My own leftovers (David Mitchell: Slade House)

How the twentieth century hurtled away.

Slade House er en nifs liten spinnoff til The Bone Clocks (og Jacob de Zoet),  og forutsetter hele det universet. Den er erkemitchellsk i form og utføring (fem episoder med ni års mellomrom mellom hver, fem vidt forskjellige hovedpersoner, nydelig og virtuost separate), men er vel først og fremst skrevet som en liten lek med spøkelseshussjangeren, og ganske sikkert også som en opptakt til mer fra samme univers. Det er ikke noe galt med det – den er spennende og deilig kortfattet og kan absolutt anbefales om man allerede vet alt om horologer. 

Ætling og halvblind (Siri Pettersen: Evna)

Det var så lenge siden. Den gangen hun var råta og de blinde var monstre.

Siri Pettersen er en strålende universbygger. Odinsbarn ga oss det tradisjonsbundne ættesamfunnet i Ymslanda, fullt av norrøne resonnanser, og Evna gir oss de blindes kalde, rigide kastesystem, drevet av absurd stolthet og usårlighet.  Og etter hvert som Hirka lærer seg å forstå dette, ser vi Umpiri langsomt bli forvandlet fra monstre til (riktignok ofte urimelige og vrange) folk. Veldig effektfullt! Men det ender i Ymslanda, og på en svært tilfredsstillende måte, storslått i beste fantasystil, men helt i tråd med det som alltid har vært kjernen i Hirka og Rimes sterke og uimotståelige fellesskap.

Også denne gangen irriterer jeg meg litt over stilen, men den fungerer mye bedre her enn i Råta, og jeg kan ikke tro annet enn at jeg kommer til å lese det neste Pettersen skriver også.

Døgnflue (Siri Pettersen: Råta)

Du er ætling, jeg er Dreyri. Dere kaller oss likfødte. Vi kaller dere kyr. Sånn har det vært lenger enn noen av oss kan erindre. 

Den er ikke like bra som Odinsbarn. Det er nok delvis fordi fremmedblikket på vår verden er gjort så mye bedre av så mange andre – Pettersen kommer aldri lenger enn til nokså grunn satire og unyansert fordømmelse, for hun er langt mer opptatt av å avsløre plottet sitt millimeter for millimeter – men også fordi Hirkas menneskekompanjonger ikke er særlig utviklede og ikke noen vi investerer særlig mye i. (Og liksomsagastilen blir enda litt mer irriterende i et moderne miljø.) Det er ætlingene og de blinde vi bryr oss om, ville og stridbare og larger-than-life som de er. Og nok en gang er det et glimrende plott, og boka er veldig spennende, og Hirka er fortsatt en strålende heltinne. Jeg sitter allerede hodestups i Evna, for å si det sånn.

No mean city (Dorothy L. Sayers: Gaudy Night)

In the glamour of one Gaudy night, one could realise that one was a citizen of no mean city. It might be an old and an old-fashioned city, with inconvenient buildings and narrow streets where the passers-by squabbled foolishly about the right of way; but her foundations were set upon the holy hills and her spires touched heaven.

Jeg skulle jo ikke lese Gaudy Night i det hele tatt, men da jeg kom til Oxford på konferanse nå i desember, ble det fysisk umulig å la være. For hele byen synger av sitater og resonanser derfra, og det er rett og slett verdens beste sted å lese den. Og så bodde jeg på college, og ikke hvilket som helst, men Lady Margaret Hall, det aller første kvinnecolleget, og fikk spise frokost under blikkene til bare kvinnelige dekaner og professorer i kappe, med den rette vrien på hettene «so that it sat poised and balanced – one black shoulder and one crimson». (Så får det være at det ikke var Sayers’ eget Somerville.)

… the portraits of dead Wardens, gazing down from the slowly mellowing oak of the Hall.

Nesten alle collegene får meg til å smile, for nesten overalt har jo Harriet og Peter gått og sitert Shakespeare til hverandre. Jones of Jesus! Peake of Brasenose! Pomfret of Queens! Christ Church hvor St. George erstattet Harriets marengser og lignet så usannsynlig på onkelen sin! Og Magdalen, da. En gang er jeg bare nødt til å dra dit første mai for å høre dem synge fra tårnet. 

Magdalen, yellow and slender, the tall lily of towers.

Og så vandret jeg tilfeldig inn i kapellet på All Souls, og plutselig var jeg i Nine Tailors i stedet, for det vidunderlige engletakets skyld.

Incredibly aloof, flinging back the light in a dusky shimmer of bright hair and gilded outspread wings, soared the ranked angels, cherubim and seraphim …

Og jeg innrømmer gladelig at jeg også denne gangen måtte følge Harriet og Peters fotspor fra Bach-konserten på Balliol til New College Lane på slutten av boka.

Harriet’s way lay through the Broad Street gate.

Cat Street was crossed and the shadows of New College walls had swallowed them up before she spoke.

Akademisk sett tror jeg ikke Peter kan ha fridd under Bridge of Sighs, som jeg ser mange påstår. Da er man jo vitterlig ikke svelget opp av noen skygger ennå.

Bridge of Sighs

Nei, de må ha passert porten til New College, og endt opp her:

They passed beneath the arch of the bridge and out into the pale light once more.

- Placetne, magistra?

- Placet.

Halelaus (Siri Pettersen: Odinsbarn)

«Er råta det eneste du velger å tro på, Hirka?»

Huhei, strålende norsk fantasy! Her er det meste bra, jeg liker både univers og persongalleri, og plottet er veldig bra og spennende som fy. Men aller mest er det hovedpersonen Hirka, flammende, trassig, hissig og ustoppelig som hun er, som gjør boka, flottere heltinne skal man lete lenge etter, eller en bedre håndtering av annerledeshet og utenforskap. Litt enerverende er jo den korthogde liksomsagastilen til Siri Pettersen, men jeg tilgir henne. Og har alt begynt på Råta.

En daimon til jul (Philip Pullman: Northern Lights)

It was such a strange tormenting feeling when your dæmon was pulling at the link between you; part physical pain deep in the chest, part intense sadness and love. And she knew it was the same for him. Everyone tested it when they were growing up: seeing how far they could pull apart, coming back with intense relief.

Tolvåringen min er kresen på bøker, og lar seg ikke uten videre anbefale ting. Det er desto morsommere når hun virkelig får smaken for noe jeg liker, og uimotståelig å slenge seg på og lese parallelt med henne. Og sånn gikk det til at jeg leste Northern Lights igjen. Jeg hadde glemt hvor godt jeg likte den, hvor spennende og velkonstruert den er, og hvor godt jeg liker den ville, piratiske Lyra («And this child seems to me to have more free will than anyone I ever met.») og Iorek Byrnison. Men tolvåringen har helt rett, det aller beste er den uimotståelige ideen om at hvert menneske har en daimon, en sjelevenn i form av et dyr som de aldri kan skilles fra (uten grusomme konsekvenser! lille Tony Makarios med tørrfisken!), og som alltid er der og forstår dine innerste tanker. Hun vil ha en til jul, sier hun, og det er jo en utrolig forlokkende tanke. Desto flottere er det at det er nettopp den tanken som driver hele plottet. 

Boffo (Terry Pratchett: Wintersmith)

A witch didn’t do things because they seemed a good idea at the time! That was practically cackling!

Wintersmith er ikke like velbalansert som forgjengeren, men så lenge den holder beina på jorda og handler om heksenes pragmatiske tilnærming til alskens problemer (hvordan sette seg i respekt? hvordan få Annagramma til å bli en anstendig heks?), er den storartet. De mytologiske bitene blir litt for fluffy for meg, men jeg har jo Rob Anybody å trøste meg med. («There’s no’ a lot o’ laughs in a underworld. This one used tae be called Limbo, ye ken, cuz the door was verrae low.»)

Wrong choices (Lois Lowry: The Giver)

The life where nothing was ever unexpected. Or inconvenient. Or unusual. The life without colour, pain or past.

Noen ganger kan barne- og ungdomsbøker treffe mye bedre enn voksenbøker. Dette er en sånn. Den er kort. Den er så enkel som den må være når alt er sett gjennom Jonas’ realistisk tolvårige synsvinkel. Og jeg synes den er temmelig genial i måten den underliggjør alle de mest fundamentale trekkene ved å være menneske etter som Jonas gradvis forstår at hans behagelige, normale verden faktisk har kvittet seg med de aller fleste av dem. Farger. Smerte. Minner. Kjærlighet. Det er godt gjort å presentere en såpass velutbygd dystopisk framtidsverden så kompakt og enkelt og sviende.

Fabelskrekk (Patrick DeWitt: Undermajordomo Minor)

“In love, you say?” “Just so.” “And what is that like? I’ve often wondered about it.” Lucy said, “It is a glory and a torment.” “Really? Would you not recommend it, then?” “I would recommend it highly. Just to say it’s not for the faint of heart.”

Å nei, en fabel! Ingen tredimensjonale personer. Lange, absurde dialoger (jeg må riktignok innrømme at de noen ganger er ganske morsomme). Irriterende liksom-arkaisk språk. Og en særdeles blodfattig kjærlighetshistorie, om den nå enn får den veike og løgnaktige Lucy til å stramme seg litt opp. Minn meg om at jeg ikke er en sånn som leser fabler.

Gåter (Patricia A. McKillip: Harpist in the Wind)

Our lives were one constant, twisted riddle-game.

Dette fungerer virkelig bare når Raederle er med. (Jeg elsker når hun og Morgon krangler.) Når Morgon blir overlatt til seg selv, derimot, blir han til formløs, mystisk overmenneskelig kraft som slåss mot andre tilsvarende vage, mystiske og overmenneskelige krefter i et vagt, mystisk formløst rom. (Dere ser hvor jeg vil med dette.) Det engasjerer meg lite, for å si det forsiktig. Og det er jo synd, for plottet er ganske fikst, og jeg liker persongalleriet godt. Men de uendelige kampene tar knekken på meg.

A certain disregard for appearances (Patricia A. McKillip: Heir of Sea and Fire)

I would be mute, beautiful, changeless as the earth of An for you. I would be your memory, without age, always innocent, always waiting in the King’s white house at Anuin—I would do that for you and for no other man in the realm. But it would be a lie, and I will do anything but lie to you—I swear that.

I første bind er Raederle en fjern drømmeprinsesse som Morgon har blitt lovet. I andre bind er det forfriskende nok hun som er hovedpersonen, og ikke bare det, hun er en høyst levende, varmblodig og menneskelig hovedperson som ikke tar noe som helst for å trosse konvensjoner, hindringer, krig og hav for å finne ut hva som har skjedd. Og med stort sett bare kvinnelige, eselsta og våpenkyndige følgesvenner. Som Morgon kjemper hun imot egen skjebne og krefter, men hele veien er hun mye bedre forankret i verden, og dermed også langt morsommere å lese om. Og dessuten er det halsbrekkende spennende. 

En landsens gutt (Patricia A. McKillip: The Riddle-Master of Hed)

I can’t use a harp to fix Snog Nutt’s roof.

Drømmende, langsom, nokså humørløs og veldig mytebyggende fantasy, det er jo ikke egentlig min smak. Spesielt siden jeg nok synes verdens- og mytesystemet blir liggende for mye i mystisk tåke, og det flyter over av navn man bare vagt husker å ha hørt før. Derimot likte jeg godt den svært motvillige Morgon av Hed, som ytterst nødig plukker opp sverd og harpe og går for å gjøre det han er skjebnebestemt til. Og så slutter den med en cliffhanger så fæl at jeg bare måtte fortsette med neste bind, tross alt.

Impossibly (Tom Stoppard: Rosencrantz and Guildenstern Are Dead)

Half of what he said meant something else, and the other half didn’t mean anything at all.

Når man først er på Hamlet-kjøret, er dette simpelthen den perfekte boka å plukke opp. Sammenflettingen av (nesten bare yndlingsbitene mine) av grunnteksten og Rosencrantz og Guildensterns absurde, forvirrede og skjelettaktige dialoger er intet mindre enn fantastisk – ertende, urkomisk, tragisk, oppriktig gripende og (forbløffende nok!) spennende. Bare grepet med å inkludere også framtida i mimedelen av Hamlets teateroppsetning! Jeg måtte straks sjekke teaterprogrammet i London for å se om det tilfeldigvis gikk noen oppsetning noe sted. (Nei. Urettferdig!)

Menn fra fortida (Robert Galbraith: Carreer of Evil)

You know four men who’d send you a severed leg?

Jeg holdt nesten på å gi opp den tredje Cormoran Strike-boka. J.K. Rowling har aldri vært noen elegant forfatter, men i innledningen til Carreer of Evil synes jeg hun var verre enn noensinne. Mengder av direkte pinefull eksposisjon. (Jeg vet at Cormoran liker å katalogisere ting, men dette var ikke troverdig som hans indre stemme.) Boka er dessuten nærmest demonstrativt ikke-morsom (hvorfor?!), kanskje for å hengi seg desto mer til mørk sosialrealisme. Men det er det jo mange som gjør mye bedre, ikke minst Kate Atkinson (som fint greier å være morsom samtidig, for øvrig). 

På toppen av det hele trodde jeg at det var opplagt hvem morderen var. Heldigvis tok jeg veldig feil. For Rowling kan fortsatt både snekre veldig fikse plott og skrive god dialog (kanskje det nye Harry Potter-stykket blir bra?), og boka blir veldig, veldig spennende etter hvert. Og jeg liker fortsatt Cormoran, og Robins bakhistorie blir utviklet på en nokså interessant måte (men for noen valg du tar, jente!). Så jeg leser vel den neste også, kan jeg tenke meg.

A witch by noonlight (Terry Pratchett: A Hat Full of Sky)

By an amazing coincidence, the Horse carved on the Chalk is remarkably similar to the Uffington White Horse, which in this world is carved on the downlands near the village of Uffington in southwest Oxfordshire. It’s 374 feet long, several thousand years old and carved on the hill in such a way that you can only see all of it in one go from the air. This suggests that: a) it was carved for the gods to see; or, b) flying was invented a lot earlier that we thought; or, c) people used to be much, much taller.

A Hat Full of Sky er kanskje min favoritt-Tiffany. Den har fantastiske scener med Nac Mac Feegle kledd ut som en mann i normalstørrelse (knærne og magen slåss høylytt, men siden spetakkelet villig deler ut gullmynter fra gravhaugen deres, aksepterer den ene etter den andre ham som rik og eksentrisk). Den har den skrekkelige Annagramma Hawkins og undersåttene hennes. (‘Annagramma’s the leader, then, is she?’ said Tiffany. ‘Um, no. Witches don’t have leaders, Annagramma says.’) Og ikke minst har den de mest fantastiske utvekslinger mellom Tiffany og den fullt utviklede Granny Weatherwax i all sin prakt, to alen av samme stykke. (They had argued, of course. But Mistress Weatherwax had made a nasty personal remark. It was: You’re eleven.) Og jeg liker så godt Pratchetts ungdomsbokstemme – enklere, varmere og mer inderlig enn i voksenbøkene, men ikke noe mindre morsom for det. (Never wish. Especially don’t wish upon a star, which is astronomically stupid.)

Frelser i pels (James Bowen: A Street Cat Named Bob)

It was as if my Harry Potter invisibility cloak had slipped off.

Om man vil at ungene skal ta imot leseanbefalinger, må man også ta imot deres, og dette var den dyrekjære tolvåringens forslag. Og det er jo lett å se hva hun liker så godt, historien om den skakkjørte og forsofne gatemusikanten som for første gang på aldri lenge klarer å bry seg om og prioritere noe annet enn seg selv, er jo ganske rørende. Spesielt sjarmerende er historien om hvordan Bob rett og slett insisterer seg inn i livet hans, og hvor skrekkelig bekymret Bowen blir når katten blir syk. Men noe stort verk er det ikke, og James Bowen gir ikke noe udelt positivt inntrykk – realistisk nok, sikkert – det tar tid å komme ut av usynlighetskappen og tilbake i de synliges rekker etter årevis på gata.

In my bones (Terry Pratchett: The Wee Free Men)

She’d read the dictionary all the way through. No one told her you weren’t supposed to.

The Shepherd’s Crown fikk meg til å savne Tiffany Aching sånn som hun skal være, så da ble det sånn. Jeg elsker the Nac Mac Feegle («‘We wuz misunderstood when we was wee bairns!’ yelled Rob Anybody. ‘Ye’re only pickin’ on us cuz we’re blue! We always get blamed for everythin’! The polis hate us! We wasnae even in the country!’»), og selv om jeg synes alvenes land er i vageste laget, er Tiffany vår heltinne,  for oss pirkete systemorienterte perfeksjonister.

You’re going to turn into somebody like Miss Tick, said her Second Thoughts. Do you really want that? ‘Yes,’ said a voice, and Tiffany realized that it was hers again. The anger rose up, joyfully. ‘Yes! I’m me! I am careful and logical and I look up things I don’t understand! When I hear people use the wrong words I get edgy! I am good with cheese. I read books fast! I think! And I always have a piece of string! That’s the kind of person I am!’

Zero hour (Margaret Atwood: Oryx and Crake)

Strange to think of the endless labour, the digging, the hammering, the carving, the lifting, the drilling, day by day, year by year, century by century; and now the endless crumbling that must be going on everywhere. Sandcastles in the wind.

Det er kanskje like greit at det ofte er middelmådige forfattere som skriver dystopier, for når Margaret Atwood gjør det, er det rystende og griseskummelt (genmodifisert pun intended). Rammehistorien er postapokalyptisk, men det er alle tilbakeblikkene til de siste preapokalyptiske tidene som er det aller nifseste – det er bare tendenser og eksperimenter og utglidninger og utsvevelser vi allerede er godt i gang med, spolt et stykke fram og beskrevet med normaliserende barneblikk fra én beskyttet og en totalt ubeskyttet barndom. Hva er det vi driver med? Hva er det vi kommer til å fortjene? Det er også en overrumplende (og nattsvart) morsom bok, blant annet på bekostning av humanioras framtid. («Our Students Graduate With Employable Skills, ran the motto underneath the original Latin motto, which was Ars Longa Vita Brevis.»)

An antic disposition (William Shakespeare: Hamlet)

Når man nå engang gikk såpass langt at man klarte å skrape til seg (gode!) billetter til Benedict Cumberbatchs absurd hurtigutsolgte Hamlet-forestilling på Barbican, var det jo klart at man måtte lese seg opp på teksten enda en gang. Det skader aldri, hver eneste gang man leser den, finner man jo bare flere referanser (denne gangen: Infinite Jest!), og det var jo fint å sitte på trappa til St Paul’s Cathedral og lese om Hamlets og Laertes’ basketak i Ofelias grav.

Woul't drink up eisel? eat a crocodile?

Og var det verdt det? Å jada. Anmeldelsene var jo til dels lunkne, og fikk en til å tro at dette skulle være en veldig eksperimentell oppsetning med Benedict hoppende rundt i indianerfjær og Bowie-t-skjorte og jeg vet ikke hva, og han gjør jo for så vidt det, men forestillingen er temmelig tradisjonell, litt sånn klassisk-Ibsen-aktig, tekstnær og alltid tekstprioriterende, prøver ikke å unnskylde spøkelset og har et skarpt skille mellom virkelighet og antic disposition. Når man kom temmelig direkte fra Det norske teatrets kjønnsbyttende, tvilende-fortvilende og absurde Hamlet, framsto det som svært så forsiktig. Men Cumberbatch er en nydelig Hamlet, han er da også fortvilet, men langt fra vanvittig, og skifter skarpt og lynraskt mellom desperat introspeksjon (ah, talene i BCs munn!) og kalkulert skuespill for å avsløre alle, og da mener han alle, som prøver å manipulere ham. Scenografien var også fin – det åpner med et litt Miss Havisham-aktig bryllupsbord («Thrift, thrift, Horatio! The funeral bak’d meats / Did coldly furnish forth the marriage tables.»), men ender som en ruin og askeblåst slagmark. Og Ciarán Hinds er den skumleste Claudius jeg har sett – han er ikke det minste søtet av forelskelse, og det er første gang jeg har sett Gertrude virke oppriktig redd ham når hun innser hva han må ha gjort. Slutten synes jeg likevel de gjorde bedre i Oslo, det gikk litt vel raskt for seg her, og fikk ikke like godt frem hvor fullstendig absurd hele fektekampen og veddemålet er målt mot Hamlets sinnsstemning etter å ha vendt tilbake og funnet Ofelia død og alt i kaos.

A thousand dangers on your head (William Shakespeare: Richard II)

Now comes the sick hour that his surfeit made;
Now shall he try his friends that flatter'd him.

Når man kommer fra Macbeth, Hamlet og Richard III, framstår Richard II som en overraskende streit politisk thriller. Richard er mye mindre av en skurk; grådig og forfengelig (og litt morderisk) er han jo, men han er jo ikke noe i nærheten av så ond, grisk og paranoid som visse andre, og det er også veldig klart at etterfølgeren Henrik IV straks går i gang med å begå lignende feil. Og enda streitere blir det av at stykket er så godt som fritt for profetier og spøkelser. Jeg leste meg opp i forkant av Globes Richard II-forestilling, og det var artig å se hvordan de la hovedvekten på kongens livsfjerne forfengelighet og tilhørende kortsynthet (han ble spilt nesten som Michael Palins Pilatus, plenty med uventet komikk!), og også hadde lagt på en åpningsscene der Richard blir plassert (uskyldig, ufrivillig) på tronen som liten gutt, noe jeg syntes ga fin dybde til fortvilelsen han føler på slutten når han har mistet alt. 

…for what can we bequeath
Save our deposed bodies to the ground?
Our lands, our lives, and all are Bolingbroke's.
And nothing can we call our own but death,
And that small model of the barren earth
Which serves as paste and cover to our bones.