noe le. Turkameratene hadde litt høyere telt, det var den eneste trøsten.)

20 Hvilket merke var din første bil?
Vår første og eneste bil, som jeg altså ikke kjører, er en Citroën Xantia.

21 Drømmebil?
Nei, det kan jeg aldri tenke meg. Jeg tipper han markedsundersøkeren som ringte for å høre mine meninger om bilreklamer på tv, fikk varige men. Det hadde vært kjekt med en som hadde varmeapparat som virket ordentlig, da.

22 Hvis du kunne møte en bestemt person (død eller levende), hvem?
Jeg liker mye bedre å møte folk jeg kjenner godt fra før (på den ene eller andre måten) enn totalt ukjente, og folk jeg beundrer veldig, er det jo skummelt å treffe! Prestasjonsangst! Men jeg er litt lei for at jeg ikke fikk spist lunsj med Helen DeWitt den gangen jeg hadde sjansen. Og det hadde jo sikkert vært moro å drikke portvin med Dorothy Sayers i mellomkrigstida?

23 Favorittdrikk/alkohol?
Rett vin til rett mat.

24 Hva er ditt stjernetegn?
Jomfruen. Jepp, tørt og kjedelig petimeter.

25 Spiser du stilken på broccolien?
Ikke når jeg lager den selv, men om noen andre har delt den opp i delikate biter og dampet den akkurat passe mye, er det jo riktig godt.

26 Hvis du kunne velge et hvilket som helst yrke, hva skulle det være?
Den jobben jeg har, er aldeles fantastisk, så den, bare fast?

27 Hund eller katt:
100 % cat person.

28 Har du noensinne vært forelsket?
Å ja.

29 Hvor mange fingre på tastaturet?
Ti. Touch.

30 Hva finnes under sengen din?
Ah. Sommerklær, ting vi gjemte bort før visning, masse støv, badevekt, badebalje. And then some.

31 Favorittall?
Tror ikke det.

32 Hvilken sport ser du helst på tv?
Det er veldig sjelden det skjer, men jeg har hatt perioder som ivrig snooker- og skiskytingstitter. (To separate perioder.)

33 Nevn et karakteristisk trekk ved den personen som sendte deg denne mailen?
Skarp som en rakekniv.

34 Hvem/hva kan gjøre deg lykkelig?
Jeg er lett å glede, og er stadig lykkelig over familien min, jobben min, ting jeg får til og ting jeg ser, leser, hører, spiser, drikker og opplever.

35 Huslige prosjekter eller annet som opptar deg mye for tiden?
Vi skal flytte om litt over en måned. Hjelp!

36 Hva var den siste filmen du så på kino?
Once.

37 Hvem tror du det er mest sannsynlig at svarer først?
38 Hvem svarer sist?
Vel, jeg skjøt vel disse spørsmålene litt i foten ved å gjøre det på denne måten. Folk er hjertelig velkommen til å svare likevel, altså.

På kino i 2008

• 29. september: Once. Åh! Nesten bare musikk, blikk og følelse. Jeg gråt som bare det på slutten.
  
• 28. september: Knøttekino 2. Dette høres jo riktig ille ut, men det var to latviske dokkefilmer! Svært underfundige og masse bonuspoeng til mor og far. Og den svenske kaninanimasjonsfilmen var riktig nydelig, selv om mannen tvilte på den kvinnelige hovedkaninen à la Idioten.
  
• 4. august: Blade Runner. Final Cut. Det var jammen vel verdt å se den nyklippede versjonen på kino. Inntrengende spørsmål om liv og død og virkelighet i en mørk, våt og skakkjørt framtid, der alle med vettet i behold allerede har forlatt åstedet.
  
• 31. juli: Sex and the City. Fluffy og ekstremt forutsigbart, men morsomt nok. Her var i hvert fall produktplasseringen en organisk del av plottet.
  
• 20. april: Juno om igjen. I London.
  
• 18. mars: Sweeney Todd. Sondheims musikk og kullsvarte tekster kom nydelig til sin rett i skummel, operatragisk, veldig morsom og engasjerende filmatisering i blodrødt på grått og snusbrunt. Bare én virkelig irriterende sanger, og da må man vel si seg fornøyd?
  
• 21. februar: There Will Be Blood. Intenst om onkel Skrue totalt blottet for nusselige Disney-fjær. Kommunisere? Prioritere følelser framfor ambisjoner? Hæ?
  
• 19. februar: Charlie Wilson’s War. Til dels hysterisk morsom dialog, men den moralske patosen var litt tung å svelge.
  
• 14. februar: Juno. Utrolig sjarmerende film i all sin enkelhet. 100 plusspoeng for Paulie som klarte å være lammende tafatt på en forbløffende tiltalende måte.
  
• 23. januar: Atonement. Alt var nydelig spilt og flott lagd, men hvorfor grep ikke filmen meg mer? Men etterpå har jeg tenkt og tenkt på den. Og lest boka. Og tilgitt filmen.
  
• 1. januar: Kikis budservice. Barnekinoteknisk sett var det nok en genistrek å la ungene se filmen på dvd med japansk lydspor x antall ganger før de altså fikk se den på kino med norsk dubbing. De satt stort sett som tente lys, og praktisk talt alle utbrudd var entusiastiske tilrop til handlingen. Filmen er fin, og man kan ikke annet enn elske katten Jiji, men den kommer nå ikke opp mot Totoro, da.

Oh, Mr. Rochester!

Jeg er ikke så veldig tolerant overfor filmatiseringer av yndlingsbøkene mine. Jeg har som regel temmelig innbarkede og bastante oppfatninger om hvordan mine helter ser ut og snakker og fører seg. Grensa for hva jeg godtar av endringer i manuskriptet, er heller ikke særlig høy. Derfor reagerte jeg med skepsis da jeg hørte om BBCs nye Jane Eyre-serie – ikke bare har Jane vært med meg fra tidlige tenår, men Timothy Dalton har også fulgt med på lasset som Den perfekte Rochester. Mørk og lunefull og intens, og ikke rent lite farlig. 2006-skuespillerne, derimot, så naturligvis helt feil ut. En heller spinkel og veikt utseende Rochester, som dessuten tydelig hadde farget det røde håret sitt mørkebrunt? En billedskjønn Jane med trutmunn? Men jeg ofret meg nå alltids og ønsket meg dvd-en i bursdagspresang.

I går glefset jeg i meg alle fire episodene på styrten, og var tårevåt, snørrete og mo i knærne da jeg endelig fikk surret meg i seng tre timer etter normal leggetid. Hovedrolleinnehaverne mer enn kompenserte for utseendet sitt med en kjemi av en annen verden. Og om Rochester kanskje er noe mindre intens og forpint enn jeg kunne ønsket meg, er Ruth Wilsons Jane strålende lidenskapelig og full av Jane-integritet. Manuset er veldig, veldig bra og effektivt, og birollene har forbløffende mye kjøtt på beina – både Reed-søstrene, St. John, Diana og Mary Rivers blir gjort veldig tydelige på nesten ingen tid. Og det er sånt som gleder en foreleggspurist, og er med på å gjøre en del kutt og forandringer veldig lette å svelge.

Konklusjon: Løp og kjøp!

Først to, så fire!

Man skulle tro vi syntes det var for få festdager i mai, sånn som vi klumper bursdagene sammen. I dag var det Åsnes tur – i skrivende stund er hun akkurat fire år og en halv time. Jeg vil gjerne få gratulere min egensindige lille filosof én gang til.

Vi har dessuten debutert som barneselskapsarrangører i dag. Det gikk veldig bra, det er godt for oss amatører å starte med et hyggelig lite barneselskap med bare bursdagsbarnets tre aller beste venner (samt hennes særdeles entusiastiske søster). Legg merke til den nyervervede heksehatten, og så Totoro-kaka, da!!