The worst of times (Ali Smith: Autumn)

But, of course, memory and responsibility are strangers. They’re foreign to each other. Memory always goes its own way quite regardless.

Om man venter seg noe som ligner den intrikate strukturen fra How to Be Both, blir man skuffet. Dette er nesten mer et rasende dikt enn en roman, og et dagsaktuelt sådant, fyrt opp av de mer deprimerende sidene ved 2016. Men selv i en brutal og idiotisk verden finnes det livsforandrende kjærlighet, som ikke bryr seg om alder eller andre bagateller.

In the cracks (Michael Chabon: Moonglow)

Maybe “self” was a free variable with no bounded value. Maybe every time you met her, she would be somebody else.

Michael Chabon er en av forfatterne jeg stoler aller mest på, og han leverer nå igjen, i denne nydelige og hjerteskjærende lille pseudo-selvbiografiske romanen – angivelig historien om Chabons besteforeldre, og ført i pennen av «Mike Chabon», men også kjærlig omtalt som «this pack of lies» i etterordet. Løgner eller ei, jeg er helt udelt og uforfalsket begeistret for denne historien, motvillig fortalt av bestefaren på dødsleiet, om livslang kjærlighet mellom trassige og kompliserte og tornefulle mennesker som det er vanskelig å elske. Men så går det likevel. 

Somewhat esoteric (Ben Aaronovitch: The Hanging Tree)

Bollocks, I thought, or testiculi or possibly testiculōs if we were using the accusative.

Det er hyggelig å ha Peter Grant tilbake – og denne gangen betyr det både tilbake i London og tilbake i hovedhistorien igjen, som faktisk beveger seg et aldri så lite stykke framover i denne runden. Den er nok ikke like bra som Foxglove Summer, men det er mer enn godkjent, jeg lo overgivent en rekke ganger («Now, I have – as Beverley says – views about architecture. But there’s modern stuff I like. The Gherkin, the Lloyd’s building, even the Shard – despite the nagging feeling I get that Nazgûl should be roosting at the top.») og det er alltid en fryd å møte igjen Nightinggale, Peters foreldre og Guleed, for eksempel. 

My intermittently brilliant little boy (Scott Lynch: The Lies of Locke Lamora)

You’re one-third bad intentions, one-third pure avarice, and one-eighth sawdust. What’s left, I’ll credit, must be brains.

Denne plukket jeg opp fordi jeg ville ha noe raskt og morsomt å lese, og så endte jeg opp med å bruke en måned på den. Det er jeg nokså snurt over. For all del, dette er en lettbeint bok, og den er heller ikke dårlig – den er både godt skrudd sammen og tidvis riktig morsom. Men jeg ble bare ikke sjarmert verken av den pimpernellaktige Locke eller de trofaste vennene hans –  de blir for grunne for meg, og den stadige vekslingen mellom nåtidsdramaet og tilbakeblikkene til Lockes oppvekst gjør boka treig og tungrodd, uten at tilbakeblikkene engang bidrar til å fortelle oss hvordan Locke kunne bli en slik mesterlig svindler, men beholde ryggrad og hjerte like fullt. Og det synes jeg de burde. (Når man har Miles Vorkosigan friskt i minne, blir man litt kresen på sånt.)

The Review of Applied Ethics (Alexander McCall Smith: The Sunday Philosophy Club)

“You sound like the Review of Applied Ethics,” said Cat dryly. “I am the Review of Applied Ethics,” Isabel replied.

Nei, dette var kjipe greier. Jeg likte for så vidt Isabel og Grace littegranne, men dette var altfor treigt, plottet var bare sådär, og jeg brydde meg slettes ikke om hvordan det gikk. Og hvor i alle dager var den omtalte søndagsfilosofiklubben?

That idiot whom all despised (Robert Graves: I, Claudius)

Forum Romanum med Claudius’ stemme i ørene

Jeg har vært i Roma, og da var det jo opplagt at jeg måtte plukke opp igjen en av oppvekstens aller største favoritter, Robert Graves’ I, Claudius.  Og det er fortsatt en fantastisk bok (tross en noe treg start) – jeg elsker Claudius’ tørre, pedantiske, klossete og unnskyldende fortellerstemme, når alt dette nettopp også er forkledningen hans, som avverger forgiftning og annen voldelig død ved en rekke anledninger. Og Livia, så ond og kynisk at hun framstår som en ren naturkraft (og, som Claudius påpeker, det kunne jo bli langt verre). Graves er helt fantastisk til å glassklart presentere det enorme persongalleriet, som i utgangspunktet er ekstremt forvirrende, siden generasjonene er helt ute av synk, og alle dessuten heter ca. det samme. (Her hjelper det nok også litt at jeg har lest boka minst ti ganger.)

Denne gangen fikk den meg til å tenke på King’s Landing, som uten tvil må ha hentet en del inspirasjon herfra. Cersei når ikke Livia til knærne engang.

Has he a generous heart? (Connie Willis: Crosstalk)

Vulgar? Vindictive? Spiteful? Scheming? I’m afraid that’s what people sound like in the privacy of their own heads.

Jeg elsker Connie Willis. Og her er hun igjen, med en bok som mest av alt ligner min elskede Bellwether: den foregår i en litt alternativ nåtid eller veldig nær framtid, den er satirisk så det holder, og den har en erkesjarmerende og oppslukende kjærlighetshistorie i sentrum. Men premisset er alvorligere (ja, jeg innrømmer at noe kan være mer alvorlig enn forskningsfinansiering!), så det genererer noen ganske interessante betraktninger i tillegg til en flom av vittig og deilig fluffy verbal kårdekamp. What’s not to like? Jeg syntes det var riktig sørgelig da den var over.

Matematisk usynlig (Anthony Doerr: All the Light We Cannot See)

Open your eyes and see what you can with them before they close forever.

Dette er en sånn bok som jeg nesten ikke leste på grunn av hype, og jeg er ikke voldsomt glad for at jeg likevel gjorde det. Den er jo ikke dårlig – jeg ble beveget rett som det var, og jeg likte mange av personene, men jeg har nok landet på at jeg synes det blir for enkelt. På en måte er det nesten en barnebok, selv om den har for mange grusomheter i seg til å fungere som det – og jeg har altfor nylig lest altfor mye som håndterer krigens mørkeste sider mye bedre (Pat Barker! Kate Atkinson! Robert Graves!). Den er for stilisert, for sentimental, og Marie-Laure selv er for uberørt, for engleaktig. Dessuten irriterer den allvitende fortellerstemmen meg. Og på et punkt måtte jeg ta en pause og lese noe annet fordi plottet med Den Onde Diamantjegeren bare ble for teit. 

Men når det er sagt, var det mye jeg likte også. Og jeg drar gjerne til Saint-Malo en gang. 

Det dumme valpehjertet (Tone Almhjell: Maretorn)

Noen ganger må man velge seg selv.

Jeg begynte på Maretorn på engelsk, men jeg måtte bytte til norsk etter bare et par kapitler, for jeg hørte den norske stemmen til Almhjell hviske til meg i bakgrunnen. Det er slett ikke at engelsken er dårlig, men morsmål er nå best, og Sommerhjell er sånt et norsk sted i tillegg. Og den fantastiske gaupa Tyst, som er sin egen, og som overøser Niklas med hardhendt og kritisk kjærlighet, hun blir nå rett og slett ikke det samme når hun skal hete Secret.

Som i Vindeltorn er det person/dyregalleriet og styrken i de emosjonelle båndene mellom dem som er det beste. Begynnelsen er flott og mørk og dyster og spennende, og slutten er kjempespennende, med plottelementer som klikker på plass, og en dyptfølt slutt. Men dessverre er det et ganske langt stykke på midten der man sitter og lurer på hvorfor man leser boka. For all del, det viser seg jo å være viktig det som foregår der også, men det er likevel synd at det ble sånn.

Tilståelse (Lois McMaster Bujold: Shards of Honour & Barrayar)

Jeg måtte bare lese de to første Cordelia-bøkene om igjen. Det tålte de veldig godt. («An outworlder frill will never gain power on Barrayar by scheming to give a mutant the Imperium. That, I guarantee.» «Is that the official line, now? I don’t want power. I just object to idiots having power over me.»)

Шумит Арагва предо мною (Mikhail Lermontov: Герой нашего времени / Vår tids helt)

Aragvi for føttene mine

Det var ikke mulig å velge annen lektyre på flyet til Georgia enn denne. Når man har studert russisk, er det ikke til å unngå at Kaukasus kommer innhyllet i et svøp av russiske klassikere, men aller mest i Lermontov. Særlig åpningen av «Bela», der fortelleren reiser nordover fra Tbilisi over fjellene, langs Aragvi. 

Det var et morsomt gjensyn med den tilsynelatende løse samlingen av fortellinger om den kyniske Petsjorin. Det er ikke bare det overveldende nærværet av kaukasiske fjell og elver som er stas, også fint å gjenoppdage at selv om Petsjorin selv (og de fleste andre personene) definitivt er ment som satire, har han likevel et slags hjerte, forvillet og ofte ubarmhjertig som det er. Og jeg glemmer alltid hvor fin komposisjonen er – så mye hviler på «Bela»s plass i kronologien. (Det er også moro å se hvor  hardt jeg jobbet med glosene da jeg leste den som pensum – det kaukasiske kaserne-og-badested-ordforrådet mitt er fortsatt glitrende.)

Almost worth while taking care (Robert Graves: Goodbye to All That)

I made several attempts during these years to rid myself of the poison of war memories by finishing my novel, but had to abandon it – ashamed at having distorted my material with a plot, and yet not sure enough of myself to turn it back into undisguised history, as here.

Og dermed er dette en programmatisk ikke-skjønnlitterær memoarbok, springende og assosiasjonsbasert og noen ganger rent namedroppende. Jeg så noen furte over at Pat Barker fiksjonaliserte blant annet denne boka i Regeneration-trilogien, siden disse folka var poeter og kunne og hadde uttrykt seg selv, men for Graves’ del er det nok sikkert sant at han ikke var i stand til å fiksjonalisere dette stoffet – og jeg er fortsatt begeistret for at Barker kunne. Den er uansett veldig verdt å lese både for de ofte grusomme minnene fra første verdenskrig (og for så vidt fra engelsk kostskole før det). Så unge de var! Tenk at en hel generasjon ble lagt på slakterbenken! For et innblikk dette er i hvordan et tenkende menneske responderer på langvarige ekstreme opplevelser!

And if condemned to relive those lost years I should probably behave again in very much the same way; a conditioning in the Protestant morality of the English governing classes, though qualified by mixed blood, a rebellious nature, and an overriding poetic obsession, is not easily outgrown.

Den er også veldig verdt det for de levende portrettene av Graves’ medpoeter og andre berømtheter. Selvfølgelig Siegfried Sassoon. Og så er det en fantastisk Oxford-skisse av T.S. Lawrence. 

Robert Graves var en av mine aller første litterære kjærligheter. Kanskje jeg må lese I, Claudius igjen. 

The fugue flows on (Vikram Seth: An Equal Music)

There is something tender and indefinably strange and searching about her playing, as if she is attending to something beyond my hearing. I cannot put my finger on it, but it undoes me. I sit with my head in my hands, as Mozart drops note by note into my mind.

En nydelig bok om musikk og kreativt samarbeid og kjærlighet. Og den er helt forbløffende forskjellig fra A Suitable Boy – ikke bare fordi den er så intenst engelsk (og europeisk), men fordi den er så fokusert og behersket i plott, persongalleri og temaer. Men holdningen til kunst og kjærlighet er det ikke vanskelig å kjenne igjen – den som har musikken, overlever vel saktens kjærlighetssorg, men ikke prøv å ta bort begge på én gang. Den er nok det fineste jeg har lest om gleden ved å spille selv, særlig sammen med andre. Jeg fikk straks lyst til å plukke opp opptil flere neglisjerte instrumenter fra fortida.

Mødre og sønner (Lois McMaster Bujold: Gentleman Jole and the Red Queen)

I always imagined I was my own invention, you know. Although that’s because I was young and stupid.

Hva skal jeg ta meg til nå som jeg har lest den aller siste Vorkosigan-boka? ropte hun melodramatisk og slo seg for pannen. Det kan jo selvfølgelig hende at Bujold skriver et par til, men om nå dette var den aller siste, ville det vært en fin slutt. For her er vi tilbake hos Cordelia igjen, hun som lurte meg inn i denne leseorgien – en fantastisk 76-årig Cordelia (husk at folk fra Beta-kolonien lever dobbelt så lenge som det) full av bittersøte minner og samtidig den særegne naismith-vorkosiganske cocktailen av avsindig energi og naturlig autoritet. 

Mer enn noe annet er dette en bok om foreldre og barn, ikke minst om hvordan barn luller seg inn i troen på at den siden av foreldrene de får se, er hele livet deres. Det er nok alltid en feilslutning, men når foreldrene dine er Cordelia og Aral Vorkosigan, er den gigantisk. Og det er en fin kjærlighetshistorie også – voksen, intelligent kjærlighet, akkurat som i de første Cordelia-bøkene. Den har ikke egentlig noe særlig til plott, men det går nå bra på denne måten også. 

A little imaginative (Lois McMaster Bujold: CryoBurn)

It could be just like old times.

Miles reiser til en planet som er besatt av å fryse ned alle før de rekker å dø, en praksis som frambringer mengder av morbide politiske og økonomiske komplikasjoner. (La oss håpe de ikke kommer altfor langt med det i noen særlig nær framtid.) Og Miles føler seg utvilsomt personlig berørt. CryoBurn gir noen interessante glimt av hvordan det har forandret ham å bli far, men mest av alt er dette Miles på et nytt Naismith-nostalgisk eventyr, med mange artige blikk på ham utenfra, men uten noen stor karakterutvikling.

Helt til slutten. Ouch.

Middling along (Lois McMaster Bujold: Captain Vorpatril’s Alliance)

As the week wore on, Ivan contemplated the merits of inertia as a problem-solving technique with growing favor.

Ivan er på mange måter Miles’ rake motstykke (“Do you have a lot of cousins? Or just a lot of one cousin?”). I de tidlige bøkene er det kanskje mest den rent fysiske kontrasten det går i: høye, mørke, atletiske Ivan er sånn Miles kanskje kunne vært om han ikke hadde blitt skadet i mors liv. Men den brennende, enøyde Miles kunne aldri vært som Ivan, som notorisk skjuler evnene sine og unngår alle former for handling så godt som overhodet mulig. (“He has so very many good qualities. He’s brave, he’s kind, he’s smart, he has excellent manners, and he thinks quickly in emergencies.” When pressed hard enough, anyway.) Og på en godmodig og ytterst sjarmerende måte. Man må jo bare elske Ivan. Og her er en hel bok om ham! Og Miles kommer ikke for å redde ham engang! Det liker vi. 

Hjem (Keri Hulme: The Bone People)

And I loved and hated him for the way he remained himself, and still loved me despite it all.

Er det sånn at knuste og ødelagte mennesker bare kan finne hvile og forståelse hos andre som har like store huller og skår i livet sitt? Og er kjærligheten og forståelsen de kan finne der, verdt alle bivirkningene, symptomene på alt som mangler og alt som er galt – kan man bygge noe helt av bare glasskår? The Bone People sier (provoserende nok!) at man kan. Jeg vet nå ikke helt, men det er en nydelig bok om å se og forstå og gi andre samme anledning. Og den er merkelig og poetisk og dryppende sarkastisk som Kerewin selv, og det emosjonelle klimakset er noe av det mest rystende jeg har lest. Jeg er kanskje ikke fra meg av begeistring for de forskjellige omgangene med maorimystisisme mot slutten, men jeg liker slutten. Folk har anbefalt meg denne i årevis, og de har jo helt rett.

(Dette er for øvrig den første boka jeg har lest på papir på evigheter. Det tok evigheter også. Jeg måtte jo bare følge med på Miles Vorkosigan på kindlen innimellom. Men det er en bok som tåler langsom lesing.)

22 år (J.K. Rowling et al.: Harry Potter and the Cursed Child)

There is something you could do – to stop him. But you won’t.

Det er ingen tvil om at det beste ville vært å dra til London og se stykket uten å ha lest manuskriptet, men den type tålmodighet har jeg jo slettes ikke, særlig siden det ikke ser ut til at man kan få billetter før i 2018. Men jeg likte det likevel. Plottet er slett ikke ueffent, og selv om det gir anledning til gjensyn med en rekke gamle favoritter, er det fint at de nye hovedpersonene, Harrys trassige, impulsive og temperamentsfulle sønn Albus (hvem skulle trodd!) og Dracos forbløffende søte og nerdete sønn Scorpius, fint bærer mesteparten av stykket. Og her får både Draco og Slytherin mye av den oppreisningen man savnet i Deathly Hallows. Det liker vi. 

Amatører (Lois McMaster Bujold: Diplomatic Immunity)

“Has anyone ever told you that you are quite mad?”

Miles gjør et slags comeback som førstelinjeagent i en ytterst betent situasjon i Quaddiespace (og ja, det var vel verdt å lese seg opp på Falling Free først). Og det er morsomt å se ham i full aksjon igjen, og ikke minst er det morsomt med enkelte gjensyn – men jeg er nå likevel bittelitt skuffet over at boka ikke gjør mer for å utforske Miles’ ekteskapelige liv. Jeg vet jeg er bortskjemt, men det er jo Bujold som har skjemt meg bort, med Barrayar. 

Ingeniørens revolusjon (Lois McMaster Bujold: Falling Free)

It’s in spec!

Etter å ha veltet meg frydefullt i de siste Miles-bøkene, var det noe av en nedtur å pliktskyldigst skulle lese denne for å forberede meg til Diplomatic Immunity. For denne foregår 200 år før Miles’ tid, og det er ikke en eneste kjenning med. Den greier heller ikke å etablere noe annet enn temmelig sjablongaktige personer, og det blir litt tørt med all ingeniørmoroa (og jeg elsket The Martian, så det er ikke sikkert at det er meg). Men slutten er spennende, det skal den ha.