A Betan (Lois McMaster Bujold: Barrayar)

Welcome, my son, to Barrayar, the abode of cannibals; this place didn’t even wait the usual eighteen or twenty years to eat you. Ravenous planet.

Når man har fått hektet femtenåringen sin på Vorkosigan-serien, må det da være lov å gjenlese Barrayar for, eh, tredje gang på, eh, kort tid. Jeg er begeistret over å se at jeg sammenlignet den med Busman's Honeymoon første gang jeg leste den, for da visste jeg jo ikke hvor mye Sayers-homage som var i vente. Og jeg simpelthen elsker Cordelia.

Utmark (Lois McMaster Bujold: The Flowers of Vashnoi)

Is it still a victory if you don’t get the credit?

Og tenk, så kom det enda en liten bit av Vorkosigan-sagaen. Denne gangen fra Ekaterins perspektiv, og jeg tror fortsatt det må være mer å si om henne og Miles. Det er en fin liten sak, og jeg liker at den foregår på Barrayar.

Nothing can save you (Connie Willis: Passage)

And he had called her an island of sanity.

En lang stund ser dette ut omtrent som Connie Willis’ vanlige forskerbøker – Bellwether eller Crosstalk, med en plaget forskerhelt som stresser rundt i sannhetens tjeneste, stadig hindret av byråkrati, sjarlataner og idioter. Men det viser seg at den er mye mer enn det, og det blir veldig lett å tilgi at den er altfor lang og altfor heseblesende, når den også klarer å være så intelligent og usentimentalt rørende om døden, intet mindre.

My thing (Fiona Mozley: Elmet)

It were my problem to deal with. 

Dyster liten familiesaga om ordknappe folk som absolutt ikke kan be om hjelp til noe, som forsøker å rømme til landlig idyll, men uvegerlig ramler ut i tragedie. (I rettferdighetens navn lever de i veldig vanskelige kår – jeg får deterministiske Amalie Skram-vibber). Jeg falt ikke for den – den er jo velskrevet, men hva var nå egentlig poenget?

The glory and the guilt (Marge Piercy: He, She and It)

My life is sweet to me.

Er det greit å skape et bevisst og intelligent vesen og så underkaste det din vilje? Marge Piercy sier nei, om det nå er en golem i Praha-ghettoen eller en kyborg i en dystopisk framtid. Jeg syntes golem-delen var best med god margin – framtidsdystopien var unødvendig misandrisk, et scenario hvor man tydeligvis bare kan få fatt i en bra mann om man bygger ham selv (og selvsagt sniker programmeringen ut av den dumme ingeniørmannens hender). Men diskusjonen om hva det betyr å være menneske, og hvem man kan sies å elske, er fin.

Obsessions (Ernest Cline: Ready Player One)

You’d be amazed how much research you can get done when you have no life whatsoever.

Siden filmen var så drastisk forandret (ikke i ånden, bare i detaljene, syntes jeg), måtte det gjenlesing til. Den tålte det bare sånn middels – det syntes enda bedre denne gangen hvor lite velskrevet den er, men entusiasmen er fortsatt sjarmerende, og det var til og med litt spennende fremdeles. En av tingene som filmen skjønnmaler, er perioden Wade tilbringer blek, hårløs og forskanset i en bitteliten mørklagt leilighet, i skjærende kontrast til det glamorøse livet som kjendis-Parzival i OASIS. Det ville blitt en langt grimmere film om de hadde tatt med det, selvfølgelig, men det er en av yndlingspassasjene mine.

Irreplaceable (Connie Willis: Doomsday Book)

She could never in a hundred years, in seven hundred and thirty-four years, have imagined Agnes, with her puppy and her naughty tantrums, and her infected knee.

Dette er helt sikkert Connie Willis’ mesterverk, for her, på en helt annen måte enn i de andre Oxford-tidsreisebøkene, tjener fortidsdestinasjonen som en resonanskasse for nåtida. 1348 er mye fjernere enn skarve andre verdenskrig, men det (og at situasjonen tross alt er mye grimmere på individplan) tjener til å koke boka ned til det som er helt allmennmenneskelig. Søskensjalusi. Skrubbsår. Maktkamp. Dødsangst. Instinktiv hjelp til folk i nød.

Dessuten er det en bok skrevet spesielt til glede for oss historiske lingvister. Ikke bare reiser Kivrin med middelengelsk språkimplantat, men det viser seg at språkhistorikerne («At last we have the chance to observe the loss of adjectival inflection and the shift to the nominative singular at first-hand.») har tatt helt feil både om uttale og morfologi. 

What ails us (George Saunders: Lincoln in the Bardo)

Two passing temporarinesses developed feelings for one another. Two puffs of smoke became mutually fond. I mistook him for a solidity, and now must pay.

Den mest atypiske historiske romanen man kan tenke seg, om natta etter at Lincolns lille sønn Willie ble begravd, midt under den amerikanske borgerkrigen. Og det er en intim historie om å sørge og å gi slipp, samtidig som det handler om Lincolns ansvar og byrde som president. Og den er fortalt i et lappeteppe av stemmer – dels i brokker av faktiske og fiktive kilder om Lincolns liv (biografier, historieverker, brev og manuskripter), dels i stemmene til hundre spøkelser på kirkegården, alle med sirlig påført referanse. Og stemmene overlapper og motsier hverandre, krangler og enes, og er i et lappeteppe av stiler og patosnivå, representerer alle lag av befolkningen. Det er ofte morsomt, og slik greier Saunders å fortelle en inderlig liten historie uten et gram sentimentalitet og med store implikasjoner. Men så det svir. Jeg falt fullstendig for denne. 

Viola (Connie Willis: Blackout / All Clear)

Is it a comedy or a tragedy?

Noen ganger er det en fordel å huske litt dårlig. Eller, jeg syntes egentlig jeg husket Blackout / All Clear riktig godt – Eileen og ungene, Polly og Sir Godfrey, den fysiske fornemmelsen av bombene som falt over London, den klaustrofobiske, stadig mer fortvilte stemingen. Men jeg hadde altså glemt mer enn nok av slutten til at det ble omtrent like spennende som sist gang

Siden sist hadde jeg lest Life After Life, og likhetene er slående, men siden Blackout / All Clear ikke når Life After Life til knærne engang, tar det litt glansen av førstnevnte. Men det er fortsatt en god og morsom og spennende og overraskende gripende bok.

Keep the Sultan amused (Margaret Atwood: Alias Grace)

Her strongest prison is of her own construction.

Man kan alltid stole på Margaret Atwood. Veldig, veldig smart skrevet om sannhet og hukommelse i en gammel (ekte) mordsak. Og det er nydelig og sviende feministisk skrevet om Grace Marks som blir sett og behandlet som et helt fiktivt vesen av stadig nye menn med selvsentrert fantasi. Hvorfor skal hun fortelle noen sannheten? Hvorfor skal hun vise noen hvem hun er?

Lest i 2017

Nyttårsforsettet for 2018 får være å blogge individuelt om hver bok igjen, men i dette ny-jobb-og-flytte-utenlands-året brøt rutinene sammen i august en gang. Men en komplett liste kan jeg da få til, tross langt framskredet juleferiesløvsinn. (Omtaler kommer også krypende.)

Januar
1. Terry Pratchett: Hogfather
Ingen jul uten!

2. William Shakespeare: The Tempest
… and our little life / is rounded with a sleep.

3. Margaret Atwood: Hag-Seed
Det var selvfølgelig derfor jeg måtte lese The Tempest, dette er Atwoods nydelige moderne nyfortolkning, der hun bruker den forsmådde, sorgtyngede, halvgale og hevngjerrige teaterregissøren Felix Philips til å sortere seg gjennom alle Prosperos problematiske og motstridende trekk. Overraskende nok er det også en strålende og overraskende optimistisk fengselsroman.

Februar
4. Jim Butcher: Storm Front
Ikke noe mesterverk, men jeg likte Harry Dresden og den sardoniske fortellerstemmen hans, og lo høyt flere ganger.

Mars
5. Jim Butcher: Fool Moon
Ikke like bra som den første – for mye varulver og for lite karakterutvikling etter min smak.

6. Barbara Kingsolver: The Poisonwood Bible
Fantastisk bok om foreldre og barn, arv og miljø – og de fortellerstemmene!

7. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Jo, jeg dro altså til Oxford, og …

April
8. Edith Wharton: Ethan Frome
Det er vanskelig å tenke seg noe mer tragisk enn denne lille kjærlighetshistorien. When will they make it a musical?

9. Connie Willis: To Say Nothing of the Dog
Den foregår i Oxford, den siterer Dorothy Sayers aldeles skamløst ofte, og har faktisk et riktig bra plott, til tross for at den lenge framstår som en totalt fluffy Wodehouse-pastisj.

10. Sarah Waters: Fingersmith
Ekstremt Dickens-aktig bok, men på et tema som Dickens ikke kunne rørt med ildtang. Kul effekt.

11. Laini Taylor: Strange the Dreamer
Det finnes faktisk ikke noen unnskyldning for å gi helten bare gode egenskaper. Selv om jeg forstår hvorfor hun syntes plottet krevde det.

12. Douglas Adams: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy
Ingenting er som å gjenlese denne fordi trettenåringen din synes referansene dine er for rustne.

13. Douglas Adams: The Restaurant at the End of the Universe
Endelig en bok som tar tempus/modus/aspektproblemene knyttet til tidsreising på alvor!

Mai
14. Douglas Adams: Life, the Universe and Everything
15. Douglas Adams: So Long and Thanks for All the Fish
16. Douglas Adams: Young Zaphod Plays it Safe
17. Douglas Adams: Mostly Harmless

Juni
18. Elizabeth Strout: Olive Kitteridge
19. Lene Kaaberbøl: Skammarens dotter
20. Terry Pratchett: Night Watch
21. Lene Kaaberbøl: Skammarteiknet

Juli
22. Anne Leckie: Ancillary Justice
23. Dorothy Sayers: Five Red Herrings
24. Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice
25. Lene Kaaberbøl: Slangens gåve

August
26. Lene Kaaberbøl: Skammarkrigen

27. Arundhati Roy: The Ministry of Utmost Happiness
Jeg likte den faktisk veldig godt, men det er en ujevn, sint og agitatorisk bok, og veldig langt unna The God of Small Things, som jeg virkelig elsker. Historielinja er lang og kronglete, full av virkelig gruoppvekkende historier fra Kasjmir og Delhis bakgater, og det tar lang tid før vi kommer fram til historien om Tilo og hennes tre beundrere, og hvordan Kasjmir-konflikten er vevd inn i livene deres. Men den er til gjengjeld strålende.

September
28. Sarah Perry: The Essex Serpent
Her har vi en langtrukken, mystisk historie om en mytisk slange. Og så er det ikke noe poeng med den? Jeg liker for så vidt hovedpersonene, men … hvorfor?

29. Gail Honeyman: Eleanor Oliphant is Completely Fine
Jeg kjøper ikke helt Eleanors personlighet – rigid og autistisk som hun er på begynnelsen, virker en del av utviklingene på slutten temmelig usannsynlige, og slutten er i overkant sentimental. Jeg liker best det nærmest utenomjordiske perspektivet hun har på kontorhverdagen, der er det en del perler.

30. Lois McMaster Bujold: The Vor Game
Fryktelig mye morsommere på andre lesning, når du kjenner hele Miles’ historie og kan glede seg over de første glimtene av sentrale personer. Jole er der! Gregors kvaler er også mye mer interressante når man kjenner Gregor fra før.

31. J.B. Priestly: An Inspector Calls
Sånn går det når man har barn på engelsk skole. Det er lett å se hvorfor de har den på pensum for fjortenåringene, den er en effektiv innføring i klasseurettferdighet der den rettskafne inspektøren legger et elegant konstruert nett av synder på den for det meste karikerte Birling-familien. Men slutten er urovekkende helt på ordentlig.

Oktober
32. Sarah Waters: The Paying Guests
Den begynner så bra, med lavmælt slow-burn, men så går Waters hen og spolerer hele greia med tåpelig melodrama. Hele boka bare døde for meg, og jeg leste den ut av ren plikt.

33. Ben Aaronovitch: The Furthest Station
Et morsomt lite eventyr med Peter Grant, helt løsrevet fra den Store Intrigen. Det kan kanskje være like greit, jeg har på følelsen at Aaronovitch sliter litt med den. Og så liker jeg den obsternasige Abigail.

November
34. Philip Pullman: The Book of Dust
Hvis det bare ikke hadde vært for de siste få kapitlene, skulle jeg vært helhjertet begeistret for denne turen tilbake til Lyras Oxford. Men der faller altså Pullman i mysteriegryta. Tsktsk. Men den er verdt å lese likevel, og jeg er veldig svak for det nye persongalleriet, særlig Malcolm.

35. Colson Whitehead: The Underground Railroad
Sint, brutal og poetisk roman om Cora, som rømmer, rømmer og rømmer igjen fra livet som slave på en bomullsplantasje i Georgia. Det er ikke en realistisk roman, og det forvirret meg litt – undergrunnsjernbanen var jo ikke en virkelig jernbane, men det er den her, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det grepet.

36. Sarah Rees Brennan: In Other Lands
Fryktelig ujevn bok, som starter som ren karikatur (hva om Harry Potter var en ufyselig tenåring som gikk alle på nervene?), men etter hvert blir den mer, og til slutt er i hvert fall to av hovedpersonene av kjøtt og blod. Verdensbyggingen er irriterende tynn, og det er ikke greit når vi vet du kan så mye bedre, SRB! Allikevel er den dødelig spennende på slutten, og ga meg en søvnløs natt.

Desember
37. Patrick Rothfuss: The Name of the Wind
Njeh. Det er ikke at det ikke er bra ting her – jeg er svak for beskrivelsen av Kvothes tid på universitetet – men den er episodisk og løs, og den er kompetent, men ikke strålende skrevet. Det spørs om jeg gidder å lese neste bind.

38. Ali Smith: Winter
Det er mye mer av en roman enn Autumn, som nesten var mer av et (rasende) dikt. Smith er definitivt sint her også, men igjen er det først og fremst en bok om kjærlighet, forfriskende nok aller mest mellom to strilynte gamle søstre. Jeg brukte litt tid på å komme inn i den, men til slutt likte jeg den nok minst like mye som Autumn. Og den er skikkelig listig!

39. Douglas Adams: Dirk Gently’s Holistic Detective Agency
Jeg måtte lese den om igjen etter å ha sett Adams’ Doctor Who-episode Shada, som nylig er fullført med animasjon, og som han stjal store biter av og satte direkte inn i første Dirk Gently-bok. Jeg hadde glemt hvor mye av en Cambridge-bok det er. Generelt er plottet så underlig at det er umulig å lagre det i minnet, så det var vel verdt å lese den igjen – jeg tror jeg lo minst like mye denne gangen også.

Uten sverd (Lene Kaaberbøl: Skammarkrigen)

Som tittelen antyder, er dette boka om det store oppgjøret med den skamløse Drakan og hans hær, men siden Kaaberbøl, i likhet med Nico, tydeligvis ikke liker sverd og trives best i kammerspillformat, løser hun oppgjøret på en måte som nærmer seg juks i mine øyne. Og det er litt synd. Det er også noen utviklinger i forholdene mellom personene som jeg synes er vel lettvinte – ubeleilig kjærlighet hos en sånn som Dina går ikke bare over på en dag.

Men personene selv står seg. Dina som må finne en måte å være helt sin egen på. Den plagede, Hamlet-aktige Nico. Lidenskapelige, tross alt feilbarlige Melussina. Klansfolkene. Det er en fin bokserie.

Fløyta (Lene Kaaberbøl: Slangens gåve)

Dette er Skammar-seriens klare høydepunkt, for her får vi (og Dina) vite om den andre siden av Dina, de andre kreftene hennes, det hun ikke har fra moren, de som er enda tyngre å bære enn skammarblikket. Og hun får vite det på en ambivalent og voksen måte, som gjør henne mye voksnere også. Dessuten liker jeg beskrivelsen av det skumle, totalitære Sagisloc.

Homicidal runt lunatic (Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice)

I’ve always had the impression you were trying to be three people. Perhaps you’ve found your calling.

Jeg ser jeg var ganske hard mot Miles første gang jeg leste boka. Men det er selvsagt noe helt annet når man har hele katalogen i bakhodet, og vet hva han kommer til å gjøre med de dyrekjøpte erfaringene han gjør seg på det vanvittige eventyret som får Dendarii-leiesoldatene til å oppstå ut av løse lufta. Og så er det så morsomt med alle de første møtene. Bel Thorne! Elli Quinn! De aller første beskrivelsene av Ivan Vorpatril! (“Ivan had the family memory, at least. What would it be like to have a mind that retained nearly everything, but never bothered to put it in any kind of order? Exactly like living in Ivan’s room, Miles decided.”)

(Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal hindre meg selv i å gjenlese hele serien!)

Ayr, Girvan, Stranraer (Dorothy Sayers: Five Red Herrings)

Togtidene på Ayr stasjon

Det er noe eget å lese on location. Så da sommerferien førte oss på togtur Glasgow–Ayr–Stranraer, var det helt uunngåelig å plukke opp Five Red Herrings. Den er nok den tørreste av alle Wimsey-bøkene, med sin voldsomme fiksering på togtabeller og billettklipping, men det ble ganske mye morsommere når man kjørte rundt på de samme togene (og til og med skulle ha Irlands-båten!). Og de temperamentsfulle Galloway-kunstnerne er jammen ganske morsomme de også (og utvilsomt samlet i felten), og så er det jo Wimsey selv, da, der han piner Bunter til å bruke skotske navn på kjøttstykker til Bunters smerte og bestyrtelse.

Jeg (Ann Leckie: Ancillary Justice)

“I can bring you back. I’m sure I can.” “You can kill me, you mean. You can destroy my sense of self and replace it with one you approve of.”

Ancillary Justice åpner nesten pinefullt langsomt, og det tar lang tid før man begynner å forstå hvor komplisert historien er. Men den er verdt det. Grunnpremisset kan høres nokså sært ut, men det fungerer faktisk, og fører til særdeles interessant synsvinkelbruk og interessante meditasjoner over hva identitet, selvforståelse og menneskelighet egentlig vil si. Og til slutt blir den jammen ganske spennende også. 

I høylandet (Lene Kaaberbøl: Skammarteiknet)

Der den første Skammar-boka var smekker og kammerspillaktig, er oppfølgeren på et mye bredere lerret med mer verdensbygging. Men det er en utmerket oppfølger, Dina er fortsatt en fin heltinne, og må gjennom en hard prøve.

Før syrinene blomstrer helt av (Terry Prachett: Night Watch)

 

It wasn’t a decision he was making, he knew that. It happened far below the levels of the brain where decisions were made. It was something built in. There was no universe, anywhere, where a Sam Vimes would give in on this, because if he did then he wouldn’t be Sam Vimes anymore.

Det er altså bare å notere at jeg plukket fram Night Watch i år igjen etter å ha vært ute og gått en syrinduftende maikveld, antagelig veldig nær the Glorious Twenty-Fifth of May. Det blir liksom ikke vår uten et gjensyn med den voksne Vimes’ ryggrad og hardt tilkjempede tro på pragmatisk anstendighet i lys av den helt unge Vimes.

Skam i livet (Lene Kaaberbøl: Skammarens dotter)

Fjortenåringen min er så streng og kritisk at det virker strengt nødvendig å lese de svært få bøkene som passerer det trange nåløyet hennes. Og hun hadde jo helt rett denne gangen også – Dina er en herlig sint, vrang og impulsiv heltinne (perfekt introdusert i første kapittel), og resten av persongalleriet er også bra, grunnpremisset er en virkelig god idé, og boka er i tillegg fryktelig spennende. Og så er den så fint oversatt til et veldig kledelig nynorsk at det nesten er vanskelig å forestille seg at den opprinnelig er skrevet på dansk.

Absolutely without apology (Elizabeth Strout: Olive Kitteridge)

Foolish, foolish spring.

En fantastisk liten bok om den torne- og stormfulle Olive Kitteridge, fortalt i små historier hvor hun er alt fra hovedperson til perifer biperson, og fra synsvinklene til en rekke personer med et bredt spekter av forhold til henne (ikke uventet er hun både elsket, hatet, respektert, foraktet og fryktet). Boka er full av sviende, kompliserte og utpreget voksne følelser og forhold mellom mennesker. Hva vil det si å være trofast? Eller lykkelig? Hva skjer om du aldri forklarer eller ber om unnskyldning? Hva er nå kjærlighet for noe? Og går det an å komme tilbake til livet etter at det har herjet med deg etter eget forgodtbefinnende?