Bøker lest i 2013

1. Jasper Fforde: The Eyre Affair
Det var helt uunngåelig å lese denne om igjen etter de store Brontë-dosene i desember 2012. Den har jo sine svakheter, men Thursday Next er verdens kuleste heltinne, mr. Rochester blunker til deg med jevne mellomrom, og Thornfield Hall-sekvensen på slutten er vidunderlig.

2. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Sake
Mer japansk matmanga. Det er et hardt liv, på den ene siden passer ikke fransk hvitvin til sjømat (brings out the fishy taste!), og på den andre siden er japansk sakeindustri håpløst korrupt og inkompetent.

3. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Rice
Japan må ikke under noen omstendigheter importere ris fra USA, naturris er bare spiselig om den er genuint økologisk, og onigiri må trilles av kvinnehender. Just sayin’.

4. Charles Dickens: Great Expectations
Great Expectations er alt Oliver Twist ikke er. Den er kort og økonomisk, den har en spill levende hovedperson full av høyst gjenkjennelig tvil og utilstrekkelighet. Joe Gargery er kanskje verdenslitteraturens elskeligste, og miss Havisham er ganske sikkert en av dens mest foruroligende. Det er en bragd at hun ikke er komisk et eneste øyeblikk.

5. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Vegetables
Arrogant gastrofantastfar og ditto sønn braker sammen i kål- og nepeduell.

6. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Ramen and gyoza
Du trenger én mann som kan lage nudler og én som kan koke suppe. 

7. David Mitchell: Cloud Atlas
Seks overveldende forskjellige historier, overveldende forskjellig fortalt, nydelig svøpt om den sentrale The Road-aktige postapokalyptiske fortellingen. Man skulle trodd at et så fortolkningshungrig opplegg kunne vært irriterende, men det er rett og slett a smacking good read. Som etterlater deg med et visst håp om at det kan bli små lommer av Civ’lize, selv i den mørkeste timen.

8. Simon Stranger: Mnem
Mnem kan på et hvilket som helst punkt zoome milevis ut eller langt inn i og bak en detalj i den ellers lineære hovedhistorien. Dette liker jeg, og den strenge strukturen som følger byplanen i det originale Nem. Samtidig blir jeg irritert av den stadige fugleperspektiv- og futurumfortellingen, og tror forfatteren ville stått seg på å engasjere seg varmere i historien. 

9. Ned Beauman: The Teleportation Accident
Genuint vittig bok med et ellevilt, barokt plott som stort sett greier å holde styr på alle trådene (tentaklene?) og et uforglemmelig skrudd persongalleri. Men innerst inne er den en ganske alvorlig bok om rotløshet og ansvar – det siste disse folka trenger, er teleportering.

10. Neil Gaiman: Fables and Reflections (Sandman)11. Neil Gaiman: Brief Lives (Sandman)
Påske-Sandman-raptus. Det er vanskelig å trekke fram høydepunkter, men den arabiske estetikken iRamadan er noe helt spesielt.

12. Hilary Mantel: Wolf Hall
Tvers igjennom et enmannsportrett av Thomas Cromwell, og et helt makeløst godt og intenst et. Han er kanskje den mest levende fiktive personen jeg har støtt på.

13. Knut Hamsun: Victoria
Som 15-åring så jeg star-crossed lovers, nå ser jeg en selvsentrert og oppslukt kunstner som bruker kjærligheten som drivstoff og som egentlig ikke ønsker å leve den ut. Victoria er ikke en person for ham, men en drøm og et ideal. Best å ikke ødelegge det.

14. Hilary Mantel: Bring up the Bodies
Mens Wolf Hall viser oss Thomas Cromwell i suveren kontroll over seg selv og menneskene rundt seg, uendelig pragmatisk, men i hvert fall antatt tro mot seg selv, viser Bring up the Bodies en Cromwell som ikke kan unngå å betale i hvert fall noe av prisen for å ha en herre som Henrik 8.

15. Terry Pratchett: Dodger
Overdådig røverhistorie om den viktorianske underverdenen (for det meste kloakksystemet), som er minst 50 % Dickens, men med en veldig pratchettsk helt

16. J.M. Coetzee: Summertime
Coetzee treffer meg visst aller mest når han er selvbiografisk, og jeg tror Summertime er den klart beste av de tre (selv om Boyhood og Youth også er fantastiske). Coetzee leverer en perfekt og kunstferdig knute av fiksjon som man nesten blir redd for å ødelegge med grove biografiske fakta. Må leses.

17. Jack Womack: Random Acts of Senseless Violence
En helt utenom det vanlige skremmende dystopi med et nært og realistisk scenario (klasseopptøyer i New York), og veldig lett gjenkjennelige hovedpersoner (ubrukelig intellektuell middelklasse) som på en overbevisende måte reagerer altfor seint. 

18. Julian Barnes: The Sense of an Ending
Elegant og fiks liten bok som får deg til å revurdere den helt når du kommer til siste side. Også veldig fin som meditasjon over hukommelse, historie, selvforståelse og sannhet.

19. Ransom Riggs: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children
Veldig velskrevet og effektiv ungdomsbok, spennende og skummel, ikke minst fordi fortellingen er basert på en serie merkelige, riktig nifse gamle fotografier. Rørende også. 

20. Erin Morgenstern: The Night Circus
En sansemettende bok (syn, lukt, tekstur) om en konkurranse som ingen av partene har valgt, på en gjennommagisk arena. Og hvilket forhold får du til en rival som definerer hele livet ditt? Jeg mistenker at den er elsk eller hat, men jeg falt veldig for den.

21. Michael Ondaatje: The Cat’s Table
Enda en selvbiografisk lek – angivelig en bok om den tolvårige Michael som tar båten fra Sri Lanka til England uten særlig voksenoppsyn, men full av avstikkere inn i både hans og medpassasjerenes fortid og framtid. Og kanskje handler den om at noen ting, noen bånd, faktisk varer livet ut, og at det kan komme ganske overraskende hvilke det er. 

22. Robin Sloan: Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore
Sloan er ikke akkurat er noen stor stilist eller karakterutforsker, men jeg ble nå likevel ganske sjarmert av denne røverhistorien hvor typografiens historie, OCR og elektroniske tekstkorpora står helt sentralt i plottet, som dessuten er en god del fiksere enn man skulle tro.

23. Terry Pratchett: Night Watch
Den purunge Vimes gjennom øynene til den eldre, erfarne Vimes, som har vært gjennom den mørke bølgedalen som kommer imellom de to.

24. Michael Chabon: Wonder Boys
En helt uvanlig sjarmerende og varm bok om en fullstendig ryggesløs middelaldrende forfatter, som aldri har tatt ansvar for livet utenfor fiksjonen, men som for tiden heller ikke mestrer den. De villeste eskapader (tuba! hundeskyting! en halv boa constrictor!) følger.

25. Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin: Mozart og Salieri
Pusjkins bittelille blankverstragedie om de to, som rommer hele den mørke kjernen i Amadeus.

26. Michael Ondaatje: Divisadero
To romaner i én – Annas egen traumatiske historie, og deretter hennes(?) biografi om dikteren Lucien Segura. Og den fiktive kunstnerbiografien har tusen reflekser av biografens erfaringer. «We live permanently in the recurrence of our own stories, whatever story we tell.»

27. Alexandre Dumas: The Three Musketeers
Jeg hadde ikke lest den, faktisk, og Ondaatje satte meg på tanken. Musketerene er bare sånn middels sjarmerende, må jeg si (særlig d’Artagnan!), men jeg har en svakhet for Athos. Og Milady må da være en av de første skikkelige femmes fatales i litteraturhistorien?

28. John le Carré: Tinker Tailor Soldier Spy
Sofistikert behandling av etterretningsfolk som har vært gjennom så mange år med tvilsomme midler og double-double cross at valget mellom partene i den kalde krigen framstår som et estetisk spørsmål

29. Neil Gaiman: The Ocean at the End of the Lane
Nok et inntrengende og overbevisende barneperspektiv, men dette er ingen barnebok. For barnet lever livet sitt uten særlige forventninger eller håp om hjelp eller trøst fra de voksne, og de voksne er ofte monstrene – sjelden av ond vilje, men ofte av det Gaiman kaller «foolish casual cruelty», av egoisme og kortsynt ønsketenkning. 

30. Tom Rachman: The Imperfectionists
Vellykket vrimleroman bygd rundt en mindre vellykket internasjonal avis, som utforsker lyter av svært forskjellig slag i livene til folk som er knyttet til avisa på forskjellige vis. 

31. Stephen Chbosky: The Perks of Being a Wallflower
Nydelig liten coming-of-age-roman, der hovedpersonen så avgjort er en fremmed i verden, samtidig som han gjør sitt beste for å delta, etter hvert kanskje til og med på egne premisser.

32. George Orwell: 1984
Nok en interessant gjenlesing etter mange år – og igjen er slående hvor romantiserende min egen tenåringslesning var, og hvor mye verre dette samfunnet var enn jeg husket. Den systematiske nedbrytingen av alle bånd mellom menneskene er det verste.

33. Marisha Pessl: Night Film
Historier om larger-than-life-folk fortalt av mer ordinære tilskuere er ikke alltid min favoritt, men boka er ekstremt spennende, til dels hårreisende nifs og har en særdeles rik og gjennomarbeidet backstory. Og kanskje klarer ikke slutten helt å innfri den halsbrekkende spenningskurven, men jeg anbefaler den likevel.

34. Sarah Rees Brennan: Untold
Skamløst underholdende, drivende spennende og uforbederlig rappmunnet bind nr. 2 i The Lynburn Legacy-trilogien. Persongalleriet blir bare bedre og bedre, og personkjemien, da gitt! Synes døtrene mine kan lese dette i stedet for Twilight når det blir tid for romantikk. 

35. Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea
For en gangs skyld en gjenlesning som var som jeg husket den fra tenåringsførstelesningen. Kanskje fordi den er så nedstrippet? Det er fint lite annet her enn Santiago, havet og kjempefisken, og samtidig er jo det hele livet hans. Og de halvhallusinatoriske havscenene er så fine.

36. Ernest Hemingway: A Farewell to Arms
Boka virker blek som skildring av krigens råskap sammenlignet med ting som har kommet seinere (gjerne fra Hemingway-disipler). Og så sliter jeg med å akseptere kjærlighetshistorien (for en irriterende heltinne!). Men slutten sitter, det skal han ha. 

37. Orson Scott Card: Ender’s Game
Aller mest minneverdig for det overbevisende, livaktige portrettet av det klarøyde seksårige strategiske geniet Ender Wiggins, og for de grusomme, kyniske valgene de voksne tar for å gjøre ham til den perfekte, men umulige kommandant.

38. Ben Aaronovitch: Rivers of London
Jeg tror aldri jeg har ledd så mye av en bok som ikke var av Terry Pratchett. En nydelig balanse mellom selvbevisst refererende tongue-in-cheek og genuint mørkt og spennende, og en svært tiltalende hovedperson med rik backstory og et kjærlig blikk på London, skitten og skramlete og levende.

39. Ben Aaronovitch: Moon Over Soho
Like sjarmerende og like spennende som sist, og Aaronovitch gjør klokt i å utdype Peter Grants familiebakgrunn, både den overveldende sierraleonske moren og den forsofne jazzmusikerfaren.

40. Ben Aaronovitch: Whispers Under Ground
Mer av alt som er sjarmerende ved persongalleriet, og dessuten store mengder fun facts om London-undergrunnen og -kloakken. Jeg ville dog gjerne sett mer til familien Grant, og dessuten syntes jeg plott og overgripende historie hang litt dårlig sammen.

41. Ben Aaronovitch: Broken Homes
Fortsatt morsomt, men det ble voldsomt mye overgripende brikkeflytting. Når det er sagt, tok slutten meg fullstendig på senga, så det er jo ikke som om jeg ikke kommer til å lese neste bind når det kommer.

42. Jonas Hassen Khemiri: Ett öga rött
Noen ganger er språket nesten alt, og Halims ordstillingsutfordrede, ubestemt-artikkel-løse svenske multietnolekt er det perfekte medium for å fange all hans ensomhet, forvirring, sorg over tapet av moren og forskjellige mer eller mindre halsløse identitetsbyggingsprosjekter. 

43. Michael Chabon: The Amazing Adventures of Kavalier & Clay
Når man opplever det aller verste, er det ikke vel så fornuftig og normalt å leve ut utbryterkongen i seg og forkaste virkeligheten, som det er å flytte ut i forstedene, bite tennene sammen og leve et normalt familieliv? Nydelig om fedre og sønner, og om magien i kreativt samarbeid, og alt i boka er farget av tegneseriene som samarbeidet dreier seg om.

44. Terry Pratchett: Raising Steam
Blir dette den siste Discworld-boka? Det er en helt respektabel en, og plottet er ganske fiffig, men samtidig føles det noe blekt og anemisk. Jeg får lese Guards! Guards! igjen for å kompensere.

45. Terry Pratchett: Guards! Guards!
Aaah, sånn skal det være, ja! Vimes, Colon, Nobby, Carrot og lady Sybil entrer scenen fiks ferdige, Vetinari er fullt utviklet, plottet er morsomt, og Pratchett skriver med den lattermilde boblende lettheten han ikke har nå lenger.

46. Terry Pratchett: Men at Arms
Det er ikke så lett å slutte med Vimes-serien når man først har begynt. I denne kommer den vidunderlige dobbeltheten i Carrot fram – han lyver aldri, nei, men hvilken strateg!

47. Donna Tartt: The Goldfinch
Det er ikke for ingenting at folk kaller den dickensiansk – både det herlig snirklete sammentreffsmettede og halsbrekkende plottet og det barokke persongalleriet gjør sammenligningen opplagt. Og så er den veldig morsom. Og veldig alvorlig. Og betagende fin om tap og sorg og savn.

48. Terry Pratchett: Feet of Clay
«‘The thought occurs, sir, that if Commander Vimes did not exist you would have had to invent him.’ ‘You know, Drumknott, I rather think I did.’»

49. Terry Pratchett: Jingo
Vetinari viser sine (selvsagt eminente) ferdigheter som utenrikspolitiker, og Nobby Nobbs utforsker forskjellige kjønnsidentiteter. Hva mer kan hjertet begjære?

50. Neil Gaiman: Nothing O’Clock
Sjarmerende og veldig gaimansk nifs liten jubileumsnovelle om den ellevte doktoren, med et tidsparadoks som kjerne.

------

Og dessuten følgende høytlesningsbøker:

1. J.R.R. Tolkien: Ringens brorskap (Ingenting er så avslørende som høytlesning, og deler av den er jo seige. Likevel er ungene fullstendig solgt, og indignerte over at Tom Bombadil ikke fikk være med i filmen.)
2. J.R.R. Tolkien: To tårn (Mye strammere enn Ringens brorskap, stor stas!)
3. J.R.R. Tolkien: Atter en konge (Det er noe eget å komme til Gråhavnene med en gråtende sjuåring. Og til min begeistring hadde ingen spoilet ungene, så de visste ikke hvordan ringen til slutt havnet i Dommedagsjuvet. )
4. Rick Riordan: Lyntyven (Stor suksess, og langt bedre enn forventet! Det høres jo ufordragelig pedagogisk ut, men det er mest morsomt. Dessuten er den heseblesende spennende. Masse plusspoeng for korrekt gammelgresk også.)
5. Georgia Byng: Molly Moons utrolige bok om hypnose (Også en hit. Ganske morsom, men kanskje i overkant moralistisk for foreldregenerasjonen.)
6. Rick Riordan: Monsterhavet (Minst like spennende som den første, fortsatt morsom, og masse bonuspoeng for alle Odyssevs-referansene.)
7. Rick Riordan: Titanens forbannelse (Litt springende og ufokusert til å begynne med, men spenningen på slutten er det ingenting å si på!)
8. Rick Riordan: Slaget om labyrinten (Mindre springende enn den forrige, og med en bra twist på slutten)

Hva er klokka? (Neil Gaiman: Nothing O'Clock)

En jubileumsnovelle om den ellevte doktoren og Amy Pond? Av Neil Gaiman? Buy It Now! Og det er en sjarmerende og veldig gaimansk nifs liten sak der doktoren selvfølgelig redder verden – ved hjelp av et tidsparadoks. Selvfølgelig!

Utenrikspolitikk (Terry Pratchett: Jingo)

Vetinari demonstrerer sine talenter som utenrikspolitiker, og Nobby utforsker opptil flere kjønnsidentiteter. Og karri à la Ankh-Morpork inneholder store biter kålrot, selvfølgelig. What’s not to like?

Golem (Terry Pratchett: Feet of Clay)

Hvis man selv tror man er i live, så er man nok det. Og da er det på tide å få en representant i The Watch. Og så Vetinari, da,  som ikke har hjerte til å fortelle Vimes at han for lengst har skjønt hvordan han blir forgiftet.

‘The thought occurs, sir, that if Commander Vimes did not exist you would have had to invent him.’ ‘You know, Drumknott, I rather think I did.

Livet som katastrofe (Donna Tartt: The Goldfinch)

“There’s no ‘rational grounds’ for anything I care about.”

The Goldfinch klokker inn på godt over 700 sider, og det kan jo godt hende den er for lang, men jeg kan nesten ikke huske forrige gang jeg glefset i meg en murstein av den slags dimensjoner så fort som jeg leste denne. (Det hjalp selvsagt at jeg var i en posisjon til å gjøre det.) Den er omtrent like handlingspakket som en Percy Jackson-bok (men uten monstrene), og pisker deg gispende igjennom narrativet. Det er ikke for ingenting at folk kaller denne dickensiansk – det gjelder både persongalleri og snirklete sammentreffmettet plott. Og samtidig får den deg til å le høyt. Og gråte. Og kontemplere kunstens og forgjengelighetens vesen. Og gruble (nok en gang) over førstepersonsfortellere – Theo Decker, i all sin dobbelthet, destruktiv og oppofrende, ser ut til å alltid mislykkes med å bibringe det inntrykket han ønsker til omgivelsene sine. De vet det alltid fra før. Og det er en helt sjeldent fin bok om sorg og tap – beskrivelsen av hvor lindrende omgang med kjølige rasjonalister kan være for noen som er helt revet i stykker innvendig, er ganske betagende. Jeg liker også det faktum at Theo har balansert mellom katastrofe og stabilitet hele livet – selv om livet hans blir snudd opp ned, hadde det begge elementene i seg helt fra starten. Svart kaos og uforutsigbarhet på den ene siden, stabil og varm og gyllen kjærlighet på den andre. Det er bare blandingsforholdene som endrer seg. 

Sverdet i steinen (Terry Pratchett: Men at Arms)

Som sagt synes jeg personene i Vimes-universet starter helt som seg selv allerede i Guards! Guards!, men det betyr jo ikke at de ikke blir betydelig utdypet og nyansert videre i serien. I Men at Arms er det først og fremst Carrot som utvikler seg – han virker enkel, men viser seg å være en uovertruffen strateg, helt uten å lyve. Og ikke minst ser han at selv om man trekker sverdet ut av steinen, er det ikke nødvendigvis tid for en konge. Det er også fint når Vimes får det magiske skytevåpenet i hendene (det ligner forresten mistenkelig på lokomotivet i Raising Steam!), og dermed en anledning til å plaffe ned alle han hater – men ikke gjør det, tross at han er mer enn sint og motivert nok. Dessuten liker jeg Angua. Og den snakkende hunden Gaspode («Woof, woof, give the little doggie a biscuit.»)

Vimes entrer scenen (Terry Pratchett: Guards! Guards!)

Discworld-leserekkefølge er jo noe man kan diskutere oppad vegger og nedad stolper, men jeg sier alltid at folk burde begynne med Guards! Guards! Ikke bare fordi Vimes-bøkene nok er min yndlingshistorielinje i Discworld-universet, men fordi den (i motsetning til hekselinja) starter fiks ferdig. Vimes entrer scenen med alle elementer av Vimes-het – full og kynisk og desillusjonert, men med en grunnleggende anstendighet og dypt begravd idealisme som kommer fram i plutselige heroiske blaff, overraskende ikke minst for ham selv. I nydelig kontrast til Carrots uforfalskede idealisme, evige uskyld og ustoppelige bokstavelighet. («Killed by a wossname. A metaphor.») Og Vetinari, Ankh-Morporks eminent pragmatisk-kalkulerende diktator, inntar også scenen i fullt utvikled versjon. «He wondered what it was like in the Patrician’s mind. All cold and shiny, he thought, all blued steel and icicles and little wheels clicking along like a huge clock. The kind of mind that would carefully consider its own downfall and turn it to advantage.» Og Nobby og Colon. Og lady Sybil. Og plottet er morsomt. Og ikke minst er den skrevet sånn som Pratchett ikke skriver lenger – med en uovertruffen, boblende, lattermild letthet og verdens beste fotnoter. 

Så du kan like gjerne begynne med Guards! Guards! Hvis du ikke liker den, er ikke Discworld noe for deg.

Nye tider (Terry Pratchett: Raising Steam)

Jeg driver stadig og sier at nå, nå skal jeg slutte å lese Terry Pratchett, men jeg klarer jo ikke å la være å kjøpe dem når de kommer. Og når de først er kjøpt, må jeg jo lese dem med en gang. Og så har vi det gående. Raising Steam er da også en helt respektabel Discworld-bok, men samtidig er det jo ikke det samme mer – det er ikke så morsomt lenger, og språket har mistet mye av spensten. Og vel er både Moist von Lipwig, Vetinari og Vimes – tre av mine absolutte yndlings-ankhmorkporkianere –prominente i historien, men det er vanskelig å ikke oppfatte dem som noe blodfattige versjoner av seg selv. Så egentlig håper jeg vel nesten at dette blir den siste.

Eskapisten (Michael Chabon: The Amazing Adventures of Kavalier & Clay)

Finnes det noen sunn reaksjon på Holocaust? På andre verdenskrig? Er det kanskje med nødvendighet sånn at ingen reaksjon er riktig navla? Er det kanskje vel så sinnssykt å slå seg ned i suburbia som å forsvinne ut i verden på en vill mangeetappersflukt fra virkeligheten, outrerte og halvt parodiske som superheltplottene som Joe Kavalier og Sammy Clay kverner ut i glansperioden sin?

Men vel så mye handler boka om magien i kreative fellesskap, om kjærlighet og lojalitet og bånd som varer hele livet. Som man kanskje trenger hjelp både til å komme tilbake til og til å komme seg løs fra. Jeg liker at Chabon sjelden er ute etter å knuse personene sine (selv om det ville vært lett å gjøre det), men heller å se hvordan man realistisk kan komme seg gjennom ørkenvandringer og tornebusker. Dessuten ville det jo ikke vært Chabon om det ikke også var veldig morsomt og hadde et brokete og barokt persongalleri.

Det er en sånn bok hvor du blir så engasjert i hovedpersonene at du blir litt snurt når den er over. Da er det fint at det var ekstramaterialer i min e-utgave – noen forkastede kapitler og et par småhistorier fra mange år seinere. De er fine, særlig den som heter «The Return of the Amazing Cavalieri»

Tankesultan (Jonas Hassen Khemiri: Ett öga rött)

For noen uker siden var jeg på Hålogaland teaters oppsetning av Khemiris Æ ringe mine brødre (Jag ringer mina bröder), og ble sjeldent begeistret for blandingen av sårhet og snålhet og politikk og komikk. Så jeg måtte bare lese mer. Og Ett öga rött skuffer ikke. Den er skrevet på V2-fri, ubestemt artikkel-løs svensk multietnolekt som reflekterer ungdomsskoleeleven Halims forvirrede, ensomme og oppsplintrede virkelighet (men arabisk dialog er gjengitt på perfekt svensk). Hvordan han overskylles av bølger av sorg over moren han har mistet, faren som nesten kommer bort for ham, de tidvis destruktive, ville og urealistiske veiene de forskjellige identitetsbyggende prosjektene hans har. Det er varmt og levende og morsomt og fortvilende, og tross alt optimistisk.

Gale tyske arkitekter (Ben Aaronovitch: Broken Homes)

Det er kanskje ikke så bra å fråtse, for jeg er visst blitt litt lei av Peter Grant-serien. (På den annen side kjenner jeg ikke til noen annen lesemetode.) Denne gangen synes jeg (igjen) det er et misforhold mellom bokplott og overgripende plott – vi skjønner at Aaronovitch flytter brikkene noe voldsomt her, men læll. Når det er sagt, er det fortsatt morsomt. Og jeg elsker måten Peter Grant er nerdete på, og hvordan Lesley tørt påpeker det. Og ikke minst ble jeg totalt overrumplet av slutten, så det er jo ikke som om jeg ikke kommer til å lese neste bind.

Rør og tunneler (Ben Aaronovitch: Whispers Under Ground)

Jeg likte nok bind 3 i Peter Grant-serien noe mindre enn de to foregående, og jeg er ganske klar over hvorfor: For det første ble det mye mindre kos med backstory denne gangen, og Peter Grants backstory er jo en av seriens sterkeste sider. Og for det andre synes jeg den overgripende seriehistorien og den bokspesifikke intrigen var for dårlig integrert med hverandre – de berører hverandre bare så vidt. Men jeg plukker nå likevel ufortrødent opp firern for å få mer Peter, Lesley, Nightingale, Molly og fun facts om London – denne gangen fikk jeg grundig utdypet London-kloakkunnskapene jeg allerede hadde fra Dodger, og lagt til undergrunnstrivia på toppen (bokstavelig talt).

Jazz (Ben Aaronovitch: Moon Over Soho)

Oppfølgeren til Rivers of London er ikke noe mindre sjarmerende, særlig siden den utdyper Peter Grants fargerike backstory, og da særlig hans skranglete jazzmusikerfar og miljøet rundt. Og som forrige gang blir historien desto mer interessant fordi Aaronovitch ikke kvier seg for å la den mørke magien gå hardt utover noen som Peter Grant virkelig bryr seg om.

Magi i London (Ben Aaronovitch: Rivers of London)

What would happen if Harry Potter grew up and joined the Fuzz? Hvordan kan man motstå en bok med dette på omslaget? Ben Aaronovitchs serie om Peter Grant viste seg da også å være et sånt lykkelig funn som befrir deg fra å lure på hvilken bok du skal lese nå, i ukevis framover, mens du kniser deg begeistret gjennom et mørkt og magisk London, fullt av onelinere, Harry Potter- og Doctor Who-referanser og ikke ubetydelige mengder latin. Spennende også.

Bare et spill (Orson Scott Card: Ender's Game)

Ender's Game er en bok man ikke glemmer. Det som sitter igjen er først og fremst det overbevisende og livaktige portrettet av det klarøyde seksårige strategiske geniet Ender, og de fryktelige, kyniske valgene de voksne tar for å få ham til å bli den perfekte, men umulige kommandanten: empatisk nok til å forstå motpartens strategi, men hensynsløs nok til å knuse dem. Men jeg vet ikke om jeg er så begeistret for den mytisk-religiøse avslutningen.

A fine time (Ernest Hemingway: A Farewell to Arms)

«I have committed Fornication but that was In Another Country and Besides the wench is dead» var en av Hemingways mindre seriøse forkastede titler på A Farewell to Arms. Det kan godt hende den er nokså treffende.

Jeg må si med en gang at boka plaget meg det meste av tida. På den ene siden var det krigsskildringen. Det er fristende å tenke at denne virket rå og frisk da den kom ut, men at mange har gjort krigsromaner mye råere og mer brutalt seinere. Dødsfallene, nihilismen og desillusjonen. («I was obviously a German in Italian uniform. I saw how their minds worked; if they had minds and if they worked.») På den andre siden sliter jeg med å akseptere kjærlighetshistorien. De to hovedpersonene har så lite ekte kontakt, tross alle de gjensidige forsikringene om at de er én person. Hun har mistet sin forlovede i krigen, men vil aldri snakke om det. Han vil ikke snakke om sine krigsopplevelser. I stedet forsvinner de inn i en kunstig boble hvor de har noe som for meg virker som en grunn og delvis falsk relasjon. Alle interessante samtaler har Frederick Henry med noen andre enn Catherine Barkley, og hun er usikker og needy, utseendefiksert («I'll be thin again!») og selvutslettende. (“Oh shut up.” “Say it again.” “Shut up.” “You say it so cautiously,” I said. “As though you didn’t want to offend any one.” “I don’t.”) Rett og slett en veldig irriterende heltinne. Hvordan skulle det der kunne vare? De beskriver stadig hverandre og samlivet sitt som «fine», og jeg ble etter hvert stadig mer utålmodig etter at den fine bobla deres skulle sprekke.

Men kanskje det var sånn det var tenkt. Og avslutningen sitter som en klo i magen – på slutten er jeg-personen isnende alene og illusjonsløs. Spørsmålet er kanskje om han egentlig har vært det lenge.

Skitt fiske (Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea)

I motsetning til en del andre bøker jeg har gjenlest i det siste, husket jeg denne ganske godt, og er heller ikke uenig med min tenåringslesning av boka. Kanskje fordi den er så nedstrippet? Det er ikke så mye annet enn Santiago, havet og den gigantiske fisken i denne boka. Bortsett fra en mild interesse for baseball og den åpenbare kjærligheten til guttungen som har hjulpet ham før, er det da heller ikke noe annet som betyr noe særlig for ham. Om han ikke kan vinne over fisken og havet (uansett hvor mye respekt og kjærlighet han har for begge), har ikke livet noe mer verdi for ham. De halvveis hallusinatoriske havscenene minner meg vagt om Life of Pi-filmatiseringen til Ang Lee.

Den høstforkjøltes trøst (Sarah Rees Brennan: Untold)

Det er ikke noe morsomt å bli slått ut av en iherdig tidlig-høstforkjølelse, akkurat når man var full av semesterstartpepp og været er på sitt aller tidlighøstligste, med dypklarblå himmel og et lite sting av kulde. Men det var til jeg så at Untold var ute! Det passet overordentlig bra å fordrive et helt sykedøgn med å glefse i meg Brennans skamløst underholdende, drivende spennende og uforbederlig rappmunnede oppfølger til Unspoken (som sluttet med en en så traumatiserende emosjonell cliffhanger at jeg knapt har sett maken, så dette var på høy tid!). Persongalleriet blir bare bedre av at vi kjenner dem fra før, og oi, oi, hvilken personkjemi!

Jeg var altfor syk til å jobbe hjemmefra, altså. Lover.

Mørklegging (Marisha Pessl: Night Film)

Marisha Pessl skriver om fedre og døtre igjen, som hun gjorde i Special Topics in Calamity Physics, som jeg likte så godt. Night Film handler først og fremst om den myteomspunnede og tilbaketrukne Kubrick-aktige filmskaperen Stanislas Cordova og hans datter Ashley – begge ekstreme, larger-than-life-personer med et heftig og komplisert forhold. Men denne gangen skjer det indirekte – historien, eller skal vi si versjoner av historien og personene, kommer gradvis for en dag etter hvert som den stadig mer besatte gravejournalisten Scott McGrath og hans to heller usannsynlige assistenter Nora og Hopper pusler den sammen. Og disse tre er ikke kjemper, men høyst feilbarlige og manipulerbare mennesker, og boka er skrevet i Scotts heseblesende journaliststil, full av kursiv og noe jeg tror må være tilsiktede floskler. På en måte er det altså grepet fra The Great Gatsby – den ordinære jeg-fortelleren som beskriver den ekstraordinære hovedpersonen, som alltid forblir fjern og hvis motiver alltid er uavklarte for oss. Det er ikke mitt favorittgrep, og jeg liker kanskje boka best når Scott, Nora og Hopper vender seg mer mot hverandre enn mot Cordovaene.

Boka er helt ekstraordinært spennende, til tider hårreisende nifs, samtidig som Cordova-familiens univers er detajert og rikt gjennomarbeidet – blant annet med en rekke fiktive avisoppslag og nettsider (det finnes ekstramateriale på nett og en egen app også, men jeg har ikke sett på det). Spørsmålet til slutt er kanskje om avslutningen kan innfri det ville crescendoet av en spenningskurve. Men kanskje boka egentlig spør om det kan finnes noe annet enn et antiklimaks til en sånn jakt som Scott McGrath bedriver – om den typen sannhet han leter etter, i det hele tatt eksisterer.

Something called human nature (George Orwell: 1984)

Denne kan jeg ikke ha lest siden tenårene, tror jeg, og forrige gang oppfattet jeg nok ikke hvor ødelagt Winston allerede er lenge før han havner i fengsel og tortur. Ingsoc har allerede gjort sitt beste for å avskjære ham fra hva det er å være menneske. Men boka er langt mindre skremmende enn mer treffsikre dystopier – det blir nok heller soma (og så The Road?) på oss.