Ikke akkurat Ivan Denisovitsj

06.22 Never change a winning team.

06.38 Good morning, sunshine!

06.51 Om jeg hadde hatt en hage, skulle jeg hatt et sånt teppe av blå blomster på plenen om våren. Og ser dere magnoliatreet? Jeg tror vi må i Botanisk hage til helga.

06.54 Du verden, jeg slipper å løpe!

07.08 Fordelen med at det er så kaldt, er at påskeliljene varer i evigheter.

07.10 God morgen, Georg!

… og Bob, jeg kommer til å savne Bob når de tar ham ut av nye-publikasjoner-monteren.

07.18 Kaffekaffekaffekaffe!

07.19 «Vi leser ikke tabloider her, gjør vi vel?»

07.22 Skrivebord i kjent stil. Skuddsikkert postit-system.

07.25 Godt det finnes en fasit.

10.15 Så sannelig, smartboardet virket i dag! På bare fjerde forsøk!

12.20 Den tradisjonelle lunsjdesserten. I dag tror jeg jeg så Frederikkes hemmelighetsfulle dessertkokk, hun kom bærende med et digert brett med semulepudding og sjokolademousse, og så interessert på og smilte lunt da hun så hva jeg valgte.

16.35 Straks hjemme, med entusiastisk syklist.

16.37 King Kong kidnapper Barbie. Hva hadde Lørenparken vært uten?

16.50 Leselekse, nok en nostalgitripp fra mors side. De fant armbåndet denne gangen også.

16.55 Bacon liker vi. Penne all’ arrabiata.

18.30 Velfortjent sofatid.

Blindern

Blindern er alltid mitt sted, men spesielt mørke vintermorgener. Noen har stoppet treet på neonblått. Det knaser i gresset når jeg går ut på plenen for å ta bilde.

Alt er stille. Ingen tråkker i lyskastersirklene på Frederikkeplassen. Det står en enslig barista og tørker disken på kaffebaren på UB. Det lysner svakt bak Vestre Aker kirke. Heisen venter på meg, og jeg har roser i kinnene.

Romantiker i full blomst

Jeg skal jo aldri ha hage, elsker betonghellene på terrassen min og dreper potteplanter over en lav sko. Hver vår blir jeg likevel forvandlet til en skamløs blomsterromantiker, og henger over andres hagegjerder og suger i meg duften og synet, og klapper små blomsterknopper og sånt.

Denne helga er det magnoliablomstring i Botanisk hage. Og sannelig er det ikke både forsytia og tidlige rhododendron også. Det er godt staten kan sørge for sånne som meg.

Bar asfalt

Hestehov og blåveis og lysegrønne museører, det er klart det er fint. Men blir de ikke nesten litt vulgære og overtydelige i forhold til den subtile lysegrå fargen på de første flekkene med bar asfalt tidlig i mars?

Lys

Det blir lysere. Det går an å komme helt hjem fra barnehagen uten tussmørke. Det er riktignok fortsatt helt svart når man kommer tuslende opp bakken fra t-banestasjonen om morgenen, så da passer det bra at UiO feirer 200-årsjubileet sitt med overjordisk-eksentrisk vakker belysning av tilfeldig utvalgte trær langs veien.

Repeat

Det som er dumt med tradisjoner man virkelig elsker, er at magien baserer seg på ensartethet. Det er nettopp fordi safranen lukter mystisk honningsitrus på samme måte hvert år, at man har lyst til å skrive det i bloggen sin hver gang. Jeg ser at fjorårets Lucia-innlegg var en forskrekkelig utskeielse, jeg brukte jo opp både Helga, Hans Peterson og safranen på en gang!

Så da får det kanskje være nok å si at safranaromaen var som den skulle i år også. Og bruke opp det siste skytset fra det svenske arsenalet, nemlig den nydeligste av alle svenske julesanger, som nettopp må høres fra en svensk kirke Lucia-morgenen.

Ekte humanister bruker ikke kopikort

I et par uker nå har det hengt en plakat i korridoren på jobben, med den fengende overskriften «Humanister kan kommunikasjon!» Første gangen jeg så den, brøt jeg ut i dyp skoggerlatter, og jeg fniser fortsatt hver gang jeg ser den. Av en eller annen grunn synes denne hyllemarkøren fra Sophus Bugges hus å gi et riktigere inntrykk av oss humanister.



Men det jeg egentlig skulle skrive om, var biblioteker. Er dere klar over hvor latterlig slepphendt det norske biblioteksystemet er? Jeg mener, folk får ta med seg bøkene hjem! Sånn er det ikke i Russland (og andre land som ligner). Nei, du. Der må du fylle ut et skjema, levere det i en luke, og dagen etter får du allernådigst utlevert et eksemplar. Som du kan studere på lesesalen. Og skal du lese mer, må du fylle ut et skjema til og komme tilbake en annen dag.

Det er lov å kopiere bøkene, men da må du gå til en dame i en liten bod som tar (russiske) ågerpriser for det. Det som vanligvis skjedde før i tida, var derfor at russiske biblioteker var fulle av loslitte akademikere som sirlig skrev av bøkene for hånd. Side opp og side ned.

Og det er nå jeg kommer til det egentlige poenget, nemlig at digitalkameraet har revolusjonert russisk akademia og satt en hel yrkesgruppe (kopidamene) ut av arbeid. For nå er det farvel til kulepennen. Nå sitter i stedet horder av loslitte russiske akademikere på lesesalene og avfotograferer biblioteksbøker. Side opp og side ned.

I dag brukte jeg mobilkameraet mitt til dette formålet. (Jeg hadde glemt kopikortet mitt.) Vi leker ikke humaniora her, tenkte jeg tilfreds.

I kjent stil

Det snøøøøør!

Svak røyklukt i lufta. Myke snøkyss på nesa. En halv millimeter har lagt seg allerede. Ja!

Juni har alt

Juni har et fossefall av blomster: syrin, løvetann, nyperoser, sjasmin. Juni har markjordbær som så vidt begynner å rødme i kantene (og det på Sinsen!). Juni har en terrassetomat som er i ferd med å skifte til håpefull oransje. Juni har nykål med smør. Juni har sykkelturer til jobb med en femåring bakpå, som traller sommersanger til barnehageavslutningen. For hun skal være forsanger, nemlig.

Det er ikke lov å lade opp til vinterdepresjonen i juni.

Skjera?

(Ja, jeg vet at noen allerede har oversatt Markus og Johannes til sms-språk, men allikevel.) Når man altså ved en inkurie er blitt bibelforsker og analyserer seg gjennom evangeliene setning for setning, da føler man stilforskjellene i teksten på kroppen. I det siste har det vært Matteus, og jeg har skvist meg gjennom kapittel på kapittel med Bergpreken, lignelser og visjoner om de siste tider. Og plutselig kommer man seg ut på den andre siden og kan kose seg med påskehistorien. Som brått fortoner seg omtrent sånn:

Og da lizzom, han derre Judas, ass! Med en gjeng med sverd og sånn! Og Judas bare «Halla!», og koz lizzom. Og Jesus bare: «Skjera, Judas? Koz? Særlig!» (Matt. 26, 47–50)

Deilig.

Pro

Det kan jo stå litt av hvert på contra-lista når det gjelder små barn. Men flinke til å overøse sin mor med en sann overflod av hestehov i april, det er de.

Kulturarv

Det er kanskje ikke umiddelbart opplagt, men dette er altså en kulturarvformidlende Barbie. Hun er nemlig musketer (en av de tre, dere vet). Legg merke til det heller uhensiktsmessige antrekket og den dysfunksjonelle rosa plastkården. Skal man dømme etter bildet utenpå, kan muligens skjørtet på ballkjolen konverteres til en musketerkappe (i beste Melodi Grand Prix-programlederstil), men tiaraen er hun visst dømt til å drasse rundt på bestandig.

Jeg er rørt og overveldet over lekeindustriens innsats. Det er jo tross alt ikke så lett å få litterære klassikere inn i små kvinnehoder.

Forslag til ny offentlig flaggdag

Den første småskodagen. Et av årets høydepunkter.

Mythbuster

Jeg begriper ikke hvor myten om distré akademikere kommer fra.


Det kan fort havne litt av hvert på toppen av kommoden i gangen, men ostehøvelen? Hjelpes.

The relief of spring

– Mamma, når det kommer en ny årstid, da synes jeg alltid det er så fint!

Sa storesøster etter at vi faktisk kjente litt varme i kinnene fra marssola på vei hjem fra skolen i ettermiddag.

Lurer jammen på hvor hun har det fra. Det kan umulig være fra mora, som nå er sykelig lei av vinterdresser, stamping på ubrøytede fortauer og den kroniske søledammen i gangen. Nei, gi meg litt tørr asfalt og lyden av fottrinn.*

*Men til helga skal jeg jukse. I London. Det er lovet sol og plussgrader. Jeg skriver det i en fotnote for ikke å jinxe det.

Descartes (6 3/4)

– Pappa, er dette en drøm?
– Nei, dette er virkeligheten.
– Men hvordan vet du det?

Melodramatisk

Dette er vår solrike terrasse. Der vi skulle sitte og kose oss og bli lysebrune på nesetippen og slikt. Men se, da! Det er over en meter snø! Det føyker, det kommer bare mer! Det kommer aldri til å smelte! Aldri!! Ikke i juli engang!!

Norsk seinvinter kan du få billig av meg.

Manndomsprøven

Jeg hører de sier det er silkeføre. Og det er ikke at jeg ikke ser at det er vakkert med gnistrende hvitt mot lyseblått og meterlange istapper og slikt. Hadde det bare ikke vært for de hersens ullbuksene.

Det er vanskelig for utenforstående å forestille seg hvor anstrengende det kan være å få ett skjerf, en hettelue, en vanlig lue, to boblejakker, fire votter, fire cherrox (ullsokker avvises på det sterkeste!) på to svært viljesterke unge damer.

Og altså ullbuksene! Er det noe som kan gjøre en mer ute av seg enn en fireåring som pjusker formålsløst med en høyst nødvendig ullbukse i fem minutter uten at den på noen måte kommer på? Man griper seg selv i å hoppe opp og ned i fistelraseri.

Nei, gi meg den første dagen i april–mai med temperatur opp mot tjue. Borrelås festet. Ferdig!

Oppfølger

Man kan også samle på de forskjellige måtene de SiO-ansatte håndterer dette på. Rangert fra maksimalt til minimalt flatterende:

1. Sier ingenting, men gir deg studentprisen uten å tenke seg om et øyeblikk.
2. «Du er student, ja?»
3. «Er du student? Ikke?!» (vantro)
4. «Er du student?» (nøytral)
5. «Du er vel ikke student?»
6. Sier ingenting, men gir deg ikke-studentprisen uten å tenke seg om et øyeblikk.

En kvinnes alder. (Igjen)

SiO har innført ny prispolitikk, som går ut på at om man kan vise gyldig studentbevis, får man studentpris i kantinene. (Jeg mistenker at dette er den gamle prisen, mens vi overprivilegerte oldisene får betale en ny, elevert pris.) Nå er det jo fortsatt sånn at studenter lett kan være godt over tretti og ha et gustent, usunt og herjet utseende, så det er bare sånn måtelig smigrende å bli spurt ustanselig om man er student. Derimot er det dødelig fornærmende å ikke bli spurt.

Empiriske studier pågår fortsatt, men jeg aner en direkte korrelasjon med søvnmengde.