Leave me my name! (Arthur Miller: The Crucible)

Når man har billett til The Crucible på Broadway (Ben Whishaw og Sophie Okonedo som Proctor-paret! Saoirse Ronan som Abigail! Ciarán Hinds som Danforth! Uimotståelig!), leser man seg opp på flyet. Jeg leste Penguin Modern Classics-utgaven, som er brutt opp av omfattende kommentar fra Miller, historisk kommentar og personkarakteristikk, som nesten gjør roman av skuespillet, og utdyper og avrunder hovedpersonene. («No one can really know what their lives were like. They had no novelists – and would not have permitted anyone to read a novel if one were handy.») Jeg vet jo at den er skrevet som allegori over McCarthy-prosessene, og jeg er ikke noe glad i allegori, men både personene og den historiske bakgrunnen lever, og nå er det vel helst andre former for heksejakt den minner om. («I never knew until tonight that the world is gone daft with this nonsense.») Den feilbarlige, men rakryggede John Proctor er en helt for mange scenarier – som Jane Eyre er han interessant fordi han forholder seg til sin egne indre norm, og dømmer seg selv etter hvordan han følger eller bryter den. («John, it come to naught that I should forgive you, if you’ll not forgive yourself.»)

Og forestillingen var fantastisk. Saoirse Ronan som manipulerte de andre jentene inn i hysteriet! Ciarán Hinds som flinthard dommer! Ben Whishaw og Sophie Okonedos intense sluttdialog! Stakkars skjøre Mary Warren som blir presset fra alle kanter! Den stadig mer desillusjonerte John Hale! Ah!

Og ute på Broadway var månen nesten full.

Impossibly (Tom Stoppard: Rosencrantz and Guildenstern Are Dead)

Half of what he said meant something else, and the other half didn’t mean anything at all.

Når man først er på Hamlet-kjøret, er dette simpelthen den perfekte boka å plukke opp. Sammenflettingen av (nesten bare yndlingsbitene mine) av grunnteksten og Rosencrantz og Guildensterns absurde, forvirrede og skjelettaktige dialoger er intet mindre enn fantastisk – ertende, urkomisk, tragisk, oppriktig gripende og (forbløffende nok!) spennende. Bare grepet med å inkludere også framtida i mimedelen av Hamlets teateroppsetning! Jeg måtte straks sjekke teaterprogrammet i London for å se om det tilfeldigvis gikk noen oppsetning noe sted. (Nei. Urettferdig!)

An antic disposition (William Shakespeare: Hamlet)

Når man nå engang gikk såpass langt at man klarte å skrape til seg (gode!) billetter til Benedict Cumberbatchs absurd hurtigutsolgte Hamlet-forestilling på Barbican, var det jo klart at man måtte lese seg opp på teksten enda en gang. Det skader aldri, hver eneste gang man leser den, finner man jo bare flere referanser (denne gangen: Infinite Jest!), og det var jo fint å sitte på trappa til St Paul’s Cathedral og lese om Hamlets og Laertes’ basketak i Ofelias grav.

Woul't drink up eisel? eat a crocodile?

Og var det verdt det? Å jada. Anmeldelsene var jo til dels lunkne, og fikk en til å tro at dette skulle være en veldig eksperimentell oppsetning med Benedict hoppende rundt i indianerfjær og Bowie-t-skjorte og jeg vet ikke hva, og han gjør jo for så vidt det, men forestillingen er temmelig tradisjonell, litt sånn klassisk-Ibsen-aktig, tekstnær og alltid tekstprioriterende, prøver ikke å unnskylde spøkelset og har et skarpt skille mellom virkelighet og antic disposition. Når man kom temmelig direkte fra Det norske teatrets kjønnsbyttende, tvilende-fortvilende og absurde Hamlet, framsto det som svært så forsiktig. Men Cumberbatch er en nydelig Hamlet, han er da også fortvilet, men langt fra vanvittig, og skifter skarpt og lynraskt mellom desperat introspeksjon (ah, talene i BCs munn!) og kalkulert skuespill for å avsløre alle, og da mener han alle, som prøver å manipulere ham. Scenografien var også fin – det åpner med et litt Miss Havisham-aktig bryllupsbord («Thrift, thrift, Horatio! The funeral bak’d meats / Did coldly furnish forth the marriage tables.»), men ender som en ruin og askeblåst slagmark. Og Ciarán Hinds er den skumleste Claudius jeg har sett – han er ikke det minste søtet av forelskelse, og det er første gang jeg har sett Gertrude virke oppriktig redd ham når hun innser hva han må ha gjort. Slutten synes jeg likevel de gjorde bedre i Oslo, det gikk litt vel raskt for seg her, og fikk ikke like godt frem hvor fullstendig absurd hele fektekampen og veddemålet er målt mot Hamlets sinnsstemning etter å ha vendt tilbake og funnet Ofelia død og alt i kaos.

A thousand dangers on your head (William Shakespeare: Richard II)

Now comes the sick hour that his surfeit made;
Now shall he try his friends that flatter'd him.

Når man kommer fra Macbeth, Hamlet og Richard III, framstår Richard II som en overraskende streit politisk thriller. Richard er mye mindre av en skurk; grådig og forfengelig (og litt morderisk) er han jo, men han er jo ikke noe i nærheten av så ond, grisk og paranoid som visse andre, og det er også veldig klart at etterfølgeren Henrik IV straks går i gang med å begå lignende feil. Og enda streitere blir det av at stykket er så godt som fritt for profetier og spøkelser. Jeg leste meg opp i forkant av Globes Richard II-forestilling, og det var artig å se hvordan de la hovedvekten på kongens livsfjerne forfengelighet og tilhørende kortsynthet (han ble spilt nesten som Michael Palins Pilatus, plenty med uventet komikk!), og også hadde lagt på en åpningsscene der Richard blir plassert (uskyldig, ufrivillig) på tronen som liten gutt, noe jeg syntes ga fin dybde til fortvilelsen han føler på slutten når han har mistet alt. 

…for what can we bequeath
Save our deposed bodies to the ground?
Our lands, our lives, and all are Bolingbroke's.
And nothing can we call our own but death,
And that small model of the barren earth
Which serves as paste and cover to our bones.