Kviser (Sue Townsend: The Secret Diary of Adrian Mole, Aged 13 3/4)

Enter British Museum. Adrian Mole and Pandora Braithwaite awestruck by evidence of heritage of World Culture. Rest of class Four-D run berserk, laughing at nude statues and dodging curators.

Adrian Moles grenseløse pubertale arroganse og selvsentrerthet er fortsatt morsom, men kanskje ikke fullt så morsom som på 80-tallet. Kanskje det hadde hjulpet om vi fikk inntrykk av at Adrian også hadde spor av genuin sårhet? (Men spør meg igjen om 1 1/4 år.) Tidsbildet fra Thatcher-England er nesten morsommere.

Gullalder (Nick Hornby: Funny Girl)

Up until now it was as if they shared a brain, or at least had created a new one that hovered between them, and they filled it with stuff, lines and stories and characters, like two taps might fill a bath. 

Nick Hornbys siste fortoner seg på mange måter som en knappere, enklere og blidere versjon av The Amazing Adventures of Kavalier and Clay. Det er både den livlige tidskoloritten (Swinging London og ikke New York i tida rundt andre verdenskrig), en del av persongalleriet og relasjonsmønstrene, men aller mest at boka er en uforbeholden kjærlighetserklæring til kreative arbeidsfellesskap. Når de virker, så lenge de virker, er det ingenting annet som kan matche følelsen av å lage noe helt nytt i fellesskap, «an experience like this,  where everything clicks and everyone pushes you to do the best you can, better than anything you think you’re capable of». 

Og i likhet med Michael Chabon vet Nick Hornby at slike magiske perioder ikke kan vare for alltid, at det på sett og vis ligger i deres natur. («But Tony was a storyteller, and he knew that if you looked at any narrative closely enough you could trace the unravelling back and back and back – right to the very beginning, if the story was good enough.») Om du er en slik en som Sophie/Barbara, er ikke livet over av den grunn. («She’d always suspected that she was the sort of girl who wouldn’t go home to see a sick father if she had a shot at a television series, but she’d rather hoped that the news would be revealed slowly, and not for a while yet.»)

En svært sjarmerende bok.

Disipler (Lars Iyer: Wittgenstein Jr.)

The number of students is falling: forty-five in the first week, twenty-three in the second, eighteen in the third, and this week only twelve. Twelve! An auspicious number, Wittgenstein says. He’s glad to be rid of the hangers-on.

Jeg er litt i tvende sinn her. På den ene siden er Cambridge- og akademikersatiren utsøkt. (Spesielt kan jeg anbefale hvordan studentene stadig drikker seg fulle og oppfører versjoner av diverse berømte filosofers endelikt.) Og jeg liker personene, særlig den dekadente aristokraten Ede og den tilbakeholdne fortelleren Peters (som opplagt er nærmere og bedre venner enn de vet selv). Jeg har til og med en viss sympati for den forpinte Wittgenstein jr. selv, som lever og lider helt og holdent i ideenes verden, og for den intense, kvernende retorikken hans. 

Samtidig har jeg problemer med å svelge Iyers holdning til den disippelaktige kulten de ellers så lettsindige studentpartyløvene danner rundt den åpenbart forstyrrede, om ennå ikke fullstendig sinnssyke foreleseren sin (det er tolv av dem, for crying out loud!). Ser han tross alt en verdi i det? Romantiserer han det ikke litt, det dypt selvsentrerte og fåfengte prosjektet til Wittgenstein jr.? Og hva med siste del, der han (hvis vi på noen måte skal regne ham som et rasjonelt og voksent menneske) åpenbart misbruker profetposisjonen sin, og tar et temmelig destruktivt skritt ut fra ideenes rike? 

Those Frenchies seek him everywhere (Baronesse Orczy: The Scarlet Pimpernel)

Tall, above the average, even for an Englishman, broad-shouldered and massively built, he would have been called unusually good-looking, but for a certain lazy expression in his deep-set blue eyes, and that perpetual inane laugh which seemed to disfigure his strong, clearly-cut mouth.

Man kan vel vanskelig tenke seg en større kontrast til The Lowland. Langt på vei er det jo ingenting mer enn en røverhistorie på randen av ukebladromanen, men samtidig er dette en av de bøkene som lever videre på typene. Percy Blakeney er definitivt en av lord Peter Wimseys forfedre, der han gjemmer briljans og grenseløs oppfinnsomhet og vågemot bak en fjompete engelsk adelsmannsmaske, og virtuost bruker motpartens fordommer, arroganse og forakt som våpen mot dem. Hans kone Marguerite er (selv om hun er skandaløst underutnyttet i plottet) en verdig match for ham, og det er da ganske romantisk når hun intuitivt fornemmer at det er noe mer enn fjomperi ved ektemannen. 

Vanntette skott (Jhumpa Lahiri: The Lowland)

She had generated alternative versions of herself, she had insisted at brutal cost on these conversions. 

Det er ikke akkurat typisk for indiske generasjonsromaner å være knapt og økonomisk skrevet, men det klarer denne, som klokker inn på rett over 300 sider, tross at den altså har handling som strekker seg over nærmere 60 år og fire generasjoner. Og det er en veldig fin bok, som aldri forenkler og aldri blir sentimental der den navigerer seg gjennom en ugrei floke av relasjoner mellom foreldre og barn, ektefeller og søsken, folk som stadig velger å forlate og bryte med store komponenter av sitt eget liv og søke tilflukt i andre. Den er full av handlinger som både er helt forståelige og helt utilgivelige – samtidig. Og den ender med behersket optimisme.

’Tis the season (Charles Dickens: A Christmas Carol)

Darkness is cheap, and Scrooge liked it.

Det er definitivt sesong for å krysse av denne på klassikerlista. Og selv om Dickens er hemningsløst sentimental her (det er han jo nesten alltid), så er han morsom også (som vanlig), og dessuten ganske nifs. Og da særlig i beskrivelsen av Scrooge før reformen.

HO. HO. HO. (Terry Pratchett: Hogfather)

Dødens fortolkning av julebudskapet er noe for seg selv. Et utmerket førjulstradisjon.

HERE IS A BRIDLE FOR YOUR PONY, AND A SADDLE, AND A RATHER STRANGE HARD HAT AND A PAIR OF THOSE TROUSERS THAT MAKE YOU LOOK AS THOUGH YOU HAVE A LARGE RABBIT IN EACH POCKET. “But we can’t have a pony, can we, Euffie, because we live on the third floor…” OH, YES. IT’S IN THE KITCHEN. “I’m sure you’re making a little joke, Hogfather,” said Mother, sharply. HO. HO. YES. WHAT A JOLLY FAT MAN I AM. IN THE KITCHEN? WHAT A JOKE. DOLLIES AND SO ON WILL BE DELIVERED LATER AS PER YOUR LETTER. “What do you say, Euffie?” “’nk you.” “’ere, you didn’t really put a pony in their kitchen, did you?” said Heavy Uncle Albert as the line moved on. DON’T BE FOOLISH, ALBERT. I SAID THAT TO BE JOLLY. “Oh, right. Hah, for a minute—” IT’S IN THE BEDROOM. “Ah…” MORE HYGIENIC. “Well, it’ll make sure of one thing,” said Albert. “Third floor? They’re going to believe all right.” YES. YOU KNOW, I THINK I’M GETTING THE HANG OF THIS. HO. HO. HO.

Tolkenes land (David Mitchell: The Thousand Autumns of Jacob de Zoet)

Interpreters often have to provide both the answer and the tools to understand it.

Det er en ørliten referanse til Jacob de Zoet i The Bone Clocks, og boka viser seg da også å være et litt småskjelmsk forspill til denne. Her har vi Marinus og Marinus’ mørke motstykker, og mange ganger sier de rett ut hvordan tingene har seg. («I’m indestructible, like a serial Wandering Jew. ») Men det forblir i forbifarten, og det blir sjelden trodd av samtalepartnerne. Det går fint an å lese boka som en røverhistorie fra shoguntida og ignorere de okkulte hintene. Det man ikke kan ignorere, er Jacob de Zoets utvikling fra naiv og idealistisk guttunge til voksen mann med ryggrad. Og så er jeg svært sjarmert av bokas stadige fokus på tolker og oversettelsesproblemer, språket som maktmiddel, handicap og svøpe. 

Pandora (M.R. Carey: The Girl with All the Gifts)

She can’t remember a time when her life was any different than this, and she can’t imagine any other way that people could live. But there’s something that doesn’t make sense to her in the whole equation, and so she has to ask the question.

Og det er sannelig flere ukjente i ligningen enn Melanie aner. Jeg leste denne helt uforberedt på hva den handler om, og det var en god idé, men jeg kan jo likevel advare om at det ikke er en bok for sarte sjeler – her snakker vi virkelig nifs postapokalypse. Men den er bra – veldig godt utnyttet synsvinkelbruk, og et knippe veldig forskjellige hovedpersoner som alle har rett på sitt vis.

Gøy på landet (Ben Aaronovitch: Foxglove Summer)

‘You said that there’s weird shit, but it normally turns out to have a rational explanation.’ ‘It does,’ said Beverley. ‘The explanation is a wizard did it.’

Peter Grant er bygutt så det forslår, og det er vanskelig å tenke seg ham uten London. Men i dette femte bindet av serien blir han sendt ut på den engelske landsbygda for å løse en tilsynelatende ordinær forsvinningssak, og det er helt bemerkelsesverdig hvor godt han kler det. Ferie fra London, mesteparten av bipersongalleriet, og ikke minst fra den overgripende historielinja. Det ble veldig bra. Og han greier fint å arkitekturnerde i Herefordshire også. («As an architect Erith might have been a progressive classicist, but he shared with his contemporaries the same failure to understand that you need to be able to open the oven door without having to leave the kitchen first.»)

Radix sanctitatis (Colm Tóibin: The Testament of Mary)

 ‘I was there,’ I said. ‘I fled before it was over but if you want witnesses then I am one and I can tell you now, when you say that he redeemed the world, I will say that it was not worth it. It was not worth it.’ 

Ganske tilfeldig (vel, det er jo ingen tilfeldighet at jeg stadig står til knes i de greske evangeliene) leste jeg denne samtidig som jeg av tekniske årsaker måtte lese gjennom Johannesevangeliet på gresk på jobb, og det er åpenbart at dette er en gjenfortelling nettopp av Johannesevangeliet gjennom Marias (Jesu mors) bitre og tvilende og nokså fragmenterte perspektiv. Det er Lasarus (fortalt som en riktig nifs og uetisk affære!), det er bryllupet i Kana, det er korsfestelsen som Johannes så den. Og Maria tviler, hun elsker sønnen sin, men mirakelutretteren er fremmed for henne, hun misliker disiplene og sirkuset som følger ham rundt, den indirekte berømmelsen som faller på henne, er en plage for henne, og hun er aldri direkte vitne til noen av hendelsene, som dermed alltid blir presentert som hearsay. Og nå, på sine eldre dager, er hun omgitt av evangelistene som vrir vitnesbyrdet hennes til å passe til det glade budskapet  (“But maybe they are simple.”), men Maria konkluderer med at korsfestelsesdagen umulig kan ha vært verdt det, om det så er evig liv for hele menneskeheten det står om.

Nostalgisk nostalgi (James Herriot: All Creatures Great and Small)

DIDN’T SAY ANYTHING about this in the books, I thought, as the snow blew in through the gaping doorway and settled on my naked back. I lay face down on the cobbled floor in a pool of nameless muck, my arm deep inside the straining cow, my feet scrabbling for a toe hold between the stones.

James Herriot-bøkene er dypt nostalgiske i seg selv, de er minner om en enkel uskyldstid på Yorkshire-landsbygda, og for meg er det dobbelt nostalgisk å lese dem, siden de er blant bøkene jeg gjenleste flest ganger i oppveksten. (Det er definitivt disse bøkene og BBC-seriens feil at jeg primært forbinder veterinæryrket med armer langt opp i kuskjeder.) Det var lenge siden sist, og det er deilig å se at alt fortsatt er der: den ville naturen, de vittig-kjærlige portrettene av Yorkshire-bøndene, og ikke minst den fantastiske karismatiske, men vilt lunefulle Siegfried Farnon. («I had known Siegfried long enough to realise that some of his ideas were brilliant and others barmy; and he had so many ideas and they came in such a constant torrent that I often had difficulty in deciding which was which.») Og så er det Herriot selv, med sin milde, unnskyldende skotske sjarm. Det er lett å skjønne hva Helen så i ham.

Arbeiderklassejente i flosshatt (Caitlin Moran: How to Build a Girl)

What is the point of being seventeen years old if you can’t totally make up your backstory?

Jeg syntes alltid at de beste delene av Caitlin Morans How to Be a Woman var brokkene av arbeiderklasseoppvekstroman, og langt på vei er How to Build a Girl akkurat den romanen , om den ukuelige Johanna Morrigan, som med fandenivoldskhet som superkraft inntar musikkjournalistikken iført flosshatt. Det er ikke noe mesterverk, blant annet sklir den tidvis ut i tilnærmet selvhjelpsbok mot slutten, men som alt Caitlin Moran skriver, er den ustyrtelig morsom og full av sjarm, og den er ikke så rent lite rørende heller, særlig når den dreier seg om familiebåndene i Morrigan-familien.

Like there might be such a thing as a future (Ali Smith: How to Be Both)

Past or present? George says. Male or female? It can’t be both. It must be one or the other. Who says? Why must it? her mother says.

Det er ikke særlig morsomt å bli sittende fast på Charles de Gaulle i sju timer, men hvis man kan bruke tida på å lese mesteparten av How to Be Both i ett strekk, er det nesten verdt det. Det er en nydelig og intelligent liten bok, og fingernemt skrevet sånn at de to delene, «Eye» om en renessansemaler og «Camera» om en tenåringsjente anno 2013, kan leses i begge rekkefølger – papirboka selges tilfeldig i begge rekkefølger, men i e-boka kan du velge. Siden jeg har en hang til kronologi, valgte jeg «Eye» først, men rekkefølgen er ikke nødvendigvis som man tror. «Eye» er intens og lyrisk og full av malerens sanseinntrykk, mens «Camera» er full av ung og hjerteskjærende sorg, og begge har nydelige og velutbygde hovedpersoner. Om et par år skal jeg definitivt lese den om igjen i motsatt rekkefølge og få slutten sist (eller begynnelsen).

How all occasions do inform against me (William Shakespeare: Hamlet)

Det går ikke an å se Shakespeare på teater uten å gå tilbake til teksten, og denne gangen har jeg sett Hamlet på Det norske teatret med Marie Blokhus som en fin, sår, fortvilet og dødsfiksert danskeprins. Det var en fin oppsetning, som balanserer Hamlets svarte fortvilelse og beslutningsvegring mot Shakespeares alltid tilstedeværende lavkomiske elementer, som når sendebudet informerer Hamlet om at han skal duellere mot Laertes helt mot slutten. Da passer det godt at sendebudet kommer hoppende inn på scenen med en diger ball på hodet, for så absurd lite passende er ideen om et spennende veddemål i Hamlets verden, som på det tidspunktet har gått aldeles i knas.

Teksten er så levende! Det blir nok en stund til vi slutter å lese den.

Labyrint (David Mitchell: The Bone Clocks)

Two: the fantasy sub-plot clashes so violently with the book’s State of the World pretensions, I cannot bear to look.

Disse ordene er en del av en episk slakt av en roman skrevet av en av  Mitchells mange fortellere, den middelaldrende, fallerte, ulidelig pompøse og nesten gjennomført usympatiske Crispin Hershey. Men selvsagt er dette vel så mye Mitchells ertende kommentar til The Bone Clocks selv, som utvilsomt har begge disse tingene: et fantasysubplott som får en til å tenke på Stephen Moffats Doctor Who-story arcs («En skummel dame fra en annen dimensjon!») og definitivt også på Harry Potter (vi har både Voldemort og Snape her). Og utvilsomt også State of the World-pretensjoner og et ikke ubetydelig politisk-moralsk budskap – her er Irak og Syria, her er et grøssende skummelt dystopisk 2054, hvor sivilisasjonen er i ferd med å frynse helt opp og hvor vi må betale for vår tankeløse grådighet og destruktivitet.

Men det er ingen av disse tingene som er det viktigste. Det viktigste er den enestående Holly Sykes’ høyst menneskelige livshistorie, sett gjennom øynene til en serie personer som elsker henne hver på sitt vis. Et par av disse er helt ualminnelig usympatiske, men som Crispin Hershey sier, de er «villains blotched with virtue, heroic characters speckled with villainy». Og jo mer jeg tenker på det, jo mer står det klart for meg at fantasysubplottet virkelig er et voksent et. Vel kjemper det gode mot det onde. Vel er Hollys liv styrt og regissert av Scriptet. Men utfallet er helt irrelevant for det store bildet – ja, noen få ofre for denne versjonen av dødsetere kan reddes, men verden triller like fullt utfor stupet, og det eneste horologene kan gjøre til slutt, er å gi en liten utsettelse til noen veldig få. 

Så til sjuende og sist er den som alle andre romaner som er verdt papiret den er skrevet på. Den handler om kjærlighet og tap og sorg og overlevelse, og den er befolket av flere ualminnelig levende og minneverdige personer. Og ikke minst er den en nydelig livsløpshistorie – coming of age, voksenlivet og aldring på ett brett. Anbefales.

Eructavit cor meum (Dorothy Sayers: Busman's Honeymoon)

‘My dear,’ said Harriet, ‘Miss Twitterton will think we are both quite mad; and Mr Puffett knows it already.’

Det er ikke så mange bøker som handler om lykkelige ekteskap, men Busman’s Honeymoon gjør det – vel finner Harriet og lord Peter et lik i kjelleren, så de kan fortsette detektivpartnerskapet og dermed har noe å gjøre, og vel er det en viss dramatisk nerve i at selv om Harriet har gitt seg over med hud og hår (“like falling down a well”), har ikke Peter sluppet ned forsvarsverkene ennå. Men vi tviler aldri på at Peter vil vise Harriet den sårbareste siden sin til slutt, og aller mest er boka en skamløs orgie i Harriet-og-Peter-piffle og et sitatmaraton uten like («sorry, I’ve got into the wrong poem, but I’m pawing the ground like anything»). Jeg kommer stadig tilbake til den fordi jeg har sporet et nytt sitat – denne gangen var det King Lear («the foul fiend Flibbertigibbet»!). Og som Superintendent Kirk er jeg immensely tickled, og stadig våtøyd over John Donne.

ALL Kings, and all their favorites,

All glory of honors, beauties, wits,

The Sun it selfe, which makes times, as they passe,

Is elder by a yeare, now, then it was

When thou and I first one another saw:

All other things, to their destruction draw,

Only our love hath no decay;

This, no to morrow hath, nor yesterday,

Running it never runs from us away,

But truly keepes his first, last, everlasting day.

Blod og gull (Sarah Rees Brennan: Unmade)

“I was buried alive five minutes ago,” Jared muttered. “Already with the mockery?”

Unmade er uten tvil trilogiens mørkeste bind. Det er ikke gratis å stå imot Rob Lynburns onde planer, og boka er til tider nesten utilgivelig trist, men visse kan altså rett og slett ikke holde seg, selv i den mørkeste stund. Og det er jo en veldig vesentlig del av seriens sjarm.

Dette siste bindet gjør det også klart at det igjen er en grunn til at serien er en trilogi, som demonserien har den et fiffig tredelt perspektiv – denne gangen er det tre variasjoner over Kami og Jareds kjærlighetshistorie: lenket i første bind, skilt i andre bind, med Ash som en buffer mellom dem i tredje. Og jeg liker særlig godt hvor viktig det blir at de kjenner hverandre ut og inn – hver minste lille kontur av hver følelsessjattering.

For selv om det unektelig er en kjærlighetshistorie i sentrum her, er det overgripende temaet heller verdien av å ha mennesker i livet ditt som kjenner deg ut og inn og aksepterer deg akkurat sånn som du er. Og særlig i dette bindet kjenner man igjen Brennans fine grep om familierelasjoner fra demonbøkene – fedre og døtre, tanter og nevøer, søsken i blodet og i ånden. Dom som vet precis vem du är. 

Um, magic powers (Sarah Rees Brennan: Untold)

I thought you would like a weapon better than a rescue.

Jeg tror kanskje dette er min favoritt i serien, fordi den er den klart morsomste, og fordi jeg slett ikke kan motstå Kami og Jareds tornefulle, men akk så gnistrende lidenskapelige kjærlighetshistorie. Ellers står jeg ved alt jeg skrev sist.

Veronica Mars med magi (Sarah Rees Brennan: Unspoken)

A serious journalist should probably not make so many jokes, but whenever Kami sat down to the computer it was as if the jokes were already there, hiding behind the keys, waiting to spring out at her.

Det er muligens sånn med visse fantasyforfattere også, men resultatet er uimotståelig sjarmerende og fortsatt heseblesende spennende to år etter første lesning. Og Brennans lek med klisjeer fra kjærlighetssanger, umåtelig bokstavelige som de blir med dette plottet, er både intelligent og interessant. Og for øvrig var det en stor lettelse å kunne gå direkte over til bind to etter den knusende slutten.